Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Artikkel

Folkehelseinstituttets historie

Statens institutt for folkehelse ble grunnlagt i 1929. Ideen om en offentlig instans med fokus på befolkningens helse så imidlertid dagens lys 50 år tidligere, og tanken om offentlig ansvar for forebyggende helsetiltak gikk enda lenger tilbake.

illustrasjonsbilde av folkehelse
Illustrasjonsbilde: Colourbox.com

Hopp til innhold

Historisk overblikk

I begynnelsen hadde instituttet ansvar for å forsyne befolkningen med vaksiner og sera, og utførte også kjemiske analyser av vann og mat. Noen år senere satte instituttet i gang immuniseringsprogrammer, men i mange tiår var smittevern det primære virksomhetsområdet.

På 1970-tallet opprettet Statens institutt for folkehelse avdelinger for toksikologi og epidemiologi, og utvidet virksomheten til også å omfatte ikke-smittsomme sykdommer. Helsetjenesteforskning ble innlemmet på 1980-tallet.

I 2002 og 2003 ble instituttet slått sammen med andre institusjoner og enheter til et nytt og mer komplett folkehelseinstitutt. Det nye instituttet fikk ansvar for alle nasjonale helseregistre, unntatt Kreftregisteret, og for koordinering av all offentlig epidemiologisk datainnsamling i Norge samt ansvar for toksikologi- og rusmiddelforskning.

Instituttet endret navn fra Statens institutt for folkehelse til Nasjonalt folkehelseinstitutt, med kortformen Folkehelseinstituttet. Det engelske navnet forble uendret. Som nasjonal koordinator på flere områder ble samarbeid med universitetene, sykehusene og andre forskningsinstitutter viktig, og en rekke nasjonale samarbeidsgrupper ble etablert.

I 2005 og 2006 utvidet Folkehelseinstituttet sitt faglige virksomhetsområde ved å legge mer vekt på sosiale ulikheter og helse, og ved å etablere en ny divisjon for psykisk helse. Instituttet fikk også ansvar for forebygging av helseskader og sykdom som følge av atferdsfaktorer som røyking, alkohol- og rusmisbruk, manglende fysisk aktivitet, fedme og ubeskyttet sex med ukjente partnere.

Folkehelseinstituttet har gjennom hele sin historie arbeidet med de helsetruslene som til enhver tid har vært ansett som de viktigste for befolkningen. I begynnelsen sto voldsomme epidemier og smittevern i fokus, men etter hvert som epidemiene avtok og man fikk bedre kontroll med smittsomme sykdommer, rettet instituttet mer oppmerksomhet mot helseskader og sykdommer som skyldes miljømessige , sosiale og psykiske faktorer.

I 1929 hadde Statens institutt for folkehelse 18 ansatte. I 2007 var antallet 900. Instituttets budsjett har i samme perioden økt fra 107.000 kroner til 800 millioner kroner. Selv om vi tar kroneverdien med i betraktningen, var budsjettet i 1929 ekstremt lavt, og de fleste ansatte var såkalte voluntører som arbeidet uten lønn. Den betydelige budsjettøkningen fra 1929 til 2007 kan sees som et uttrykk for de enorme endringene i Norges økonomi i denne perioden. Økningen reflekterer også holdningsendringene i samfunnet og økt interesse for forebyggende folkehelsearbeid.

Historiske milepæler

1810

Obligatorisk vaksine mot kopper i Danmark-Norge

1856

Et nasjonalt lepraregister ble etablert i Bergen som det første sykdomsregister i verden

1873 Gerhard Armauer Hansen oppdaget leprabakterien

1874

Johan Bidenkap fremmet forslag om et statlig laboratorium for kjemiske analyser av vann og mat

1891

Det veterinærpatologiske laboratorium for produksjon av koppevaksine ble opprettet

1895

Medisinal startet produksjon av terapeutiske sera

1916

Medisinalstyrelsen opprettet formelt et laboratorium for produksjon av terapeutiske sera, utvikling av vaksiner og kjemiske analyser av vann og mat

1919

Stortinget vedtok å bygge et nytt bygg som skulle huse et nasjonalt folkehelseinstitutt

1929

Regjeringen etablerte Statens institutt for folkehelse (SIFF) med 18 ansatte ved hjelp av en gave på 1 million kroner fra Rockefeller Foundation

1943

Statens skjermbildefotografering ble etablert for å drive tuberkulosescreening i befolkningen. Fra 1952 ble tjenestene tilbudt over hele landet.

1947

Obligatorisk tuberkulosevaksinering (BCG) i barneskolen

1947

Serologisk testing av gravide for syfilis ble obligatorisk ved lov, og Statens institutt for folkehelse fikk ansvaret for å utføre testingen

1953

Helse- og sosialministeren anbefalte vaksinering av alle barn mot difteri og fremmet forslag til ny lov om immunisering

1956

Immuniseringen mot polio startet og et nasjonalt gratis vaksinasjonsprogram ble opprettet. Statens institutt for folkehelse koordinerte programmet

1960

Avdeling for virologi ble etablert i en egen bygning for virusanalyser

1962

Det sentrale tuberkuloseregisteret ble etablert ved Statens skjermbildefotografering

1967

Medisinsk fødselsregister ble etablert som et resultat av thalidomid-skandalen

1969   

Vaksine mot meslinger ble en del av vaksinasjonsprogrammet

1969

Statens rettstoksikologiske institutt ble opprettet

1971

Avdeling for miljøtoksikologi ble etablert ved Statens institutt for folkehelse

1974

Statens skjermbildefotografering startet hjerte-karundersøkelser i fylkene

1974

En meningokokk B-epidemi brøt ut i Norge, som det eneste landet i Europa. Statens institutt for folkehelse initierte forskning på området for å utvikle en vaksine

1975

Meldesystem for smittsomme sykdommer ble opprettet ved Statens institutt for folkehelse

1976

Koppevaksinen ble tatt ut av det nasjonale vaksinasjonsprogrammet

1982

The European WHO Collaborating Centre for Drug Statistics Methodology ble etablert hos Norsk medisinaldepot

1983

Vaksine mot meslinger, kusma og røde hunder (MMR-vaksinen) ble tatt inn i det nasjonale vaksinasjonsprogrammet

1986

Statens skjermbildefotografering omorganiserte og endret navn til Statens helseundersøkelser (SHUS)

1988

Statens institutt for folkehelse avsluttet utviklingen av vaksine mot meningokokk B-vaksine og initierte en bred studie blant ungdomsskoleelever for å teste effekten av vaksinen. De neste årene deltok 256.000 personer i studien.

1990

Statens institutt for folkehelse omorganiserte. Forkortelsen SIFF ble endret til “Folkehelsa”, og nye avdelinger for miljømedisin og samfunnsmedisin ble etablert

1992

Vaksine mot Heamophilus influenzae type b ble tatt inn i det nasjonale vaksinasjonsprogrammet

1995

Implementering av smittevernloven

1995

Statens institutt for folkehelse flyttet til nye vaksineproduksjonslokaler. Statens rettstoksikologiske institutt flyttet til nye laboratorier i samme bygning

1996

WHO Collaborating Centre for Drug Statistics Methodology ble et globalt senter ved Norsk medisinaldepot, tilknyttet WHOs hovedkvarter

2002

Folkehelsa, Statens helseundersøkelser, Medisinsk fødselsregister, Dødsårsaksregisteret, Det sentrale tuberkuloseregisteret, abortstatistikken, Nasjonalt vaksinasjonsregister og WHO Collaborating Centre for Drug Statistics Methodology inkludert den nasjonale enheten for medikamentstatistikk, ble slått sammen til et nytt folkehelseinstitutt. Det norske kortnavnet ble endret til “Folkehelseinstituttet”.

