Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv

Bakterier i drikkevann

Publisert

Veiledere_liggende_Drikkevann.png


Aeromonas

Denne bakterieslekten tilhører samme familie som kolerabakterien, Vibrio choleraeAeromonas har sitt naturlige reservoar i jord og vann. Den finnes i både ferskvann og brakkvann. Flere aeromonasarter vokser godt ved kjøleskaptemperatur og i fravær av oksygen, slik at det er vanskelig å ha kontroll med dem i næringsmidler. Vann med disse bakteriene kan forurense matvarer, der bakteriene kan formere seg, men drikkevann kan også være direkte årsak til tarminfeksjoner.

Sykdommen gir magesmerter og diaré, ofte med mild feber, hodepine og av og til oppkast, og normalt med varighet 1-3 døgn. Hos mennesker opptrer infeksjonene først og fremst i sommermånedene. Den kan også forårsake sårinfeksjoner, og en sjelden gang urinveisinfeksjon. Infeksjon kan føre til at folk blir symptomløse bærere av bakterien. For England og USA er det angitt en bærerrate på 2 %, mens man i Sørøst‑Asia har funnet opp mot 25 %.

I mange av de påviste matbårne infeksjoner er bakterien blitt tilført maten via vann. Det er først og fremst sjømat, fjærfe, rått kjøtt og kjøttprodukter som er kontaminert med denne bakterieslekten; dette er mat der bakteriene kan formere seg etter at de en blitt tilført. Undersøkelser i Russland (4), Italia (5) og Norge (6) har vist at virulente stammer er vanlig i alle slags vassdrag. I Italia ble sykdomsfremkallende Aeromonas funnet både i vann langs kysten og i pasienter med diaré. Bakterien utskilles i avføringen fra syke mennesker, men fordi bakterien også forekommer naturlig i vann, kan ikke E. coli brukes som indikator. Lite er kjent om dens resistens overfor desinfeksjonsmidler benyttet for drikkevann, men i Australia ble det i ett tilfelle påvist over 100 Aeromonas/ml i klorert vann. I 1989 ble mange speidere i en leir i Sverige syke på grunn av denne bakterien i drikkevannet.

Les mer om vibrionaceaeinfeksjoner i Smittevernveilederen.

Archobacter

Arcobacter er en Campylobacter-liknende bakterie, som tidligere ble kalt ”oksygentolerante Campylobacter”. Arcobacter er per i dag vurdert som en underestimert tarmpatogen bakterie(17). Disse bakteriene er nær beslektet med Helicobacter pylori og Campylobacter jejuni. Det er ikke kjent om bakteriene har sitt naturlige tilholdssted ute i naturen eller om de vesentlig er knyttet til tarmen hos mennesker og dyr, men den beskrives i dette kapitlet fordi den kan smitte via vann. Bakteriene i archobacterslekten er isolert etter aborter og tynntarmbetennelser hos dyr (i dyras avføring) og etter tynntarmbetennelser hos mennesker. De er også isolert fra lever i kveg, svinemage, svinekjøtt, fjærkreskrog (kylling og kalkun). I svinemage ble det funnet både H. pylori og arten Archobacter butzleri, med sistnevnte i hyppigst forekomst (8).  Abutzleri er i Italia funnet hos barn med magekrampe, og er ellers isolert fra mennesker med gastroenteritt. Forekomsten av slik gastroenteritt er høyest i enkelte utviklingsland. I Italia, Tyskland og Thailand er denne arten isolert fra vann som ikke er desinfisert, men det er ukjent om bakterien er tilført med avføring eller om dens naturlige tilholdssted er i vann. Dens sykdomsfremkallende evne er usikker, men hyppige koplinger til aborter og tarmbetennelse tyder på at sykdommen er toksinrelatert. Bakterien er imidlertid ved flere tilfeller blitt assosiert med mage-tarminfeksjon med langvarig vandig diaré og livstruende blodforgiftning hos personer med immunsvikt. Arcobacter er vist å kunne feste seg til ulike rørmaterialer, alt fra rustfritt stål og kobber til ulike plastmaterialer. Bakteriene vokser innenfor temperarturområdet 4-20 oC (18). I en tysk undersøkelse av råvann og renvann fra 6 vannverk gav 147 isolater med ”Campylobacter-liknenede” bakterier, hvorav 100 av disse isolatene var Arcobacter butzleri (19). A.butzleri er også isolert fra grunnvann i USA.

Smittestoffet kan overføres med matvarer og vann, men det er usikkert om det kan smitte fra menneske til menneske. Det er ikke kjent hvor lenge den overlever i vann sammenliknet med normale fekalindikatorer, og man vet heller ikke hvor følsom den er for desinfeksjonsmidler.

Bacillus

Bacillus er en slekt av bakterier som danner en overlevingsform som kalles sporer, og som kan formere seg under tilgang på oksygen. Sporene har meget god evne til å motstå ekstreme forhold, som for eksempel kulde eller tørke i naturen, desinfeksjon i vannverk, og koking ved 100 oC. De fleste av disse sporedannerne er vidt utbredt i naturen, der de lever av å nedbryte organisk stoff Flere kan være patogene for mennesker, og kan formere seg i matvarer og føre til matforgiftning. Bacillus cereus er den hyppigst omtalte av disse. Avføring fra syke mennesker kan inneholde store mengder sporer, og fekalt forurenset vann kan derfor inneholde vesentlige mengder av bakteriene. Matforgiftning forårsaket av Bacillus er utførlig behandlet i boken ”Matforgiftning” (20). De vanlig benyttede indikatorbakterier for fekal forurensning er ikke egnet som indikator for tilstedeværelse av disse sporedannerne. Bacillusbakteriene kan stamme fra andre kilder enn avføring, og dessuten tåler sporene mer av ytre påkjenninger enn indikatorbakteriene gjør.

Bacillus cereus kan frembringe sykdom i mennesker på to måter: De kan produsere et giftstoff mens de vokser i mat, slik at folk som spiser maten blir syke. Dette kalles populært ”matforgiftning”. Symptomene starter 0,5 til 6 timer etter at maten er spist, og starter med kvalme raskt etterfulgt av oppkast. Den andre sykdommen oppstår først etter at bakteriene er kommet lenger ned i tarmene, og de begynner å formere seg der. Dette skjer vanligvis 8-16 timer etter at maten er spist, men en inkubasjonstid på opp til 36 timer har forekommet. Sykdommen arter seg da som magesmerter raskt etterfulgt av diaré, noen ganger også med kvalme.

Les mer om Bacillus cereus-matforgiftning i Smittevernveilederen.

Campylobacter

Denne bakterieslekten inneholder både arter som er sykdomsfremkallende for mennesker og dyr, og arter som ikke er tillagt medisinsk betydning. Campylobacter jejuni forårsaker langt de fleste sykdomstilfellene i Norge. De resterende tilfellene forårsakes i all hovedsak av Campylobacter coli. Sykdomsbildet hos mennesker er som regel en selvbegrensende diaré, med moderat feber, ikke sjelden med blod i avføringen, som vanligvis varer 1-2 uker. Den infeksiøse dosen er liten, det vil si at det skal få bakterier til for å forårsake sykdom.

