Hopp til innhold

Forskningsomtale

Diabetes type 2 - er kulturelt tilpasset pasientopplæring effektivt?

Kulturelt tilpasset pasientopplæring gir bedre blodsukkerkontroll hos etniske minoriteter som har diabetes type 2. Slik opplæring øker trolig kunnskap om diabetes og ernæring, samt mestringstro og egenkraftmobilisering (empowerment) hos de som deltar. Det viser en oppdatert systematisk oversikt fra Cochrane-samarbeidet.

Kulturelt tilpasset pasientopplæring gir bedre blodsukkerkontroll hos etniske minoriteter som har diabetes type 2. Slik opplæring øker trolig kunnskap om diabetes og ernæring, samt mestringstro og egenkraftmobilisering (empowerment) hos de som deltar. Det viser en oppdatert systematisk oversikt fra Cochrane-samarbeidet.


Hovedbudskap

Hva sier forskningen?

Målet med systematiske oversikter er å oppsummere tilgjengelig forskning. Forfatterne av denne systematiske oversikten samlet forskning om og vurderte effekt av kulturelt tilpasset pasientopplæring sammenliknet med standard pasientopplæring eller oppfølging av etniske minoriteter med diabetes type 2.

De fant at de som får kulturelt tilpasset pasientopplæring:

  • har bedre blodsukkerkontroll seks måneder etter at opplæringen er gitt (stor tillit til resultatet)
  • har noe bedre blodsukkerkontroll på lengre sikt, men det er usikkert om denne forskjellen har en reell betydning (middels tillit)
  • trolig har mer kunnskap om diabetes og ernæring (middels tillit til resultatet)
  • trolig har større mestringstro og egenkraftmobilisering (empowerment) (middels tillit til resultatet)

Tilliten til resultatet angir hvor sannsynlig det er at forskningsresultatet ligger nær den sanne effekt. Jo større tillit, desto sikrere er vi på at resultatet ligger nær den sanne effekt.

Resultattabell I: Langtidsblodsukker

Tabell1_langtids_blodsukker.
Tabell1_langtids_blodsukker.

Resultattabell II: Kunnskapsnivå, mestringstro og egenkraftmobilisering

Tabell2_kunnskapsnivå.
Tabell2_kunnskapsnivå.

«At den gjennomsnittlige effekten for eksempel er vurdert til å være liten, utelukker ikke at den er av betydning. Effekten gjenspeiler gjennomsnittet og tar ikke hensyn til utgangspunktet til den enkelte

Bakgrunn

Flere etniske minoriteter i høyinntektsland er mer utsatt for å få diabetes type 2 enn majoritetsbefolkningen. Risikoen for å få diabetes type 2 øker ved overvekt og fedme, men i noen etniske grupper vil diabetes type 2 allikevel kunne utvikles hos relativt slanke personer. Diabetes type 2 er den vanligste stoffskiftesykdommen i Norge. Kroppens evne til å regulere blodsukkeret blir svekket. Hvis man har hatt diabetes lenge eller sykdommen er dårlig kontrollert, øker risikoen for hjerteinfarkt, slag, øyesykdom, nyresykdom, fotsår og kronisk smerte. Dette kaller legene komplikasjoner. Man trenger ikke å få slike komplikasjoner dersom blodsukkernivåene kontrolleres nøye. Egenomsorg og endringer i levevaner er viktig.

Personer med etnisk minoritetsbakgrunn kan oppleve kommunikasjonsproblemer i møte med helsepersonell. Dette kan delvis skyldes kulturelle preferanser og/eller språklige barrierer. God kommunikasjon er avgjørende for å kunne forstå hva slags utfordringer man står overfor, både fysiologisk, mentalt og sosialt, for å kunne mestre hverdagen med diabetes type 2 på en best mulig måte. God kommunikasjon er også viktig for å ta velinformerte beslutninger om forebyggings- og behandlingsalternativer, og navigere seg gjennom tilbudene i helse- og omsorgstjenesten.