2003

Folkehelseinstituttet fusjonerte med Statens rettstoksikologiske institutt

2004

Reseptregisteret ble etablert

2006

Divisjon for psykisk helse ble etablert

2006

Vaksine mot pneumokokker ble inkludert i det nasjonale vaksinasjonsprogrammet

2009

Influensapandemi (svineinfluensapandemien A (H1N1) pdm09)

2009

Vaksine mot HPV-infeksjon til jenter innført i barnevaksinasjonsprogrammet

2011

Rettsmedisinsk institutt ble en del av Folkehelseinstituttet

2012

Hjerte- og karregisteret ble opprettet med egen forskrift gjeldende fra 2012

2014

Folkehelseinstituttet overtok driften av Dødsårsaksregisteret fra Statistisk sentralbyrå

2014

Vaksine mot rotavirus ble en del av barnevaksinasjonsprogrammet

2015

Giftinformasjonen ble overført fra Helsedirektoratet til Folkehelseinstituttet

2015

Folkehelseinstituttet bidro, sammen med WHO og kanadiske myndigheter, i utprøvingen av den første effektive vaksinen mot Ebola.

2016

SIRUS, Vitenskapskomiteen for mattrygghet og Kunnskapssenteret innlemmes i Folkehelseinstituttet.

2017

Rettsmedisinske fag ble overført fra Folkehelseinstituttet til Oslo universitetssykehus

2017 Folkehelseinstituttet ble vertsinstitusjon for Senter for fruktbarhet og helse, et senter for fremragende forskning tildelt gjennom Forskningsrådets SFF-ordning. 
2018 NAKMI (Nasjonalt kompetansesenter for migrasjons- og minoritetshelse) innlemmes i Folkehelseinstituttet.

 

Viktige milepæler i Folkehelseinstituttets historie

1810 – Obligatorisk vaksine mot kopper i Danmark-Norge

På 1700-tallet var kopper den tredje viktigste epidemien i Norge og resten av Europa. Vaksinasjonsprinsippet,”variolisering" hadde lenge vært kjent. Metoden innebar at man podet human koppematerie inn i et lite hudrisp på friske barn. Selv om smittestoffet ble hentet fra pasienter som var mildt rammet av sykdommen, oppsto det ofte fatale komplikasjoner. Edward Jenners vaksinasjonsteknikk, hvor han brukte væske fra kukopper, var en mye tryggere metode. Hans publikasjon i 1798, ”An Inquiry into the Causes and Effects of Variolae Vaccinae”, overbeviste det medisinske miljøet og befolkningen om at innpodningsteknikken var trygg og effektiv.

Metoden ble innført i Storbritannia og deretter i mange europeiske land. I Norge, som var under danske styre på den tiden, ble vaksinering brukt sporadisk fra 1800 og gjort obligatorisk ved lov i 1810. Samtidig ble det i Danmark-Norge etablert viktige institusjoner for helseadministrasjon, helseutdanning og epidemiberedskap. Disse dannet grunnlaget for det fremtidige arbeidet med folkehelse og til slutt dannelsen av et folkehelseinstitutt.

Koppevaksinen var en suksesshistorie. Det skulle imidlertid ta 170 år før Verdens helseforsamling den 8. mai 1980 kunne erklære kopper for utryddet.

1856 - Et nasjonalt lepraregister ble etablert i Bergen, som det første sykdomsregister i verden

Spedalskhet (lepra) er en av menneskehetens eldste og mest fryktede epidemiske sykdommer. Ofrene ble stigmatisert og utstengt fra samfunnet. På 1700- og 1800-tallet ble mesteparten av Europa kvitt spedalskhet, men i Norge var forekomsten fortsatt høy, spesielt på Vestlandet og i Nord-Norge.

Den høye forekomsten var trolig hovedårsaken til at verdens første nasjonale sykdomsregister ble etablert i Norge. I 1856 bestemte regjeringen at alle lepratilfeller skulle registreres, og at alle registreringer skulle sendes til overlegen i Bergen. Målet var å identifisere og isolere alle smittede personer og forhindre videre spredning av sykdommen. I dag er registeret en del av den norske kulturarven, bevart i lokalene til Medisinsk fødselsregister.

1874 - Bidenkap fremmet forslag om et statlig laboratorium for kjemiske analyser av vann og mat

I 1870-årene oppnådde norske mikrobiologer flere suksesser. Den viktigste var Gerhard Henrik Armauer Hansens (1814-1912) oppdagelse av leprabakterien i 1883. Sykdommen fikk senere hans navn, Hansens sykdom, i mange deler av verden. På den tiden var det en generell oppfatning at smittsomme sykdommer og epidemier var hovedtrusler for folkehelsen. Derfor var det naturlig at lege Johan Bidenkap ved Rikshospitalet i 1874 fremmet forslag om at regjeringen skulle etablere et statlig laboratorium for kontroll av vann og mat.

Medisinalstyrelsens laboratorium

Rent vann og trygg mat er kanskje de viktigste premissene for en frisk befolkning og en skulle tro at tanken om etablering av et statlig laboratorium ville bli møtt med åpne armer. Farmasøytene gikk imidlertid overraskende sterkt imot forslaget, trolig av frykt for at et statlig laboratorium skulle overta ansvaret for å utføre kjemiske analyser og på den måten frarøve farmasøytene inntekter. Det skulle gå nye 40 år før Stortinget etter en opphetet debatt vedtok å etablere det statlige laboratoriet. Nøkkelen til løsning var å endre navnet. I 1916 ble Medisinalstyrelsens laboratorium opprettet ved Rikshospitalet.

Det veterinærpatologiske laboratorium

Medisinalstyrelsens laboratorium ble en pilar i folkehelseinstituttet. En annen pilar var Det veterinærpatologiske laboratorium, som ble opprettet i 1891 av lege og veterinær Ole Malm (1854-1917). Laboratoriet hadde som eneste oppgave å produsere koppevaksine. Kopper og tuberkulose var de to mest fryktede smittsomme sykdommene på den tiden. Det fantes ingen behandling for tuberkulose, men kopper kunne behandles effektivt ved vaksinering, og kontinuerlig vaksineproduksjon var derfor svært viktig.

Serumepoken

På begynnelsen av 1880-tallet utviklet den tyske legen Emil Behring og hans assistent Kitasato prinsippene for serumterapi. Metoden var basert på oppdagelsen av at dyr kan produsere antistoffer mot mikrober de blir utsatt for, uavhengig av om mikroben utløser sykdom i dyret eller ikke. Slike antistoffer kan hentes ut fra dyrets blod og vil drepe mikrober når det sprøytes inn i et menneske eller dyr som er smittet. Behring og Kitasato oppdaget at de kunne utnytte denne metoden for å produsere terapeutiske sera mot mange alvorlige infeksjonssykdommer.

Oppdagelsen av denne enkle metoden fikk raskt stor medisinsk betydning. For første gang i historien hadde menneskeheten fått en effektiv måte å bekjempe smittsomme sykdommer på. Mange land etablerte seruminstitutter; hester og sauer ble nærmest levende serumfabrikker, og leger ble helter som reddet liv.