Ville fugler utgjør et stort, naturlig reservoar for disse artene av Campylobacter. Fuglene er nesten uten unntak friske bærere av bakteriene, de blir ikke selv syke. Blant pattedyr er de nevnte arter av Campylobacter påvist bl.a. i storfe, gris, sau, fjørfe, katt og hund (9). I Norge er bakteriene påvist i høy frekvens i måker og kråker, og sporadisk i en rekke andre ville fugler (10). Campylobacter som ble isolert fra dyr og fugler, viste seg å tilhøre samme serotyper som tilsvarende bakterier isolert fra syke mennesker. Høyeste grad av likhet ble funnet med serotyper av Campylobacter i fjørfedernest med dem i ville fugler, gris og fluer (11).

Campylobacter kan tilføres naturlige vannforekomster med kommunalt avløpsvann, med avløpsvann fra slakterier, og ved tilhold av kråker, måker eller gjess på eller i nærheten av innsjøer. Husdyr på beite og spredning av fersk husdyrgjødsel nær overflatekilder eller utilstrekkelig beskyttede grunnvannskilder utgjør også en smitterisiko. Risikofaktorer for smitte med Campylobacter i Norge er konsum av ikke-desinfisert drikkevann, dårlig hygiene under grillmåltider, konsum og tilberedning av fjørfeprodukter kjøpt rått, og uhygienisk kontakt med husdyr, inkludert kjæledyr. Campylobacter er den vanligste bakterielle årsaken til vannbåren smitte i alle de nordiske land.

Laboratorieforsøk har vist at Cjejuni overlever i kortere tid i overflatevann enn indikatorbakterien E. coli, og at den er mindre resistent enn E. coli mot desinfeksjonsmidlene klor og ultrafiolett lys (UV‑desinfeksjon) (12). Man antar derfor at fravær av E. coli også som oftest betyr fravær av Campylobacter.

Les mer om Campylobacteriose i Smittevernveilederen .

Clostridium

Clostridiumer en slekt av sporedannende bakterier som lever av å nedbryte organisk stoff i fravær av oksygen. De har som Bacillus evnen til å danne sporer. De fleste av disse bakteriene har naturlig tilholdssted i jord og i sedimenter i vann, men kan føre til sykdom hos mennesker og dyr som får dem i seg. Noen av dem kan også vokse i matvarer og forårsake sykdom. Sporer tåler bedre ugunstig miljø, varme og desinfeksjonsmidler enn det de aktive (vegetative) bakteriene gjør.

Clostridium botulinum

Denne clostridiumartenhører hjemme isedimenter i ferskvann og saltvann, og også i jord og i tarmen hos fisk og dyr. Når den nedbryter organisk stoff i fravær av oksygen, kan den produsere et kraftig toksin, og dette kan medføre døden for dyr som tar sin føde fra sedimenter, for eksempel vannfugler og fisk. Denne bakterien kan også vokse i matvarer, for eksempel dårlig tilberedt rakfisk. Sykdommen kalles botulisme. Selv om denne bakterien er vanlig i vann, sedimenter og jord, blir de alt overveiende tilfeller av botulisme i mennesker rapportert i forbindelse med at bakteriene har produsert giftstoff i mat.

Les mer om botulisme i Smittevernveilederen.

Clostridium perfringens

I tillegg til at den finnes i naturen, har arten Clostridium perfringens også tarmen til mennesker og varmblodige dyr som naturlig tilholdssted, uten å forårsake sykdom. Den kan imidlertid føre til sykdom hvis den får formere seg i mat. Fordi den er en permanent bestanddel av menneskers avføring, har den også fått rollen som indikator for fekal forurensning. I sporeform overlever den mye lenger i resipientvann enn noen av de andre indikatorbakteriene.

Smitteoverføring ved serotype A og C skjer vanligvis gjennom storhusholdning ved langsom nedkjøling eller utilstrekkelig gjenoppvarming av store mengder mat, slik at bakterien får anledning til å formere seg. I motsetning til andre bakterier som blir drept ved vanlig koking, overlever sporene og spirer deretter til aktive bakterier i løpet av kort tid. De aktive bakteriene kan vokse ved temperaturer mellom 50 og 15 oC.

I og med at bakterien kan finnes i vann med og uten fekal forurensning, og er resistent overfor desinfeksjonsmidler, kan den infisere mat via drikkevannsforsyningen. Da skulle man forvente at sykdomsutbrudd skulle skje oftere enn det man faktisk registrerer. Det har imidlertid vist seg at ikke alle C. perfringens serotype A fører til sykdom, og bare ca. 5 % av dem som finnes ute i naturen har den egenskapen. De som forårsaker sykdom produserer et stoff som har giftvirkning i tarmen når de danner sporer, slik at vi får diaré. Sykdommen starter plutselig med magesmerter, kvalme og diaré, og varer i omtrent 24 timer. Vanligvis får man ikke oppkast eller feber.

passerer alle vanlige desinfeksjonsprosesser for drikkevann uten nevneverdig reduksjon i antall. Fravær av de vanlig benyttede fekale indikatorbakteriene E. coli og intestinale enterokokker gir ingen garanti for fravær av C. perfringens. I vassdrag med tilførsel av kommunalt avløpsvann eller med avføring fra husdyr, og i grunnvannsforekomster med infiltrasjon av slikt avløpsvann i sitt tilsigsområde, må man forvente å finne sporer av C. perfringens. Fra områder uten andre forurensningskilder enn ville dyr kan tilfeldig tilførsel av sporene finne sted med avrenningsvann fra jord eller råtnende kadavre.

Les mer om Clostridium perfringens-matforgiftning i Smittevernveilederen.

Escherichia coli, sykdomsfremkallende varianter

Fordi E. coli er så utbredt i tarmfloraen hos mennesker og varmblodige dyr, og fordi bakterien ikke har noe naturlig voksested ute i naturen, benyttes den som indikator på forurensning med avføring. Noen av dem, som ikke er en del av normalfloraen i tarmen, har evnen til å fremkalle sykdom. Slik ”E. coli-enteritt”, er vanligvis en næringsmiddelbåren infeksjonssykdom.

ETEC (enterotoksigene E. coli) er en vanlig årsak til turistdiaré hos personer fra industrialiserte land med god hygiene, som reiser til utviklingsland, eller til land i varmere strøk med dårligere hygiene. Det er også en viktig årsak til diaré hos barn i utviklingsland. På verdensbasis er fekalt forurenset drikkevann viktigste kilde til ETEC-infeksjon. Fastboende ved våre breddegrader kan imidlertid også bli syke. Smittekilden kan være importert matvarer, men også drikkevann forurenset av avføring fra personer som skiller ut bakterien. To av de best dokumenterte tilfeller av smitte med slike E. coli via drikkevann kommer fra Sverige, der 422 innbyggere i Uppsala ble syke høsten 1965, og samme høst var det også et mindre utbrudd av slik diarésykdom i Gimo, 50 km nord for Uppsala. I begge disse tilfellene ble det påvist høyt antall koliforme bakterier i stedets drikkevann, slik at fekal forurensning ble bekreftet. ETEC er knyttet til mennesket og finnes ikke hos dyr.