Diabetes type 2 blant personer med etnisk minoritetsbakgrunn i Norge

I Norge regnes tre hovedgrupper som etniske minoriteter. Disse er samer, nasjonale minoriteter (grupper med lang tilknytning til Norge) og innvandrere. Innvandrere er personer med kortere tilknytning til Norge, og inkluderer personer født i utlandet med to utenlandskfødte foreldre.

Det er særlig blant personer med innvandrerbakgrunn fra Sørøst-Asia at man ser en økt risiko for å få diabetes type 2, selv om forekomsten øker i hele den norske befolkningen. Hos etniske minoriteter med høy risiko for diabetes, opptrer ofte diabetes type 2 10-15 år tidligere og ved lavere grad av overvekt enn for befolkningen for øvrig. I følge Helse i innvandrerbefolkningen - Folkehelserapporten 2014 viser tall fra MoRo (Mosjon på Romsås) og HUBRO i 2000-2002 at personer med innvandrerbakgrunn fra Sri Lanka og Pakistan hadde høy forekomst av diabetes sammenliknet med etnisk norske og andre innvandrergrupper. Informasjon innhentet fra allmennpraktiserende leger tyder også på at personer med innvandrerbakgrunn fra Sør-Asia har dårligere blodsukkerkontroll og får diabetes i yngre alder enn både andre innvandrergrupper og etnisk norske.

Pasient- og pårørendeopplæring

Én av de lovpålagte oppgavene til norske sykehus er å tilby pasient- og pårørendeopplæring. Alle som har nyoppdaget diabetes bør dermed tilbys pasient- og pårørendeopplæring i regi av den enkelte sykehusavdeling eller gjennom sykehusets lærings- og mestringstjeneste. For personer som har langvarige helseutfordringer, som diabetes type 2, kan man også finne ulike typer tilbud i kommunen. Tilbud kan gis gjennom lokalmedisinske sentre, frisklivssentraler, lærings- og mestringstjenester, gjennom fastlegen eller gjennom et samarbeid mellom disse eller andre aktører.

For personer som har diabetes type 2, og har behov for kultur- eller språktilpasset pasientopplæring, finnes det i dag få etablerte tilbud. Spesielt på Østlandet vil man kunne finne tilbud som enten tilbys ved sykehuset, i kommunen eller som et samarbeidstilbud mellom disse og/eller andre aktører. Ifølge Nasjonal faglig retningslinje – diabetes (revidert 2011) er det viktig å utvikle bedre informasjonsmateriell og tilby opplæring, og bidra til bedre samarbeid mellom fastlegen, spesialisthelsetjenesten og lærings- og mestringssentrene for etniske minoriteter . Erfaringer viser at det ofte tilrettelegges for de største innvandrergruppene. Kompetansen som er nødvendig for å kunne gi kulturelt tilpasset pasient- og pårørendeopplæring er i dag lite utbredt. Et godt samarbeid og kompetanse hos helsepersonell, som ofte planlegger og gjennomfører eller koordinerer opplæringen, og erfarne brukere, er ofte en forutsetning for å kunne tilby gode kulturelt tilpassede opplæringstilbudene til pasienter og pårørende.  

Per i dag finnes det ingen nasjonal oversikt over aktører som tilbyr kulturtilpasset pasientopplæring for personer som har diabetes type 2. En viktig aktør og støttespiller for personer som ønsker informasjon er Diabetesforbundet. Diabetesforbundet bistår personer med diabetes og har på sine nettsider informasjon om diabetes som en kan se (film), lytte til eller lese på 18 forskjellige språk. Diabeteslinjen er Diabetesforbundets veiledningstjeneste der man kan stille spørsmål om diabetes på forskjellige språk. I tillegg finnes Diabeteslinjen face2face, som driver oppsøkende informasjonsvirksomhet i innvandrermiljøer. Veilederne fra Diabeteslinjen behersker til sammen ni ulike språk. Veilederne driver kulturelt tilpasset opplæring i samarbeid med ulike aktører, men kun for korte perioder.