Serumepoken startet i 1890-årene og varte i flere tiår, inntil terapeutiske sera ble erstattet av moderne antibiotika. I 1880- og 1890-årene var produksjon av ulike serumtyper hovedoppgaven til de fleste folkehelseinstituttene i Europa og resten av verden. I Norge startet Medisinalstyrelsen serumproduksjon i 1895.

1919 – Stortinget vedtok å kjøpe tomt i Geitmyrsveien for å bygge et folkehelseinstitutt

Kort tid etter at Medisinalstyrelsens laboratorium ble opprettet i 1916, ble det klart at det ikke var plass til å drive alle aktivitetene i de daværende lokalene. I 1919 vedtok Stortinget å kjøpe en tomt i Geitmyrsveien for å reise et bygg med moderne og romslige laboratorier.

Norge var imidlertid et av de fattigste landene i Europa på den tiden. Bare Albania var fattigere. Staten hadde ikke råd til å bygge annet enn en stall og et lite hus for dyrepasserne. Tomten lå brakk i mange år, og de ambisiøse planene om en moderne laboratoriebygning ble ikke realisert før Rockefeller Foundation donerte en million kroner til den norske stat i slutten av 1920-årene.

Donasjonen hadde en viktig betingelse: Den norske stat måtte binde seg til å finansiere permanent drift av et nasjonalt folkehelseinstitutt. Plaketten med inskripsjonen om samarbeidet mellom Rockefeller Foundation og den norske stat finnes fortsatt på hjørnet av Folkehelseinstituttets gamle hovedbygning, som nå er erklært verneverdig.

1929 – Statens institutt for folkehelse (SIFF) ble etablert

Da Stortinget vedtok å etablere Medisinalstyrelsens laboratorium i 1916, ble det samtidig bestemt at det skulle opprettes et folkehelseinstitutt, men navnet Statens institutt for folkehelse ble ikke brukt før den nye bygningen sto ferdig i 1929. Da ble Medisinalstyrelsens laboratorium slått sammen med Det veterinærpatologiske laboriatorium og tre andre mindre laboratorier og enheter, til en helt ny og større institusjon, SIFF.

Navnevalget var trolig inspirert av giveren, Rockefeller Foundation, som tilbød hjelp til mange fattige land på den tiden. Støtten besto hovedsakelig i finansielle midler til å opprette det de kalte nasjonale folkehelseinstitutt.

I 1929 flyttet 18 personer inn i den nye, store (4400 kvadratmeter) og svært moderne laboratoriebygningen i Geitmyrsveien 75. Stallene ble fort fylt av hester og sauer som fungerte som produksjonsenheter for ulike typer livreddende terapeutisk sera.

Opprinnelig hadde instituttet fem avdelinger: bakteriologi, kjemi, syfilis serologi, en avdeling for vaksiner og terapeutisk sera og en for vaksineproduksjon. Bakteriologene flyttet inn i januar 1929, kjemikerne i april, produksjonsavdelingene i juni og de to siste avdelingene i september. Feiringen av det nye folkehelseinstituttet ble avholdt i oktober.

Serum og vaksiner til folket

I 1935 produserte instituttet terapeutisk sera mot difteri, bakteriell meningitt, stivkrampe, streptokokksykdom og tyfusfeber og vaksiner mot gonoré, tyfusinfeksjoner, stafylokokk- og streptokokkinfeksjoner, samt koppevaksine. I tillegg importerte instituttet humant polioserum fra Frankrike.

Tatt i betraktning hvor krevende slik produksjon er med dagens ressurser, var datidens produksjon imponerende. Selv om kvaliteten på produktene ikke kan sammenlignes med dagens standarder, er det ingen tvil om at befolkningen fikk mye for pengene.

Smittevern var SIFFs hovedoppgave i mange tiår, i tillegg til kontroll av drikkevann. Under 2. verdenskrig ble det også opprettet en avdeling for blodtyping og immunologi.

1943 – Statens skjermbildefotografering ble etablert for å drive tuberkulosescreening i befolkningen

Selv om forekomsten av tuberkulose avtok, var sykdommen fortsatt en av de mest dominerende i Norge da 2. verdenskrig brøt ut. Tidlig i 1940-årene oppsto det rundt 10.000 nye tilfeller hvert år, og totalt var det 200.000 smittede i landet. 10.000 av disse hadde behov for behandling. Siden behandlingsalternativene var begrenset til isolasjon i sanatorier, var hygienetiltak svært viktige.

I 1940 ble skjermbilder brukt til screening. Screeningteam reiste fra kommune til kommune med spesialbygde busser eller båter og tilbød sine tjenester. Allerede på 1930-tallet hadde man begynt å planlegge et massescreeningsprogram, og i 1943 ble Statens skjermbildefotografering etablert. Målet om at tjenestene skulle være tilgjengelige for hele befolkningen ble nådd i 1952.

I mange år undersøkte Statens skjermbildefotografering hoveddelen av befolkningen med jevne mellomrom. I 1962 ble Det sentrale tuberkuloseregisteret etablert for å få bedre oversikt over tuberkulosetilfellene. Fra slutten av 1960-årene ble imidlertid screeningprogrammet gradvis erstattet av selektive tuberkuloseundersøkelser, og etter hvert ble hovedfokuset å forebygge hjerte/kar-sykdom. Fra 1982 ble skjermbilder tilbudt som en tilleggstjeneste til arbeidsplasser med eksponering for farlig støv.

1947 – Obligatorisk tuberkulosevaksinering (BCG) i barneskolen

Vaksinasjon mot tuberkulose (BCG) hadde vært gjennomført i Norge siden slutten av 1920-tallet. I 1947 vedtok Stortinget at BCG-vaksinasjon skulle være obligatorisk, og i 1949 startet Statens skjermbildefotografering et kombinert screening- og vaksinasjonsprogram. Screeningen besto i at det ble tatt røntgenbilder av brystet og en tuberkulintest. Forekomsten av tuberkulose hadde gått betydelig ned allerede før programmet ble innført, hovedsakelig på grunn av bedre levestandard, kosthold og hygiene. Kampanjen hadde likevel en betydelig effekt. I 1926 døde 4615 personer av tuberkulose, mens det i 1976 bare var 67 personer som døde av sykdommen. Selv om reduksjonen delvis skyldtes innføringen av nye medisiner som streptomycin og rifampicin, den såkalte ”magic bullet”, var forebyggende tiltak sannsynligvis de viktigste suksessfaktorene.

1947 – Serologisk testing av gravide for syfilis ble obligatorisk ved lov, og Statens institutt for folkehelse fikk ansvaret for å utføre testingen

En av Statens institutt for folkehelses hovedoppgaver hadde vært å utføre bakteriologiske og serologiske tester for helsevesenet. Fra 1946 engasjerte instituttet seg også i å forebygge medfødt syfilis, gjennom å opprette et serologisk testprogram for gravide. Testen ble obligatorisk ved lov for alle gravide i 1947, og instituttet utførte laboratorieanalysene.

1953 – Helse- og sosialministeren anbefalte vaksinering av alle barn mot difteri og fremmet forslag til ny lov om immunisering

På 1940-tallet oppsto det flere store utbrudd av bakteriell meningitt, meslinger, polio og difteri, så vel som dysenteri og tyfus. Under difteriepidemiene oppnådde man gode resultater ved å vaksinere skolebarn der hvor utbruddet til enhver tid oppsto.