EHEC (enterohemoragisk E. coli) forekommer antakelig hovedsakelig i industrialiserte land, og reservoar for bakterien er drøvtyggere som storfe og sau. Bakterien overføres vanligvis gjennom storfekjøtt og fra person til person gjennom forurensede hender, men upasteurisert melk har også vært smittevei. Bakterien kan gi alvorlig sykdom, spesielt hos barn og eldre. I Walkerton i Canada var det i mai 2000 et drikkevannsbårent utbrudd som skyldtes avrenning under et regnskyll, fra jordbruksarealer gjødslet med husdyrgjødsel. Vannverket som tok råvann fra denne kilden, hadde da ikke optimal klordesinfeksjon av drikkevannet. Av totalt 2300 alvorlig syke var det syv personer som døde.

EPEC (enteropatogene E.Coli) er den eldste erkjente diaréfremkallende E.coli, og ble første gang påvist på 1940-tallet som årsak til spedbarnsenteritt i institusjoner. Den rammer hovedsakelig små barn. Inkubasjonstiden er ukjent. Smittemåten er antakelig forurensede næringsmidler, og hovedreservoaret er mennesker. EPEC-utbrudd er skjeldne i industrialierte land.

aEPEC (atypiske EPEC) er den vanligste årsaken til EPEC-infeksjon i Norge, og hovedreservoaret er drøvtyggere. Det er betydelig forekomst av aEPEC blant norske sauer.

Les mer om E. coli-enteritt i Smittevernveilederen.

Flavobacterium

Flavobacteriumer en bakterieslekt med arter som er vidt utbredt i jord og vann. En del av dem er omdøpt og beskrives nå under navn som Chryseobacterium, Empedobacter, Myroides og Sphingobacterium. De er også isolert fra næringsmidler. På sykehus regnes vannledninger og armatur som et signifikant reservoar (21). Slekten inneholder arter som kan forårsake sykdom hos svekkede personer. Sykdommer forårsaket av disse bakteriene forekommer sjelden, bortsett fra hos personer med AIDS, og sykehuspasienter med svært svekket immunsystem. Noen arter er resistente mot antibiotika, og de kan tåle høye klordoser.

Francisella tularensis (harepest)

Bakterien kan smitte mennesker og varmblodige dyr, og forårsaker sykdommen tularemi, også kalt harepest eller lemensyke. Sykdommen smitter gjennom kontakt med syke eller døde dyr, ved inhalasjon av kontaminert støv, via infisert drikkevann og via mygg og flått. Hvilke organer som angripes, er avhengig av smittevei, og vannbåren smitte kan gi sykdom i munn/hals og tarm. Smittedosen er lav.

Bakteriene kan overføres via vann som er forurenset av dyr som delvis lever i vann, for eksempel bever og vannrotte, og av syke smågnagere som kan drukne og bli liggende i vannet. Mennesker kan da bli smittet både ved hudkontakt med vann, ved vann som drikkes eller inngår i kald mat, og via areosoler som inhaleres. Vannbåren smitte ble påvist i USA i 1936. Et utbrudd som man antar var tularemi, ble beskrevet i Norge i 1890 og var forårsaket av syke lemen. Dette var den sannsynlige årsaken til at Den norske turistforeningen kort etter advarte mot å drikke vann i fjellet i lemenår. I 2011 var det et utbrudd av tularemi som særlig rammet Midt-Norge, og de fleste av de 39 som ble diagnostisert smittet hadde drukket udesinfisert vann fra brønner eller bekker. Ved mistanke om smittestoffer i vannet vil ”kraftig” koking av vannet kunne uskadeliggjøre bakterien. Med kraftig koking menes at alt vannet i kokekaret er nådd opp i kokepunktet, over 95 oC, slik at vannet ”bobler”. Da blir bakteriene drept av den høye temperaturen. Bakterien er også følsom for ulike desinfeksjonsmidler. For klor avtar effekten med økende pH og synkende temperatur, og ved 5C og pH 8 angis det at man trenger ca 1 milligram fri klor i 60 minutter (gjennomsnittlig CT-verdi på 61,5) for å oppnå 99,9% fjerning (66).

Fordi F. tularensis ikke er en tarmbakterie, vil fekalindikatorer ikke være egnet til å bedømme om slike bakterier kan være til stede i vann. Egnet kontrollanalyse for påvisning av F. tularensis i vann er ikke utarbeidet. Påvisning av sykdommen foregår ved påvisning av antistoffer hos pasienten. Sykdommen er sannsynligvis underdiagnostisert i Norge, og forekomsten av sykdommen varierer betydelig fra år til år, med store lokale forskjeller.

Les mer om tularemi i Smittevernveilederen.

Helicobacter pylori

Infeksjon med bakterien er anerkjent som en årsak til kronisk magekatarr og medvirkende faktor i utvikling av sår i magesekken og i tolvfingertarmen. Smitte gir uten behandling livslang infeksjon. Sammenheng med utvikling av magekreft er mer usikkert, men infeksjon med Helicobacter pylori er sannsynligvis en betydelig risikofaktor.

Akutt infeksjon er som regel uten symptomer, muligens med fordøyelses- og diaréplager. De typiske symptomene utvikles sannsynligvis etter flere år, som kronisk magekatarr eller magesår. Smittemåten er egentlig ukjent, men det antas at bakterien kan overføres ved fekal-oral eller oral-oral kontakt.Det antas at bakterien skilles ut med avføringen, spesielt hvis den har forårsaket diaré. En stor del av befolkningen er bærere av bakterien uten å ha symptomer.

En undersøkelse over mulig forekomst av Helicobacter pylori i overflatevann og overflatenære grunnvannsforekomster som er utført i USA, viste at bakterien var til stede i en majoritet av de vannprøvene som ble testet (13). Dette tyder på at smittestoffet kan være vannbårent. Vannprøvene ble imidlertid tatt fra områder der fekal forurensning ikke var utelukket, og fekalindikatoren koliforme bakterier ble påvist i 85 % av prøvene (32 av 38) som inneholdt H. pylori. Et mindre antall prøver inneholdt E. coli, som er indikator for fersk fekal forurensning.  Dette viser at H. pylori, selv om den kommer fra fekal forurensning, holder seg aktiv i ferskvann minst like lenge som de koliforme bakteriene.

Skotske forskere har funnet at H. pylori kan være etablert i biofilm i ledningsnett for drikkevann, slik at biofilm også kan være et mulig reservoar for denne bakterien (14). H. pylori tåler høyere doser enn E. coli av ozon og klor, men ikke av monokloramin (15). Den vil bli tilstrekkelig redusert ved riktig utført UV-desinfeksjon.

Les mer om Helicobacter pylori-infeksjon i Smittevernveilederen.