Diabetesforbundets motivasjonsgrupper er selvhjelpsgrupper for alle som har diabetes, eller som har høy risiko for å utvikle diabetes type 2. Dette er også spesielt tilrettelagt for personer med innvandrerbakgrunn.

Hva er denne informasjonen basert på?

Forfatterne har oppdatert en systematisk oversikt fra Cochrane fra 2008 over studier som har undersøkt effekt av kulturelt tilpasset diabetesopplæring sammenliknet med standard opplæring/oppfølging. Forfatterne gjorde systematiske søk i aktuelle forskningsdatabaser i september 2013. Totalt er 33 studier med til sammen 7453 voksne personer som har diabetes type 2 inkludert i oversikten. Brukerrepresentanter bidro til å utvikle prosjektplanen og gi råd om hva som er de meste relevante utfallene. De fleste studiene var gjennomført i USA (27). De andre var fra Storbritannia (fire), Nederland og Canada. Basert på langtidsblodsukkerverdiene i kontrollgruppene (gjennomsnittlig HbA1c fra 7,8 prosent til 12,2 prosent i ulike studier) ser vi at deltakerne hadde relativt dårlig blodsukkerkontroll i utgangspunktet. Behandlingsmålet ved kjent diabetes er å ha langtidsblodsukkeret, HbA1c, under 7 prosent. De fleste som deltok i studiene var personer med lav sosioøkonomisk bakgrunn.

Det var en del variasjon i hva den kulturelt tilpassede pasientopplæringen besto i. I et flertall av studiene baserte pasientopplæringen seg på tidligere erfaringer eller forskning om hva som passet til målgruppa. I noen tilfeller innebar dette språklig tilpassing. I mange av studiene ble læringsverktøy og kommunikasjonsmetoder som tok hensyn til kulturelle preferanser (for eksempel matvaner), religiøse aspekter og leseferdigheter brukt. I noen studier ble nye metoder brukt for å komme i kontakt med personer med minoritetsbakgrunn som hadde fått diagnosen. I elleve studier ble opplæring gitt i grupper, i 13 individuelt og ni studer en kombinasjon av begge deler. Opplæringen foregikk i spesialisthelsetjenesten eller i kommunehelsetjenesten, eller begge deler. Den tilpassede opplæringen ble gitt av ulike grupper av helsepersonell - kliniske ernæringsfysiologer, psykologer, sykepleiere, legespesialister og fysioterapeuter - og i noen få tilfeller ufaglærte. Opplæringen varierte fra kun én gang til flere sesjoner over totalt 24 måneder. Gjennomsnittslengden på opplæringen var seks måneder.

Vi vet ikke om kulturelt tilpasset pasientopplæring for personer som har diabetes type 2 har klinisk relevant effekt over lengre tid på langtidsblodsukkeret, men observerer at etter to år er langtidsblodsukkeret betydelig lavere hos både de som får tilpasset opplæring og de som får vanlig opplæring/oppfølging. Vi vet lite om effekt på komplikasjoner, dødelighet, andre relevante kliniske utfall og livskvalitet.

Takk

En stor takk for bidrag med teksten rettes til Shaista Ayub, spesialrådgiver i Diabetesforbundet.

Kilde

Attridge M, Creamer J, Ramsden M, Cannings-John R, Hawthorne K. Culturally appropriate health education for people in ethnic minority groups with type 2 diabetes mellitus. Cochrane Database of Systematic Reviews 2014, Issue 9. Art. No.: CD006424.

Les hele oversikten i Cochrane Library

    Om publikasjonen

  • Utgitt: 2014
  • Forfattere: Fønhus MS, Munthe-Kaas HM, Annhild Mosdøl A.