Det ble imidlertid klart at for å hindre nye, store utbrudd, var det nødvendig å utvide immuniseringsprogrammet betydelig. Basert på en rapport fra Verdens helseorganisasjon, fremmet sosial- og helseministeren et lovforslag til Stortinget om at alle barn skulle vaksineres mot difteri innen de ble et år.

På 1950-tallet ble immuniseringsprogrammer innført i de fleste store byene og i mange små kommuner med gode resultater. Etter hvert ble programmet utvidet til å gjelde hele landet med trippelvaksinen mot difteri, stivkrampe og kikhoste.

1956 – Immunisering mot polio og et nasjonalt gratis vaksinasjonsprogram ble opprettet. Statens institutt for folkehelse koordinerte programmet

Innføringen av poliovaksinen i USA i 1954 var et stort medisinsk gjennombrudd. Vaksinen ble raskt innført i mange land i hele verden. I Norge begynte immuniseringen i 1956. Skolebarn fikk vaksinen først, og deretter ble den tilbudt til så mange som mulig fra spedbarn til voksne rundt  40 år. Statens institutt for folkehelse koordinerte programmet.

1960 – Avdeling for virologi ble etablert i en egen bygning for virusanalyser

I 1950-årene økte Statens institutt for folkehelses oppgaver betraktelig, mye på grunn av den stadige veksten i antall laboratorieanalyser og det utvidete vaksinasjonsprogrammet. Ny kunnskap om virus skulle omsettes til nyttige tjenester for sykehus og allmennpraktiserende leger. Det ble etter hvert behov for å utvide lokalene, og et nytt viruslaboratorium åpnet i 1960.

1962 – Det sentrale tuberkulosegisteret ble etablert ved Statens skjermbildefotografering

I 1962 ble Det sentrale tuberkuloseregisteret etablert for å forbedre oppsporingen av tuberkulosetilfeller. Registeret er fortsatt i drift, men antall tilfeller er betydelig redusert. Registeret var en del av Statens skjermbildefotografering fra 1947 til 2002 og har siden den gang vært en del av Folkehelseinstituttet.

1967 – Medisinsk fødselsregister ble etablert som et resultat av thalidomid-skandalen

Medisinsk fødselsregister ble etablert i 1967 i etterkant av thalidomid-skandalen som resulterte i mer enn 10.000 tilfeller av misdannelser på verdensbasis. Målet med registeret var å kunne oppdage eventuelle økninger i fødselsmisdannelser så raskt som mulig.

Medisinsk fødselsregister var i mange år en separat enhet tilknyttet Universitetet i Bergen, men ble slått sammen med Statens institutt for folkehelse i 2002. Registeret inneholder relevante medisinske data fra fødselsattester for alle fødsler i Norge fra 1967 frem til i dag.

Ledere ved Medisinsk fødselsregister

  • 1967-1969: ledet av Statistisk sentralbyrå
  • 1969-1982 Tor Bjerkedal (1926 - ). Professor dr. med.
  • 1982 – Lorentz Irgens  (1941 - ) Professor dr. med.
  • 2007 - Stein Emil Vollset (1955 - ) PHD, professor

* Kari Klungsøyr fungerte som leder av registeret i de to månedene mellom Irgens’ avgang og Vollsets tiltredelse

1969 – Vaksine mot meslinger ble en del av vaksinasjonsprogrammet

Meslinger var, og er fortsatt, en alvorlig barnesykdom. Det er anslått at viruset var årsak til 20 barnedødsfall årlig i Norge på 1950- og 1960-tallet, og til at ti ganger så mange fikk skader. Derfor ble vaksinen ønsket varmt velkommen da den kom på markedet, og den ble innlemmet i det nasjonale vaksinasjonsprogrammet i 1969. Vaksinen viste seg snart å være svært effektiv. I dag forekommer det ikke lenger innenlands smitte av meslinger i Norge.

1969 – Statens rettstoksikologiske institutt ble opprettet

Som det første landet i verden, innførte Norge i 1936 en lovfestet grense for alkoholkonsentrasjon i blodet hos bilførere. Frem til 1966 utførte Universitetet i Oslo toksikologiske analyser rekvirert av politiet for bruk i kriminalsaker, inkludert saker om påvirket kjøring. Universitetet var imidlertid ikke et egnet sted for slike oppgaver, og analysene ble utført av statlige laboratorier utenfor universitetet mellom 1966 og 1969. Da bestemte Stortinget at det skulle etableres en ny institusjon med ansvar for disse oppgavene. Målet var å dekke behovet for toksikologiske analyser i kriminaltekniske obduksjonssaker og laboratorieanalyser av blodprøver fra levende og døde personer som var mistenkt for påvirket kjøring.

Instituttet utvidet gradvis sine aktiviteter. Norge var det landet som først anerkjente behovet for å påvise ikke-alkoholholdige medikamenter i prøver fra påvirkede sjåfører. Analyser og fortolkning av slike saker har siden begynnelsen av 1990-tallet vært en av instituttets hovedaktiviteter. Veksten omfattet også rusmiddelforskning samt analyser og fortolkning av prøver fra innsatte i fengsler, ansatte i bedrifter, samt oppfølgingssaker i sosialmedisin. Lignende tjenester ble også etablert for sykehus og polikliniske pasienter, så vel som klinisk-toksikologiske tjenester. Det analytiske repertoaret økte gradvis til å inkludere mange hundre stoffer ved hjelp av topp moderne utstyr.

Resultater fra et bredt spekter av prøver ble registrert i databaser for bruk i forskning og overvåkning av den totale rusmiddelbruken i Norge. Det ble startet flere prosjekter for å belyse effekten av medikamentbruk hos bilførere, og biomedisinske effekter av alkohol og medikamenter.

Ledere ved Statens rettstoksikologiske institutt

  • 1969-1974 Fred Dybing (1919-1974) Cand. Mag. fysiologi og farmakologi
  • 1975-1978 Johan Sakshaug (1929 – 1996) Dr. med. vet.
  • 1980 – Jørg Mørland (1941 - ) Professor dr. med, spesialist i klinisk farmakologi

*I perioden mellom Fred Dybing og Johan Sakshaug og mellom Johan Sakshaug og Jørg Mørland fungerte Sakshaug som instituttleder henholdsvis i noen måneder og et par år.

1971 – Avdeling for miljøtoksikologi ble etablert ved Statens institutt for folkehelse

Kjemiske analyser av drikkevann og mat hadde blitt utført av instituttet helt fra det ble etablert i 1929, men toksikologi var ikke et hovedarbeidsområde før i 1971 da Avdeling for miljøtoksikologi ble opprettet. Toksikologisk forskning, helserisikovurderinger og rådgivning om miljø og helse ble viktige oppgaver for instituttet.

Den toksikologiske virksomheten omfattet opprinnelig næringsmiddeltoksikologi, inkludert vurdering av helseeffektene av sprøytemidler og andre fremmedkomponenter i maten. På slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet utvidet avdelingen virksomheten til også å omfatte forbrukerkjemikalier og forurensende stoffer i inne- og uteluft. Etter omorganiseringen av instituttet i 1990, ble vannhygiene, kjemiske analyser og miljøimmunologi innlemmet i avdelingen som fikk navnet Avdeling for miljømedisin. På slutten av 1990-tallet startet avdelingen også forskning på støyrelaterte helseeffekter og ernæring.