Klebsiella

Klebsiella finnes både i tarmen hos varmblodige dyr og mennesker og på plantemateriale under nedbrytning og i vann. Disse bakteriene kan formere seg på organisk stoff i industrielt avløpsvann. Bakteriene kan venne seg til å vokse ved høy temperatur, for eksempel i papirmasse ved papirproduksjon. Bakteriene finnes i store mengder i avløpsvann fra treforedlingsindustri, og de kan formere seg i resipientvannet (22).

De kan vokse i distribusjonssystem for drikkevann, for eksempel på pakningsmateriale som hamp, og på fersk trevirke som inngår i systemet, for eksempel i lagringsbassenger. Dette gir seg utslag i at kontrollanalyser av ledningsvannet viser innhold av koliforme bakterier som ikke lar seg fjerne uten ved sterk økning av fri klorrest i vannet i ledningene. Grunnen til dette er at klebsiellabakterier er omgitt av en slimkapsel som beskytter dem mot desinfeksjonsmidler som klor.

Klebsiella er blant de bakterier som kan formere seg i varme boblebad, der det kan dannes aerosoler som blir inhalert. K. pneumoniae kan forårsake bakteriell lungebetennelse hos mennesker. Bakteriene kan forårsake urinveisinfeksjon og generell infeksjon med sepsis i svekkede personer.

Selv om Klebsiella tilhører samme familie som E. coli betyr ikke fravær av termotolerante koliforme bakterier/”E. coli” fravær av Klebsiella. Klebsiella tåler, på grunn av slimkapselen, høyere doser av desinfeksjonsmidler enn E. coli, og dessuten kan den formere seg ute i naturen, også i vann. Dens nærvær kan imidlertid oppdages ved at den gir positivt utslag i analysemetoder for koliforme bakterier (37 oC), i membranfiltermetoder ofte med karakteristisk utseende (23), men det kan være vanskelig å skille mellom utseende til klebsiella- og enterobacterbakterier. Sistnevnte publikasjon inneholder beskrivelse av direkte analysemetoder for Klebsiella i vann.

Legionella 

Legionellabakterier finnes i de fleste ferskvannsforekomster og i jord. De trives best i sedimentene i innsjøer og stilleflytende elver. I slike sedimenter har bakteriene tilstrekkelige mengder av de stoffene de trenger for å formere seg (24).  Disse næringsstoffene kan komme fra jord, humusstoff, råtnende planterester, samt de organismene som inngår i nedbrytningen av det organiske stoffet. For å formere seg krever de i tillegg varme. I naturen formerer de seg raskest i temperaturområdet 28-30 oC men det har vist seg at de kan tilpasse seg til å vokse ved langt høyere temperatur. Ved lavere temperatur går formeringen langsommere, eller de kan ligge i dvale. Legionellabakterier er påvist fra kjøletårn, fra boblebad og dusjhoder (25), og andre steder med lunkent vann og stadig ny næringstilgang.

Den mest alvorlige sykdommen Legionella forårsaker, er en lungebetennelse som kalles legionærsykdom. Til å begynne med merkes sykdommen som slapphet, med muskelsmerter og hodepine. I løpet av få dager utvikles høy feber, tørrhoste og andre symptomer på lungebetennelse. Sykdommen kan ha et alvorlig forløp med en betydelig dødelighet hos eldre og immunsvekkede personer. L. pneumophila kan også fremkalle en influensalignende sykdom i mennesker, såkalt ”Pontiacfeber”. Sykdommen er karakterisert ved feber, hodepine, muskelsmerter og tretthet, og symptomene varer vanligvis i to til fem dager. Sykdommen går over uten behandling.

Ved et sykehusutbrudd ble det utført DNA-analyser av bakterier fra syke pasienter og bakterier fra de mistenkte smittereservoarer. Det viste seg at kilden til infeksjonen ikke var det kjøletårnet som man først mistenkte, men sykehusets vannforsyningssystem (26). Legionella kan formere seg i varmtvannstanker som holder for lav temperatur (24, 27). Bakteriene formerer seg på bunnen av varmtvannstanker når vannet i disse holdes ved en temperatur på 45‑50 oC. Kalkutfellinger (CaCO3 fra hardt vann) ser ut til å begunstige utviklingen av denne spesielle bakterien (27).

Bakterien kan vokse både direkte i eventuell biofilm i varmtvannsledninger og i sedimentert slam i varmtvannstanker, og inne protozoer (encellede dyr) som kan finnes i biofilmen eller slammet. Dersom mennesker puster inn aerosoler som inneholder protozoer med Legionella, vil de få i seg en stor dose bare fra én enkelt protozo. Fra infiserte varmtvanns­forsyninger kan smitten overføres ved dusjing. Utvikling i varmtvannstanker kan forhindres ved å holde vannet i tankene på minimum 70 oC, og vekst av Legionella i ledningsnettet kan forhindres ved å holde en temperatur ut fra tanken som gjør at temperaturen ved tappepunktene kommer opp i minst 60 oC ved bruk.

Klorering er lite effektivt for å inaktivere Legionella i vann. Fri klorrest må være over 1-2 mg/l for å ha effekt. For å forhindre bakterien i å vokse, må denne klorresten hele tiden være til stede i vannet. Bakterien er mer sensitiv for ozon og UV-bestråling, men noen bakterier vil alltid unngå å bli inaktivert, og disse kan formere seg i varmtvannsforsyningen.

Vannrapport 123 ”Forebygging av legionellasmitte – en veiledning” kan lastes ned fra Folkehelseinstituttets nettside.

Les mer om legionellose i Smittevernveilederen.

Listeria

Slekten Listeria inneholder artersom finnes i avføringen til mennesker, husdyr, ville dyr og fugler, og på plantemateriale. De trives best i fuktig miljø, som i råtnende plantemateriale, i fuktig jord og i surfôr (silofôr). Det er bare to arter som fremkaller sykdom i mennesker, L. monocytogenes og L. ivanovii, hvorav den førstnevnte er den absolutt dominerende patogene arten. Sykdommen, som kalles listeriose, er relativt vanlig hos sau, og bakterien forekommer hos mange forskjellige dyrearter.

Bakteriene kan overføres til mennesker ad forskjellige veier, men den vanligste smittemåte der vann er involvert, er at forurenset vann infiserer mat, og at bakteriene utvikler seg i maten og fører til næringsmiddelinfeksjon. Grønnsaker som har vært vannet med forurenset vann eller gjødslet med naturgjødsel, kan, hvis de spises rå, overføre smitten.

Smittede personer vil enten ikke merke infeksjonen, eller de kan få influensaliknende symptomer. Bakterien er spesielt farlig for gravide kvinner, da den kan overføres til fosteret, og føre til abort. De alvorligste sykdommene som kan oppstå er hjernehinnebetennelse og sepsis (”blodforgiftning”). Av voksne mennesker er AIDS­-pasienter, kreftpasienter og andre med nedsatt immunforsvar spesielt utsatt for alvorlig sykdom. Også nyfødte og skrøpelige eldre er utsatt.

Listeriabakterier har god overlevelsesevne i kloakkvann og resipientvann. I aktivslamanlegg for rensing av kloakkvann blir tarmbakterien E. coli, og sykdomsfremkallende bakterier som likner den, redusert i antall. Listeria monocytogenes har imidlertid evnen til å formere seg i aktivslamanlegg (28). Avløpsvann og slam fra slike kloakkrenseanlegg kan derfor inneholde store mengder Listeria i forholdtil E. coli. På grunn av evnen til vekst ved lav temperatur er det heller ikke usannsynlig at den kan formere seg i forurenset resipientvann. Disse egenskaper hos Listeria gjør det meget sannsynlig at den kan påvises i resipientvannet nedstrøms et utslipp av kommunalt avløpsvann lenge etter at E. coli er forsvunnet. Man kan derfor ikkeregne med at vanlige kontrollanalyser for fravær av tarmbakterier er egnet som kontroll på om vannet er fritt for Listeria. Listeriabakterier er ikke spesielt resistente mot desinfeksjonsmidler; de har ikke slimkapsel og danner ikke sporer.

Les mer om listeriose i Smittevernveilederen.

Mycobacterium

Innen denne slekten er de mest kjente sykdomsbakteriene for mennesker Mycobacterium leprae og Mycobacterium tuberculosis, som er årsak til henholdsvis spedalskhet og tuberkulose. M. bovis er årsak til tuberkulose hos storfe, men angriper også mennesker. Ingen av disse smittestoffene har vann som vanlig smittevei.

Det finnes imidlertid en rekke arter av Mycobacterium som synes å ha vann som naturlig tilholdssted. Slike mykobakterier påvises som regel bare i vann som har stått i kontakt med flater i boblebad, svømmebasseng, i vannledninger, i fisketanker og akvarier, og spesielt der vannet er varmere enn vann vanligvis er i naturlige vannmasser. Vanlige svømmebasseng holder som regel 23‑28 oC, boblebad 35‑39 oC, og vann i kaldtvannsledninger i store bygninger kan få forhøyet temperatur fordi det tar tid før vannet når fram til tappestedet. Varmtvannssystemer der temperaturen er lavere enn 55 oC kan være vanlig tilholdssted for slike mykobakterier. Også vann fra ionebytterkolonner og destillert vann fra lagringstanker i laboratorier kan inneholde slike bakterier (29). I naturlige vannmasser med temperatur under 10 oC kan bakteriene være til stede, men ikke i så høye konsentrasjoner at vi påviser dem med vanlig teknikk.

 Enkelte arter mykobakterier kan forårsake andre sykdommer enn tuberkulose og spedalskhet (30), og forårsaker ofte hudinfeksjoner med åpne sår som det kan være vanskelig å helbrede. Tilstedeværelse av M. marinum i svømmebasseng kan også føre til positiv reaksjon i tuberkulintest hos personer som er hyppige badegjester, selv om de ikke viser tegn på sykdom (31).

I Nederland er det funnet at boblebad som holdes ved temperaturer på 35‑40 oC kan inneholde omtrent ti ganger så høye konsentrasjoner av mykobakterier som vann i vanlige svømmebasseng og springvann (32). Den potensielt patogene M. kansasii ble funnet i boblebadene, men arten Mgordonae forekom hyppigst av alle de isolerte artene i alle vanntypene. I vann i ledninger er det ikke uvanlig å finne såkalte syrefaste bakterier som danner gulfargete kolonier. Ved videre undersøkelse av disse koloniene finner man som oftest M. gordonae. Man trodde før at denne ikke frembrakte sykdom i mennesker.

I vannledninger i store bygninger er de opportunistisk patogene artene M. kansasii og M. xenopi blitt påvist. De lot seg ikke påvise i vannet i ledningsnettet utenom bygningene (29). Ved undersøkelser av vannforsyningen ved en rekke sykehus ble M. kansasii og M. gordonae påvist i det tappede kaldtvannet i mange av sykehusene, mens M. xenopi hovedsakelig ble funnet i varmtvannsforsyningen. Denne bakterien vokser ikke ved temperatur under 28 oC, men er isolert fra vann som holder 43 oC, og er rapportert å kunne vokse ved opp til 45 oC.

Interessen for mykobakterier fra vann har økt i de senere år, fordi et økende antall undersøkelser tyder på at de er opportunistisk patogene. Så godt som hver eneste kjente ikke‑tuberkuløse mykobakterie er nå isolert fra sykdommer hos AIDS pasienter (33). Slike tilfeller er også rapportert blant pasienter etter transplantasjons‑ og hjertekirurgiske inngrep (30). Man tror at pasientene blir infisert fra utstyr som kan ha blitt forurenset ved kontakt med vann.

Fordi vann kan være naturlig tilholdssted for enkelte opportunistisk patogene mykobakterier, og fordi mykobakterier generelt tåler mer av desinfeksjonsmidler enn de vanlig benyttede indikatorbakteriene, indikerer ikke fravær av fekale indikatorbakterier fravær av mykobakterier. Bakteriene inaktiveres ikke ved normale klordoser i svømmebasseng. Regelmessig sjokk‑klorering må til for å forhindre at bakteriene etablerer seg i bassenget.

Les mer om atypiske mykobakterieinfeksjoner i Smittevernveilederen .

Pseudomonas aeruginosa

Slekten Pseudomonas aeruginosa er bakterier som er vidt utbredt i jord, ferskvann og sjøvann, hvor de er aktive i nedbrytning av organisk stoff. Pseudomonas aeruginosa er spesielt kjent som menneskepatogen. Ved høy nok dose, som kan oppnås via vann, badevann eller aerosoler i luft, kan den forårsake magebesvær, luftveisinfeksjoner, og infeksjoner i sår, samt i øyne, ører og urinveier. Personer med svekket immunforsvar, samt metningsdykkere, er spesielt utsatt, men lange opphold i ufullstendig desinfiserte svømmebasseng kan føre til infeksjon hos ellers friske personer. Magebesvær opptrer som oftest som kvalme og oppkast, og blir hos ellers friske personer sjelden rapportert til lege. Infeksjoner forårsaket av bakterien kan ofte være langvarige, og P. aeruginosa viser økende resistens mot antibiotika. Også andre arter enn P. aeruginosa kan gi sykdom hos mennesker, bl.a. P. cepacia, somer isolert fra urinen til pasienter med urinveisinfeksjon.

Les mer om pseudomonasinfeksjon i Smittevernveilederen.

Salmonella

Salmonella er en bakterieslekt innen familien Enterobacteriaceae, der også E. coli hører hjemme. Mer enn 2 000 forskjellige serovarianter av Salmonella er beskrevet, de mest vanlige serovariantene påvist blant norske pasienter er Salmonella Enteritidis og Salmonella Typhimurium (16). Sykdommen de fremkaller kalles salmonellose. De alvorligste sykdommer for mennesker forårsakes av to andre serovarianter, Salmonella Typhi og SalmonellaParatyphiA, B og C. Sykdommene er tyfoidfeber og paratyfoidfeber, men disse forekommer nå sjelden i Norge, og da som importtilfeller eller familiære sekundærtilfeller. Reservoaret for Typhi og Paratyphi er mennesket, mens de øvrige serovariantene også finnes hos dyr.