Forskning har alltid vært hovedaktiviteten i avdelingen, og målet har vært å generere ny kunnskap så vel som å utvikle kompetansen i risikovurdering. Risikovurdering har vært viktig for den rådgivende funksjonen instituttet har hatt overfor lokale helsemyndigheter, sentrale myndigheter, internasjonale eksperter, media og allmennheten.

1974 – Statens skjermbildefotografering startet hjerte-karundersøkelser i fylkene

På begynnelsen av 1970-tallet var hjerte-karsykdom en svært hyppig dødsårsak, og forekomsten økte stadig. Med utgangspunkt i data fra epidemiologiske studier og intervensjonsstudier, satte Statens skjermbildefotografering i gang hjerte-karundersøkelser i fylkene. Undersøkelsene startet i Finmark, som var fylket med høyest antall hjerte-karrelaterte dødsfall (1974-75), og i Sogn og Fjordane (1975-76) og Oppland (1976-78), som var fylker med lav hjerte-kar dødelighet. Alle innbyggere i alderen 35-49 år ble invitert til å delta i undersøkelsen, og det ble også samlet inn data fra andre aldersgrupper blant voksne. Undersøkelsene ble gjentatt i 1977-83 og i 1985-88.

Som en oppfølging av disse undersøkelsene, startet man det såkalte 40-årsprogrammet. I perioden 1985-1999 ble dette programmet gjennomført i alle fylker unntatt Oslo som hadde sitt eget program. Målet var helseovervåkning, epidemiologisk forskning, helseutdanning og forebygging gjennom ”befolkningsstrategi” og ”høyrisikostrategi”. Fra 1997 omfattet programmet også et bredt spekter av kroniske lidelser.

Forskningsgrunnlaget for helseundersøkelsene var Oslo-studien og intervensjonsstudier i Bugøynes. I perioden 2000-2003 ble folk i alderen 15, 30, 40, 45, 60 og 75 invitert til å delta i undersøkelser i Oslo, Hedmark, Oppland, Troms og Finnmark. Målet med disse undersøkelsene var helseovervåkning og epidemiologisk forskning. En kort beskrivelse av disse undersøkelsene finnes i en av de mange vitenskapelige artiklene som ble utgitt basert på det innsamlete materialet.

1974 – En meningokokk B-epidemi brøt ut i Norge, som det eneste landet i Europa. Nasjonalt folkehelseinstitutt initierte forskning på området for å utvikle en vaksine

Fra 1974 fikk Norge et utbrudd av alvorlig meningokokk B-sykdom. Epidemien startet i Nord-Norge, og spredte seg raskt til resten av landet med over 300 tilfeller hvert år. Toppen ble nådd i 1983 med 368 tilfeller (8 tilfeller pr 100.000 innbyggere). Sykdommen rammet hovedsakelig barn under fem år og tenåringer. Dødeligheten blant de smittede var på hele ti prosent under epidemien.

Epidemiens store omfang skapte behov for forebyggende tiltak som massevaksinasjon. Ettersom det ikke fantes noe vaksine mot den aktuelle meningokokk B-stammen, og det norske markedet var for lite til at ledende legemiddelprodusenter ville utvikle en vaksine, etablerte instituttet sitt eget forsknings- og utviklingsprogram. Målet var å produsere og levere en effektiv vaksine til befolkningen.

1975 – Meldesystem for smittsomme sykdommer ble opprettet ved Statens institutt for folkehelse

I 1975 ble Meldesystem for smittsomme sykdommer (MSIS) opprettet. Registeret gjorde det mulig å overvåke forekomsten av smittsomme sykdommer i Norge kontinuerlig, og dermed også oppdage utbrudd i en tidlig fase. Systemet ble raskt en uunnværlig del av det nasjonale overvåkingssystemet.

1976 – Koppevaksinen ble tatt ut av det nasjonale vaksinasjonsprogrammet

På 1970-tallet var det mange år siden det hadde vært tilfeller av kopper i Europa. Det var imidlertid viktig å opprettholde de nasjonale vaksinasjonsprogrammene også i de industrialiserte landene så lenge sykdommen kunne spres gjennom reising, for å sikre at sykdommen ble utryddet på verdensbasis. I 1976 vurderte helsemyndighetene det som trygt å oppheve den obligatoriske vaksineringen mot kopper i Norge, og i 1980 kunne Verdens helseforsamling erklære sykdommen for utryddet.

1982 – The European WHO Collaborating Centre for Drug Statistics Methodology ble etablert ved Norsk medisinaldepot

På 1970-tallet utviklet farmasøyter og forskere ved Norsk medisinaldepot et system for klassifisering av medikamenter, i samarbeid med svenske og nord-irske forskere. Systemet gjorde det mulig å sammenligne legemiddelbruken i ulike land. ATC/DDD-systemet (Anatomical Therapeutic Chemical/Defined Daily Dose) ble raskt anerkjent, og i 1982 vedtok Verdens helseorganisasjon (WHO) å etablere the European WHO Collaborating Centre for Drug Statistics Methodology som en selvstendig enhet tilknyttet Norsk medisinaldepot.

De første årene var senteret knyttet til WHO Regional Office for Europe i København, men da systemet ble innført internasjonalt i 1996 ble senteret direkte underlagt WHO-hovedkontoret i Geneve. Siden 2002 har senteret vært lokalisert ved Nasjonalt folkehelseinstitutt.

1983 – Vaksine mot meslinger, kusma og røde hunder (MMR-vaksinen) ble tatt inn i det nasjonale vaksinasjonsprogrammet

For å komplettere vaksinasjonsprogrammet, ble meslingvaksinen erstattet med trippelvaksine mot meslinger, kusma og røde hunder i 1983. Kusma og røde hunder er ikke like alvorlige sykdommer som meslinger, men kusma kan føre til sterilitet hos menn, og røde hunder kan gi alvorlig fosterskade dersom gravide blir smittet. Det var derfor fornuftig og kostnadseffektivt å inkludere dem i programmet, og vaksinene har vært svært effektive. Medfødte skader forårsaket av infeksjon med røde hunder i fosterstadiet finnes ikke lenger Norge eller de fleste andre europeiske land.

1988 – Statens institutt for folkehelse avslutter utviklingen av vaksine mot meningokokk B-vaksine

Etter nesten ti års forskning og utvikling, var en vaksine mot den norske varianten av meningokokk B-sykdom klar for kliniske utprøvninger. Utprøvningene ble avsluttet i 1991, og vaksinen ble godkjent for innføring i det nasjonale vaksinasjonsprogrammet. Epidemien hadde imidlertid avtatt da vaksinen var ferdig utviklet, og noe immuniseringsprogram i stor skala ble derfor aldri igangsatt. Vaksinen ble likevel fortsatt produsert som beredskap mot eventuell ny oppblomstring av epidemien.

Utprøvninger på voksne og rekrutter i militæret viste at vaksinen bare ga moderate bivirkninger (mange av deltakerne fikk vondt i armen), og at den førte til god immunrespons mot meningokokkstammen. I 1988 ble en stor fase 3-utprøvning satt i gang, hvor målet var å finne ut om vaksinen virkelig ga tilfredsstillende beskyttelse. 180.000 ungdomsskoleelever i alderen 14-16 år deltok i den placebokontrollerte randomiserte studien. Etter to og et halvt år viste resultatene at to doser av vaksinen ga 57 prosent beskyttelse mot meningokokksykdom. Dataene viste at beskyttelsen var best det første året. Videre utprøvning bekreftet at en booster-dose etter 6-12 måneder ville øke langsiktig beskyttelse til ca 80 prosent.