Innenlands smitte med Salmonella er fremdeles beskjedent. Den viktigste årsaken er at forekomsten av Salmonella i norsk­produserte næringsmidler og i husdyr er eksepsjonelt lav sammenlignet med de fleste andre land, der bakterien er vanlig blant husdyr, særlig fjørfe og gris. Sverige, Finland og Island har samme gunstige situasjon som Norge. SalmonellaTyphimurium finnes imidlertid blant viltlevende fugler og piggsvin, og er den eneste humanpatogene serovarianten som er kjent etablert på endemisk og enzootisk nivå i vårt land. Salmonellabakterier skilles ut med avføringen smittebærende folk og dyr, og kan overføres fra alt som er forurenset med avføring, inkludert drikkevann.

Tyfoidfeber og paratyfoidfeber S. Typhi og S. Paratyphi gir opphav til alvorlige, systemiske infeksjonssykdommer. Det kliniske bildet er preget av høy, vedvarende feber, sterkt nedsatt almenntilstand, cerebral påvirkning, bradykardi og magesmerter. Kvalme og oppkast kan også forekomme. Blant ubehandlete voksne pasienter med tyfoidfeber er det rapportert en dødelighet på ca. 10 % i ikke-endemiske områder. S. Paratyphi gir vanligvis mildere symptomer enn S. Typhi. I likhet med salmonellose er en bærertilstand utover tre måneder forholdsvis sjelden, men gjennomsnittlig 3 % av pasientene blir permanente bærere, hyppigere hos eldre kvinner. Utbrudd av tyfoid- og paratyfoidfeber var ikke uvanlig i Norge på 1800-tallet. Flere vannbårne utbrudd er beskrevet i Norge, de siste på 1940-tallet. S. Typhi kan av og til gi langvarig, eventuelt livsvarig bærertilstand.

Les mer om tyfoidfeber i Smittevernveilederen.

Les mer om paratyfoidfeber i Smittevernveilederen.

Salmonellose kalles sykdommer som er forårsaket av smitte med andre serovarianter av salmonellabakterier enn Typhi og Paratyphi. Bakteriene kan forårsake sykdom både hos mennesker og dyr; de har et vidt vertsspektrum. Smitte overføres fra avføringen til mennesker og dyr via mange forskjellige veier. Matvarer kan infiseres via forurenset vann. S. Typhimurium finnes i norsk fauna, spesielt i fugler og pinnsvin. Måker som tar sin føde fra infisert mat, for eksempel på søppelfyllplasser, kan føre salmonellabakterier til drikkevannskilder eller åpne høydebasseng, når de etterpå legger seg på vann for å hvile.

Sykdommen er vanligvis karakterisert ved diaré, hodepine, magesmerter, kvalme og evt. feber, men diaréen kan også i sjeldne tilfeller være langvarig og alvorlig. Barn, gamle og personer med nedsatt immunforsvar er svært utsatt, og hos disse kan den nødvendige infeksjonsdosen være lav. Hos ellers friske personer er sykdommen ofte mild og den nødvendige infeksjonsdosen er vanligvis så høy at det forutsetter at bakteriene på forhånd har formert seg i et næringsmiddel som så fortæres (næringsmiddelinfeksjon). Salmonellose resulterer vanligvis bare i en kortvarig bærertilstand over noen uker. Hos sped- og småbarn vil bærertilstanden oftere vare lenger enn hos voksne. Gjennomgått infeksjon gir ingen varig immunitet.

Det var sannsynligvis nedsmitting av drikkevannskilde fra måker som førte til det drikkevannsbårne salmonellautbruddet på Herøya i januar/februar 1999, hvor 54 personer ble konstatert syke og fire ble innlagt på sykehus, hvorav to døde. Både Salmonella og E. coli er vist å kunne vokse i biologisk dannet slimbelegg i vannrør og kraner. En salmonellavariant som vokste på denne måten i vanntanker og kraner på en fødselsklinikk førte til utbrudd av salmonellose (67). I slike tilfeller må vannet ha kommet opp i temperatur over 10-12 oC, ellers ville verken E. coli eller salmonellabakterier ha kunnet formere seg i begroingen.

Salmonellabakterier tilhører samme familie som indikatorbakterien E coli, og deres resistens mot ytre påvirkninger ligger på samme nivå eller litt over indikatorbakteriens resistens. E. coli anses som en rimelig god indikator for mulig tilstedeværelse av salmonellabakterier. Stort sett har E. coli og salmonellabakterier samme grad av resistens overfor de fleste desinfeksjonsmidler, men salmonellabakterier har generelt sett litt større resistens mot UV-bestråling.

Les mer om salmonellose i Smittevernveilederen.

Shigella

Bakteriener nært beslektet med E. coli, men er opprinnelig skilt ut som egen slekt fordi den hadde evnen til å forårsake et bestemt sykdomsmønster (bakteriell dysentri). Slekten inneholder fire arter, S. dysenteriae, S. boydii, S. flexneri og S. sonnei. De to førstnevnte forekommer oftest i utviklingsland, de to sistnevnte er de vanligste i Norge. De fleste norske pasienter er smittet i utlandet eller via importerte matvarer.

Sykdommen rammer hovedsakelig tykktarmen, og kalles shigellose eller bakteriell dysenteri. Typisk for sykdommen er en vandig, slimtilblandet, og blodig diaré, og feber, kvalme og magekrampe. Hvor alvorlig sykdommen blir for den enkelte, avhenger til en stor grad av individets alder og generelle helsetilstand, men også av hvilken art som forårsaker sykdommen. De to førstnevnte gir de alvorligste symptomene, mens de to sistnevnte gir et mildere sykdomsbilde. Den infeksiøse dosen er liten.

Bakteriene skilles ut med avføringen under akutt sykdom og en tid etterpå, vanligvis ca. 4 uker. Av dyr er det bare aper som kan få sykdommen. I Norge vil derfor bare menneskers avføring kunne være smittekilde. Bærertilstand forekommer sjelden. Smitteveien er direkte eller indirekte fra avføring til munn, og vann er en av mange mulige smitteveier.

Bakterien har antakelig vært årsak til mange dysenteriepidemier som er beskrevet helt siden oldtiden, ofte i forbindelse med militære felttog. Utbrudd av dysenteri ble første gang beskrevet i Norge på 1600-tallet, og var forholdsvis utbredt på 1700- og 1800-tallet. Vannbårne utbrudd er beskrevet helt fram til 1940-tallet. Det største av dem rammet Kristiania (Oslo) høsten 1888, da ca. 30 000 personer ble syke i løpet av noen få dager, og seks personer døde. Det viste seg at en nabofamilie til drikkevannsinntaket hadde diaré og vasket klærne sine i Maridalsvannet, som var drikkevannskilden til byen.  Vannet ble distribuert uten desinfeksjon. Det siste store utbruddet forekom i 1945 i Elverum, der drikkevannet ble tatt fra Glomma.

Shigella er som foran nevnt meget lik E. coli, og fravær av E. coli i vann regnes derfor også som indikasjon på fravær av Shigella. Likeledes regnes at Shigella og E. coli har sammenfallende resistens mot desinfeksjonsmidler.

Les mer om shigellose i Smittevernveilederen.

Staphylococcus

Disse bakteriene er utbredt i naturen, og er en del av normalfloraen på hud og i slimhinner, men regnes som opportunistisk patogene. Drikkevann er ikke regnet som smittevei for disse bakteriene, men de kan smitte via badevann. De er påvist i bassengbad og naturlig badevann, og man mistenker at smitte fra badevann kan føre til øre‑, luftveis‑ og hudinfeksjoner.

Staphylococcus aureus, kalt ”gule stafylokokker”, er den arten som oftest forårsaker sykdom, spesielt hudinfeksjoner. Den kan overføres via vann og føre til infeksjoner i sår, og være årsak til de mer alvorlige sykdommer, på samme måte som andre opportunistisk patogene bakterier.  S. saprophyticus kan forårsake urinveisinfeksjon, og dermed bli utskilt i store mengder via urinen og havne i kommunalt avløpsvann.

Fravær av fekale indikatorbakterier i badevann gir ingen garanti for fravær av stafylokokker, da de i badevann vil ha vært tilført fra andre kilder enn avføring. Godt drevne desinfeksjonsanlegg vil imidlertid inaktivere både tarmbakterier og stafylokokker, og dermed eliminere risiko for smitteoverføring ved bading i bassengbad.

S. aureus er imidlertid også kjent for å kunne forårsake matforgiftning. Sykdommen oppstår fordi denne bakterien raskt formerer seg i mat som oppbevares ved værelsestemperatur. I maten produserer den et stoff som er giftig for mennesker.

Les mer om stafylokokkinfeksjoner i Smittevernveilederen.

Thermus og andre temperaturtolerante arter

Bakterier i slekten Thermus ble først oppdaget i begroing i varme kilder i Yellowstone nasjonalpark i USA (34). Genetiske undersøkelser har vist at de tilhører samme gruppe bakterier som de fotosyntetiserende grønne ikke-svovelbakteriene, som også forekommer i varme kilder. Det er også vist at de er de mest aktive organismer under kompostering av organisk avfall ved den høyeste komposteringstemperaturen, 65 til 82 oC (36). De kan også ha betydning i forbindelse med vannforsyning, for det er påvist at de kan danne biofilm på varmeelementer i varmtvannssystemer (37), og biofilmen kan bli så tykk at oppvarmingseffekten blir redusert. I Danmark ble det funnet 1-2 cm tykke lag av disse bakteriene på enkelte varmekolber.

Thermusbakteriene hører naturlig hjemme i vann. De formerer seg og vokser i temperaturområdet 40-85 oC, men raskest mellom 65 og 70 oC.  Bakteriene dør ikke ved lavere temperatur, så en må alltid regne med at de er til stede. De kan formere seg ved lave konsentrasjoner av organisk stoff, slik at formering også er mulig i vann av drikkevannskvalitet.

Dette er ikke den eneste bakteriegruppen som kan formere seg ved høy temperatur. Arter innen slektene Bacillus, Clostridium, Desulfotomaculum, Methanobacterium, Thermoactinomyces og antakelig andre ukjente bakterier, kan vokse ved temperaturer opptil 70-75 oC. Bakterier som vokser i varme kilder under trykk kan formere seg ved temperatur helt opptil 110 oC. Bakterier fra slekten Legionella vokser opptil 55 oC. Den anaerobe (vokser i fravær av oksygen) bakterien Desulfotomaculum nigrificans, som vokser best i temperaturområdet 45-70 oC, er funnet som årsak til vond lukt og smak på vannet i danske varmtvannssystem.  Denne bakterien reduserer svovelforbindelser til dihydrogensulfid, H2S, som lukter som råttent egg. Anaerobe forhold kan oppstå i ledninger med biofilm, i området nærmest ledningsveggen, fordi bakteriene ytterst i biofilmen bruker opp alt tilgjengelig oksygen fra vannet. Dette kan føre til groptæring på ledningene, også der de er forsynt med elektrolytisk korrosjonsbeskyttelse.

Bortsett fra for Legionella, er helseeffekter av slike bakterier i varmtvannsforsyninger lite kjent. I Danmark ble det rapportert at folk hadde fått rød hud og kløe 15-30 minutter etter et varmt bad, men symptomene forsvant som oftest etter en times tid. Dette syntes å være relatert til folk som mottok varmtvann fra større sentraler, for eksempel i boligblokker, og de fikk ikke samme symptomer etter varme bad når de var på ferie og arbeidsreiser. Ingen kjemiske komponenter som kunne forårsake dette ble funnet ved analyse av vannet. I mange av disse tilfellene ble thermusbakterier påvist i varmtvannet.

I Sverige og Finland ble det rapportert at folk kunne få feber 1,5 til 6 timer etter dusjing, varme bad og badstubad. Undersøkelser av noen av pasientene viste at de hadde forhøyet antall hvite blodlegemer i blodet, men ikke forhøyet konsentrasjon av immunglobulin. Den sikre årsaken til denne reaksjonen ble ikke funnet, men reaksjonene liknet på reaksjoner etter inhalering av Gram-negative bakterier, actinomyceter og soppsporer.

Thermusbakteriene er, i likhet med de fleste andre vannbakterier, av en type som kalles Gram-negative. Det betyr at deres cellevegg består av en type organisk stoff som kalles lipopolysakkarider. De aller fleste vannbakterier tilhører gruppen Gram-negative bakterier. Det er velkjent innen legevitenskapen at organiske stoff som kalles endo­toksiner, og som er giftige for mennesker, for en stor del består av lipopolysakkarider.

Det er viktig å ta dette med i betraktning som et mulig helseproblem ved menneskeskapte innretninger som varmepumper og fjernvarmeanlegg, hvis mennesker kan komme i kontakt med vannet. Også fra luftbefuktningsanlegg kan vannbakterier og eventuelle soppsporer spres vis aerosoler dersom både inneluften og befuktningsvannet resirkuleres. Organisk stoff blir tilført vannet fra inneluften, og i vannreservoaret blir det benyttet som næringsstoff av bakterier og eventuelt sopp. De langt fleste slike vannbakterier vil være Gram-negative og kunne virke som endotoksiner på mennesker.