Da utprøvningene ble avsluttet i 1991, ble vaksinen godkjent for innføring i det nasjonale vaksinasjonsprogrammet. De tidligere produksjonslokalene var ikke lenger egnet for produksjon og et nytt bygg var under planlegging. I løpet av planleggings- og byggeperioden avtok meningokokkepidemien. Da instituttet endelig var klart til å starte vaksineproduksjonen, var forekomsten av sykdommen for lav til å rettferdiggjøre et bredt vaksinasjonsprogram.

Ekspertisen var likevel nyttig. I samarbeid med Chiron Vaccines (nå Novartis) utviklet instituttet en meningokokk B-vaksine spesialtilpasset en meningokokkepidemi på New Zealand. Vaksinasjonsprogrammet ble en stor suksess medisinsk sett. Siden 2006 har den norske vaksinen også blitt brukt til å bekjempe en pågående epidemi i Frankrike, som har en stamme nesten identisk med den vi så i Norge for 20 år siden.

1990 – Statens institutt for folkehelse omorganiserte

På 1970- og 1980-tallet skjedde det store endringer i den mikrobiologiske tjenesteytingen i Norge. Tidligere hadde Statens institutt for folkehelse vært ansvarlig for å utføre mikrobiologiske analyser på vegne av sykehusene og allmennpraktiserende leger. På 70- og 80-tallet ble det utdannet stadig flere mikrobiologer, og antallet kommersielt tilgjengelige tjenester økte. Det var et helsepolitisk ønske om å desentralisere helsetjenestene og det ble derfor opprettet mikrobiologiske laboratorier ved de fleste fylkessykehusene.

Som et resultat av denne utviklingen utførte instituttet færre mikrobiologiske analyser, noe som frigjorde kapasitet til andre formål. Instituttet utvidet gradvis sin virksomhet med økende vekt på forskning og nye forebyggende aktiviteter, hovedsakelig innenfor miljø og helse og på folkehelsenivå. I 1990 var tiden inne for å omorganisere instituttet for å gjøre det bedre rustet til å håndtere de nye oppgavene. Kortnavnet ble endret fra SIFF (Statens institutt for folkehelse) til ”Folkehelsa”, og det ble opprettet nye avdelinger for miljømedisin og samfunnsmedisin.

1992 – Vaksine mot Heamophilus influenzae type b ble tatt inn i det nasjonale vaksinasjonsprogrammet

Mens de fleste vanlige barnesykdommene var utryddet ved hjelp av vaksiner, fortsatte den alvorlige smittsomme sykdommen invasiv Haemophilus influenzae-sykdom (blodforgiftning eller hjernehinnebetennelse) å ramme små barn i Norge på slutten av 1980-tallet. Instituttet anbefalte myndighetene å inkludere Hib-vaksine i det nasjonale vaksinasjonsprogrammet. Vaksinen ble innført i programmet i 1992, og i løpet av få år var antall tilfeller og dødsfall forårsaket av sykdommen kraftig redusert.

1995 – Implementering av smittevernloven

De mikrobiologiske suksessene etter 2. verdenskrig førte til behandlingsoptimisme i store deler av den vestlige verden. Noen eksperter mente til og med at krigen mot smittsomme sykdommer var vunnet en gang for alle. På 1980-tallet ble det imidlertid brått slutt på optimismen. Da brøt den nye og skremmende hiv-epidemien ut og synliggjorde at krigen mot mikrobene ikke var over. Det ble klart at man i overskuelig fremtid stadig ville måtte bekjempe nye mikrober og utbrudd. Dette la grunnlaget for en ny lov på området – smittevernloven. Loven ble grundig diskutert og vedtatt av Stortinget i 1994, og gjort gjeldende fra 1995. Statens institutt for folkehelse har ifølge smittevernloven omfattende oppgaver og ansvarsområder i nasjonalt smittevern.

1995 – Statens institutt for folkehelse flytter til nye vaksineproduksjonslokaler. Statens rettstoksikologiske institutt flytter til nye laboratorier i samme bygning

På 1980-tallet ble det klart at moderne kvalitetssikringskrav i vaksineproduksjonen ikke kunne bli overholdt i de daværende produksjonslokalene i instituttets eldre bygninger. Samtidig trengte Statens rettstoksikologiske institutt nye laboratorier. Etter en opphetet politisk debatt, vedtok Stortinget et budsjettforslag som gjorde det mulig å bygge en ny bygning på instituttets eiendom i Lovisenberggaten 6. Bygningen ble offisielt åpnet av Hans Majestet Kong Harald i mai 1995.

Bygningen hadde nye og funksjonelle lokaler for instituttets vaksineoppgaver. Produksjonsfasilitene tilfredsstilte kravene til såkalt Good Manufacturing Practice (GMP). Å gjenoppta vaksineproduksjon i nye lokaler krever alltid nøye planlegging - og mer tid enn ventet. Etter noen år var imidlertid instituttet klart til å produsere meningokokk B-vaksine for nye kliniske utprøvninger, som kunne bekrefte at vaksinen var like god som den vaksinen instituttet hadde produsert tidligere.

Etter nøye avveininger knyttet til hvilken rolle Statens institutt for folkehelses skulle ha i den nasjonale vaksineberedskapen, ble det bestemt at lokalene skulle brukes til kontraktproduksjon av ulike bioteknologiske produkter i stedet for rutinemessig vaksineproduksjon. Den høye kvaliteten på fasilitetene og den høye fagkompetansen ble ivaretatt, med tanke på at det senere kan bli behov for å sette i gang vaksineproduksjon på nytt. 

1996 – WHO Collaborating Centre for Drug Statistics Methodology ble et globalt senter ved Norsk medisinaldepot, tilknyttet WHOs hovedkvarter

Verdens helseorganisasjon (WHO) så behovet for å utvikle det såkalte Anatomical Therapeutic Chemical (ATC)/Defined Daily Dose (DDD) klassifiseringssystemet, og gjøre det til internasjonalt gjeldende standard for studier av legemiddelbruk. Systemet ble innført internasjonalt, og WHO-senteret ble direkte tilknyttet WHOs hovedkontor i Geneve. Hensikten var å styrke WHOs initiativ for å oppnå universell tilgang til legemidler og rasjonell bruk av medikamenter i utviklingsland.

WHO og regjeringen har undertegnet en avtale om WHO-senterets oppgaver. The WHO International Working Group for Drug Statistics Methodology ble etablert som et resultat av WHOs vedtak om å gjøre ATC/DDD-systemet gjeldende globalt. Arbeidsgruppen består av 12 eksperter utvalgt av WHOs hovedkontor, og representerer WHOs seks globale regioner.  WHO-senteret mottar råd fra denne arbeidsgruppen.

1996 – Statens skjermbildefotografering omorganiserte og endret navn til Statens helseundersøkelser

Gjennom intensive forebyggende tiltak over lang tid, ble tuberkulose slått tilbake som en helsetrussel på 1950- og 1960-tallet. Samtidig oppsto det en epidemi av hjerte-karlidelser som trolig skyldtes endringer i livsstil, og Statens skjermbildefotografering endret fokus.

På 1970- og 1980-tallet, ble tuberkulosescreening i stor grad erstattet av brede studier av risikofaktorer for hjerte-karlidelser. I 1985 ble det såkalte 40-årsprogrammet opprettet. Alle innbyggere på 40 år ble invitert til å delta i en helseundersøkelse. Samtidig fikk de råd om endringer i livsstil.. Effekten av programmet var betydelig. Deltakere i undersøkelsen hadde mye lavere risiko for å få hjerte-karsykdom senere i livet sammenlignet med de som ikke deltok i undersøkelsen. Programmet ble utvidet til hele landet i 1993, og i 1996 omorganiserte Statens skjermbildefotografering og endret navn til Statens helseundersøkelser.

2002 – Statens institutt for folkehelse omorganiserte og fusjonerte med andre institusjoner

Som ledd i en større omorganisering av den sentrale statlige helseforvaltningen, gjennomgikk Statens institutt for folkehelse en omorganisering høsten 2001. Instituttet ble slått sammen med Statens helseundersøkelser, Medisinsk fødselsregister, Dødsårsaksregisteret, Det sentrale tuberkuloseregisteret, abortstatistikken, Nasjonalt vaksinasjonsregister, WHO Collaborating Centre for Drug Statistics Methodology og den nasjonale enheten for medikamentstatistikk. Samtidig ble Avdeling for helsetjenesteforskning, som inntil da hadde vært en del av instituttet, overført til det nyetablerte Sosial- og helsedirektoratet.

Det nye folkehelseinstituttet ble formelt etablert i 2002 og endret navn til Nasjonalt folkehelseinstitutt. Det norske kortnavnet ble endret fra Folkehelsa til Folkehelseinstituttet, mens det engelske navnet forble uendret. Instituttet fikk ansvar for overvåkning av smittsomme og ikke-smittsomme sykdommer, helsestatistikk, koordinering av helseundersøkelser og epidemiologiske studier, samt helse og miljø. For å effektivt å kunne håndtere oppgavene ble det opprettet divisjoner for smittevern, epidemiologi og miljømedisin.

2003 – Folkehelseinstituttet fusjonerte med Statens rettstoksikologiske institutt

Som en forlengelse av den store omorganiseringen i den sentrale helseadministrasjonen i 2001 og 2002, ble Folkehelseinstituttet og Statens rettstoksikologiske institutt slått sammen med virkning fra januar 2003. Statens rettstoksikologiske institutt ble en egen divisjon i Folkehelseinstituttet, med ansvar for rettstoksikologi og rusmiddelforskning.

Divisjonen beholdt alle oppgavene som tidligere lå hos Statens rettstoksikologiske institutt.  Forskningsaktiviteten ble utvidet til å omfatte biologiske helseeffekter av rusmiddelbruk og forebyggende tiltak for å redusere trafikkulykker.

2004 – Reseptregisteret ble etablert

Reseptregisteret ble etablert ved Folkehelseinstituttet i januar 2004. Registeret inneholder reseptinformasjon på individnivå fra alle norske apotek. Databasen har detaljert informasjon om medikamentbruk i befolkningen, og utgjør et viktig grunnlag for farmakoepidemiologisk forskning. En forskningsenhet i farmakoepidemiologi ble etablert i forbindelse med det nye Reseptregisteret.

2006 – Divisjon for psykisk helse ble etablert

Da det nye folkehelseinstituttet ble etablert i 2002, ble psykisk helse fremhevet som et nytt og viktig satsingsområde. En avdeling for psykisk helse ble først etablert i Divisjon for epidemiologi, men det ble snart klart at veksten både i ressurser og personell gjorde det nødvendig å utvide virksomheten. Divisjon for psykisk helse ble derfor opprettet i januar 2006.

2006 – Vaksine mot pneumokokker ble inkludert i det nasjonale vaksinasjonsprogrammet

Folkehelseinstituttets historie er tett knyttet til vaksinenes historie. Langt fra alle nyutviklede vaksiner er aktuelle for det nasjonale vaksinasjonsprogrammet, men i 2004 forelå det en ny vaksine mot alvorlig pneumokokksykdom, utviklet spesielt for barn under to år. Innføringen av denne vaksinen ville føre til en dobling av kostnadene i vaksinasjonsprogrammet, men ville også kunne forhindre mange tilfeller av blodforgiftning og hjernehinnebetennelse forårsaket av denne bakterien. De høye kostnadene var et hinder i et par år, men vaksinen ble til slutt innlemmet i vaksinasjonsprogrammet i 2006. Oppfølgingen viste at vaksinen reduserte forekomsten av sykdommen hos vaksinerte barn, og trolig også i andre grupper fordi man oppnår såkalt”flokkimmunitet”.

2009 – Influensapandemi (svineinfluensapandemien A (H1N1) pdm09)

En ny influensapandemi hadde lenge vært ansett som en potensielt stor trussel mot folkehelsen. Det var utarbeidet en egen beredskapsplan og gjort avtale med vaksineleverandør om innkjøp av vaksine i tilfelle en pandemi skulle opptre. I april 2009 kom de første rapportene om en ny influensa som ga alvorlig sykdom og mange dødsfall i Mexico. Viruset spredte seg etter hvert til alle deler av verden. 11. juni 2009 erklærte Verdens helseorganisasjon at det forelå en influensapandemi – smitten var ikke lenger geografisk begrenset.

Viruset så denne gangen ut til å komme fra svin, og pandemien fikk derfor betegnelsen «svineinfluensapandemien». Viruset hadde store likhetstrekk med et influensavirus som sirkulerte frem til 1950-tallet. Deler av den eldre befolkningen hadde noe immunitet mot viruset, og ble derfor ikke så hardt rammet som man kunne fryktet. For de aller fleste ga pandemiviruset en vanlig influensa. Men det hadde økt evne til å gi lungekomplikasjoner og annen alvorlig sykdom hos unge. Komplikasjoner rammet særlig personer med grunnsykdommer (hjerte- og lungesykdommer, men også nevrologiske sykdommer, diabetes, gravide m.fl.), men det forekom også dødsfall hos helt friske unge mennesker. 

En vaksine mot viruset ble tilgjengelig i Norge i oktober 2009. Vaksinen ble først tilbudt personer med spesiell risiko for alvorlig sykdom, og deretter hele befolkningen. Omtrent halvparten av befolkningen tok imot tilbudet. Pandemien utløste en enorm respons i norsk helsetjeneste. Hundretusener av pasienter ble undersøkt og behandlet, rundt 1300 fikk sykehusbehandling, hvorav nær 200 i intensivavdeling.

I 2010 ble det oppdaget at noen barn og unge som hadde fått pandemivaksinen utviklet søvnsykdommen narkolepsi i løpet av noen måneder. Det førte til lange diskusjoner om det hadde vært riktig å vaksinere slik det ble gjort, selv om det også var hevet over tvil at vaksinen reddet mange liv. Mekanismen for sykdomsutviklingen er fortsatt uklar.

2009 – Vaksine mot HPV-infeksjon til jenter innført i barnevaksinasjonsprogrammet

Enkelte typer HPV-virus forårsaker kreft i slimhinner, først og fremst livmorhalskreft. Fra skoleåret 2009 / 2010 har alle jenter i 7. klasse (12 – 13 år) fått tilbud om vaksine mot viruset. Tilbudet skapte stor debatt, dels om det var riktig å vaksinere så unge jenter mot en seksuelt overført sykdom, dels om vaksinens effekt var godt nok dokumentert. Det ble derfor opprettet et spesielt oppfølgingsprogram som skulle følge vaksineeffekten hos den enkelte og på samfunnsnivå i lang tid fremover. Lignende oppfølgingsprogram fra andre land som begynte å vaksinere noe tidligere, viser nå (2016) en klar nedgang i forstadier til kreft i vaksinerte befolkningsgrupper.