Vibrio cholerae

I likhet med ShigellaSalmonella Typhi og S. Paratyphi er utbrudd av Vibrio cholerae i dag svært sjeldne i Norge og andre industrialiserte land, takket være effektiv bekjempelse i forrige århundre, der innføring av effektive metoder for desinfeksjon av drikkevann og for kloakkhygiene spilte en avgjørende rolle. Sykdommen kolera var kjent lenge før menneskene hadde oppdaget bakterier. Både Vibrio cholerae og andre slekter innen familien Vibrionaceae er mikroorganismer som alle har sitt viktigste reservoar knyttet til brakk- og saltvann i tempererte, men særlig i tropiske områder. Vibrio cholerae er i dette miljøet knyttet til spesielle alger og zooplankton. Slektene finnes på grunn av temperaturen ikke i brakk- og saltvann i Norge, men kan importeres, enten med reisende eller med matvarer, først og fremst sjømat. Vibrio vulnificus er imidlertid påvist i Østersjøen og helt til Østfoldkysten og har ført til sykdom hos badende i Østersjøen under varme somre.

Vibrio cholera forårsaker ikke sykdom i andre virveldyr enn mennesker. Sykdommen forårsakes av serogruppene O1 og O139, som etter kolonisering i tynntarmen utskiller et giftstoff som innvirker på tarmcellenes funksjon. Dette kan forårsake utskillelse av store mengder salter (elektrolytter) og væske. Forløp uten eller med milde symptomer er mest vanlig. I enkelte tilfeller utvikler sykdommen seg plutselig og raskt, med voldsom diaré og betydelig væsketap (15-20 liter per døgn). Dødeligheten hos alvorlige, ubehandlede tilfeller er 50 %, ved effektiv behandling mindre enn 1 %. Bærersituasjon utover ca. 3 uker forekommer praktisk talt ikke.

Høy smittedose (108 bakterier) er nødvendig for utvikling av sykdom hos friske personer. Smitte fra naturlig forekommende Vibrio cholera er lite sannsynlig i Norge, med lav temperatur i både brakkvann og saltvann. Smitte fra vann som er forurenset med avføring fra syke personer kan forekomme i alle land, enten direkte eller via matvarer.

At sykdommen kunne overføres via drikkevann ble første gang dokumentert under en koleraepidemi som brøt ut i Soho i London i 1854, der mer enn 500 mennesker (av totalt ca. 900 boende i området) døde i løpet av en drøy uke. Legen John Snow noterte bostedene til de syke og døde, og la merke til at de fleste tilfellene forekom rundt en bestemt vannpost i Broad Street, og blant personer som bodde andre steder, men hentet vann derfra. Da han ved myndighetenes hjelp fikk fjernet pumpehåndtaket på vannposten, døde koleraepidemien ut. John Snow blir regnet som verdens første epidemiolog. Kolera opptrådte første gang i Norge i 1832 i Drammen, siden har det vært flere utbrudd. Det store koleraåret i Norge var i 1853 da det ble rapportert 3 794 tilfeller hvorav 1 421 døde bare i Kristiania. Siste store epidemi i Norge var i Bergen 1873.

Les mer om kolera i Smittevernveilederen.

Yersinia

Bakterieslekten Yersinia har fått navn etter den bakteriologen Alexandre J. E. Yersin, som i 1894 isolerte en bakterie som det senere har vist seg at var den samme som var årsaken til ”Svartedauen”. Bakterien har fått navnet Yersinia pestis. Slekten er vidt utbredt i vårt miljø, og inneholder både arter som kan forårsake sykdom hos mennesker og dyr, og en rekke arter som ikke er tillagt noen medisinsk betydning. De sykdomsfremkallende artene er Y. pestis, Ypseudotuberculosis som gir sykdommen ”pseudotuberkulose”, og Y. enterocolitica som har størst betydning som årsak til sykdom hos mennesker i vårt land. Selv innen arten Y. enterocolitica er det bare noen få typer som kan forårsake sykdom. I Norge er de aller fleste sykdomstilfellene forårsaket av en enkelt serogruppe (serogruppe 03).

Sykdom forårsaket av Y. enterocolitica (yersiniose) arter seg i de aller fleste tilfeller som en akutt diaré som er selvbegrensende. Man får diaré, magesmerter og feber, og sykdommen varer vanligvis i 1-3 uker. Pasienter kan skille ut bakterien i avføringen 2-3 måneder. Mer langvarig bærertilstand er sjelden. Den infeksiøse dosen er forholdsvis høy, og inkubasjonstiden er 3-7 dager. Bakterien kan imidlertid forårsake langvarige og til dels alvorlige følgetilstander, særlig leddbetennelse, oftere enn andre tarmpatogene bakterier. De medisinske og samfunnsøkonomiske konsekvensene er derfor langt høyere enn antall tilfeller skulle tilsi.

Reservoar for bakterien er først og fremst gris som er det eneste dyret som regelmessig er bærer av stammer som kan gi sykdom hos mennesker. Bakterien er vanlig blant norske slaktegriser. Syke mennesker skiller ut Y. enterocolitica i avføringen. Derfor kan den i likhet med andre smittestoffer i avføring, overføres via vann. Bakterien er tilpasset kalde forhold. Den har større medisinsk betydning i land med kjølig klima enn i tropene. En viktig egenskap ved Y. enterocolitica er at den kan vokse ved temperaturer helt ned mot 0 oC, noe som betyr at den kan formere seg i næringsmidler under kjølelagring. Risikofaktorer for smitte med Y. enterocolitica i Norge er konsum og tilberedning av svinekjøttprodukter, og bruk av ikke-desinfisert drikkevann. Y. enterocolitica kantilføres naturlige vannforekomster med kommunalt avløpsvann og med avløpsvann fra slakterier. Spredning av husdyrgjødsel med innhold av fersk grisemøkk nær overflatekilder eller over utilstrekkelig beskyttede grunnvannskilder utgjør også en smitterisiko. Om lag 30 prosent av de norske pasientene er smittet utenlands.

I desinfeksjonsforsøk utført i laboratorium viste det seg at Yenterocolitica er mer resistent enn E. coli overfor klor. Forsøkene viste imidlertid at den er mindre resistent enn E. coli overfor UV‑bestråling. Dette tyder på at selv om klordesinfisert vann er fritt for koliforme bakterier, kan Y. enterocolitica være til stede i aktiv form. Bakterien overlevde også lenger i innsjøvann enn E. coli (12). Y. enterocoliticakan derfor være til stede selv om vannet blir vist å være fritt for E. coli.

 Les mer om yersiniose i Smittevernveilederen.

Andre opportunistiske bakterier

Som eksempel på andre opportunistiske bakterier som er påvist i biofilm kan nevnes bakterieslekter som Sphingomonas, Stenotrophomonas, Acinetobacter, Burkholderia og Acromobacter Disse bakteriene er vist å kunne vokse på rørvegger og kan gi sårinfeksjoner, urinveisinfeksjoner, noen også luftveisinfeksjoner (f.eks. Burkholderia cepacia som kan gi alvorlig lungebetennelse hos pasienter med cystisk fibrose), og septicaemi/bakteremi (blodforgiftning) hos mennesker med nedsatt immunforsvar. Sphingomonas paucimobilis infeksjon ble assosier med et ”multibakterielt” (forårsaket av flere bakterier) vannbårent utbrudd ved et sykehus i Finland 1994 (38). I dette utbruddet ble det også påvist Mycobacterium fortuitum, i tillegg til Sphingominas, fra sykehusets interne vannsystem.