2011 – Rettsmedisinsk institutt ble en del av Folkehelseinstituttet

Sommeren 2011 ble Rettsmedisinsk institutt organisatorisk flytte fra Universitetet i Oslo til Folkehelseinstituttet. Her ble Rettsmedisinsk institutt slått sammen med Divisjon for rettstoksikologi til Divisjon for rettsmedisinske fag. Arbeidsområdet i den nye divisjonen omfatter rettsgenetikk, rettspatologi, klinisk rettsmedisin og rettstoksikologi. Overføringen skjedde bare en drøy måned før de tragiske hendelsene 22. juli 2011. Folkehelseinstituttet fikk av den grunn et helt annet engasjement i tragedien enn det ellers ville ha hatt.

2012 – Hjerte- og karregisteret ble opprettet

Forberedelsene til å opprette et eget hjerte- og karregister hadde pågått i lengre tid da Nasjonalt register over hjerte- og karlidelser ble opprettet med en egen forskrift fra 1. januar 2012. Registeret er en del av Folkehelseinstituttets aktivitet i Bergen. Det er et register over sykdommer i hjertet og blodårene. Opplysningene i registeret benyttes i helseovervåking, forebyggende arbeid, kvalitetsforbedring av helsetjenesten og i forskning. Målet er å bidra til bedre kvalitet på helsehjelpen til personer med hjerte- og karsykdommer. Registeret skal også utgjøre et grunnlag for styring og planlegging av helsetjenester rettet mot personer med hjerte- og karsykdommer

2014 – Folkehelseinstituttet overtok driften av Dødsårsaksregisteret

Dødsårsaksregisteret var tidligere en del av Statistisk sentralbyrå, men ble overført til Folkehelseinstituttet i 2014. Registerets formål er å overvåke dødsårsaker over tid, for eksempel følge utviklingen i dødelighet for blant annet hjerteinfarkt, kreft, ulykker og selvmord. Derfor vet vi f.eks. at hjerte- og karsykdommer nå stadig blir en sjeldnere årsak til dødsfall, mens kreft stadig er like viktig. Ved hjelp av data fra Dødsårsaksregisteret kan man overvåke befolkningens helsetilstand, kvalitetssikre helsetjenester og forske på årsaker til sykdom.

2014 – Vaksine mot rotavirus ble en del av barnevaksinasjonsprogrammet

Rotavirusinfeksjon er den hyppigste årsaken til at små barn legges inn på sykehus med oppkast og diare. Folkehelseinstituttet vurderte at ca. 900 innleggelser hvert år var uttrykk for en så stor sykdomsbyrde at det ga grunnlag for å tilby alle spedbarn vaksine mot infeksjonen. Tilbudet ble gitt til alle barn født fra og med 1. september 2014. Vaksinen blir gitt i munnen, med første dose ved seks ukers alder.

2015 - Ebolavaksine med aktivt bidrag fra FHI

Norge ble i oktober 2014 forespurt av WHO om å bidra til å sette i gang effektstudier av en ebolavaksine i Guinea. Studien startet opp i slutten av mars 2015. Oppfølging tyder på at vaksinen gir fullstendig beskyttelse mot ebola. Oppmerksomheten og innsatsen rundt ebolautbruddet i Vest-Afrika har bidratt til at vi nå har en vaksine som er effektiv mot sykdommen.

2015 – Giftinformasjonen ble overført fra Helsedirektoratet til Folkehelseinstituttet

Giftinformasjonen er landets nasjonale rådgivnings- og kompetanseorgan for akutte forgiftninger og forgiftningsfare. Deres døgnåpne rådgivingstelefon mottar hvert år omlag 40 000 henvendelser.  Giftinformasjonen ble offisielt overført fra Helsedirektoratet og ble en del av Folkehelseinstituttet 1. januar 2015.

2015 – Folkehelseinstituttet ble omorganisert

Folkehelseinstituttet gjennomførte en omfattende strategi- og organiseringsprosess i 2014 og 2015. Høsten 2015 ble det besluttet at de fem fagdivisjonene heretter skulle samles i fire områder. Divisjon for epidemiologi og Divisjon for psykisk helse ble samlet i området Psykisk og fysisk helse, mens Divisjon for smittevern og Divisjon for miljømedisin ble samlet i området Smittevern, miljø og helse. It og e-helse, helseregistre, befolkningsundersøkelser og biobank er samlet i området Helsedata og digitalisering. Divisjon for rettsmedisinske fag fortsetter som et eget område.

2016 – Statens institutt for rusmiddelforskning , Kunnskapssenteret for helsetjenesten og Sekretariatet for Vitenskapskomiteen for mattrygghet ble en del av Folkehelseinstituttet

En omorganisering i den statlige helseforvaltningen førte til at Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) , Kunnskapssenteret for helsetjenesten og sekretariatet for Vitenskapskomiteen for mattrygghet ble en del av Folkehelseinstituttet 1. januar 2016. SIRUS inngår i området for Psykisk og fysisk helse. Kunnskapssenteret skal inngå i et nytt område 5 som opprettes fra 1. januar 2017, med fokus på kunnskapsproduksjon for, om og til helse- og omsorgstjenesten. 

2017 - Rettsmedisinske fag overdras til Oslo universitetssykehus

Virksomhetsoverdragelsen ble vedtatt av regjeringen. Sykehuset overtok med dette ansvaret for fagområdet, medarbeiderne og driften knyttet til området.

2017 - Senter for fruktbarhet og helse opprettes

Folkehelseinstituttet ble vertsinstitusjon for Senter for fruktbarhet og helse, et senter for fremragende forskning tildelt gjennom Forskningsrådets SFF-ordning. Senterets forskning skal bidra til ny og økt kunnskap om hvordan endringer i fertilitetsmønster og familiestrukturer påvirker både barns og voksnes helse gjennom sosiale og biologiske mekanismer.

2018 - NAKMI innlemmes i Folkehelseinstituttet 

Nasjonalt kompetansesenter for migrasjons- og minoritetshelse (NAKMI) ble opprettet i 2003 av Helse- og omsorgsdepartementet og tilknyttet Oslo universitetssykehus. Etter bestemmelser fra Helse- og omsorgsdepartementet ble NAKMI innlemmet i Folkehelseinstituttet med virkning fra og med 1. januar 2018. Instituttet fikk med dette en styrket kompetanse på migrasjonshelsefeltet. NAKMIs kjerneaktiviteter er forsknings-, utviklings- og formidlingsarbeid, herunder opplæring, veiledning og rådgivning.

Direktører ved Folkehelseinstituttet (tidligere Nasjonalt folkehelseinstitutt)

  • 1929-1956*: Einar Aaser (1886-1976) Dr. med.
  • 1957-1983: Christian Lerche (1917- )Dr. med., spesialist i bakteriologi, serologi og samfunnsmedisin
  • 1984-2001: Bodolf Hareide (1937- ) Cand. med
  • 2002- 2012: Geir Stene-Larsen (1955- ) Professor dr. med., spesialist i indremedisin
  • 2012- : Camilla Stoltenberg (1958-) Professor dr. med.

*I perioden mellom Aaser og Lerche, var Joakim Foss i noen måneder fungerende instituttdirektør. 

Relaterte saker