Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv

Om stoffer i drikkevann

Publisert

Veiledere_liggende_Drikkevann.png

Ifølge drikkevannsforskriften skal drikkevann fra vannverk være fritt for stoffer som kan ha en negativ påvirkning på menneskers helse. For å forebygge dette er det nødvendig å være klar over hvilke naturgitte og menneskeskapte forhold som kan påvirke drikkevannsforsyningen negativt, og hvordan farene kan elimineres eller reduseres.


Kilder til fekal forurensing – smittestoff i vann

Forurensning av vannkilder for drikkevann med avføring fra mennesker og dyr utgjør den største risikoen for overføring av sykdom via drikkevann. Smittestoffene som kan føre til mage-tarmsykdom (gastroenteritt) produseres i menneskers og dyrs tarmkanal og skilles ut med deres avføring (fekal forurensning). Mennesker kan bli eksponert for drikkevann som er fekalt forurenset dersom vannbehandlingen svikter eller drikkevannet har blitt forurenset under transport i ledningsnettet, til tross for at det var behandlet ved vannbehandlingsanlegget.

Avløpsvann, gjødsling av jordbruksarealer, beitende husdyr og streif av ville dyr og fugler er hovedkildene til fekal forurensning (2). Som oftest er det restriksjoner for ferdsel og aktiviteter i nedbørfeltet, men disse vil ikke beskytte mot tilførsel av avføring fra ville dyr eller fugler. Under nedbørsituasjoner vil avføring og annet organisk materiale (som kan overbelaste vannbehandlingsprosessene) blir vasket ut av nedbørfeltet og tilført vannkilden.

Det er vanlig å dele smittestoffer i drikkevann i gruppene bakterier, virus og parasitter. Dette fordi de har ulike egenskaper med henhold til hvordan de smitter og hvordan de fjernes i vannbehandlingsprosesser. Sykdomsfremkallende bakterier formerer seg normalt ikke i vann, og må ha blitt tilført om de påvises i drikkevannet (2). De er lite motstandsdyktige mot klorering, som da inaktiverer («dreper») bakterier i tilstrekkelig grad til at vannet er trygt å drikke. Parasitter derimot er svært motstandsdyktige overfor klor og må fjernes ved andre vannbehandlingsmetoder som koagulering og felling, med påfølgende UV-desinfeksjon. De befinner seg ofte i vann i tilknytning til andre partikler (2). Virus er stort sett vertsspesifikke og virus som kan smitte mennesker overføres derfor kun fra avføring fra mennesker. Virus er svært små og kan derfor være vanskelig å fjerne ved fysiske prosesser som filtrering. Noen virus er mindre sensitive for klor enn bakterier, og kan overleve lenge i vann, men de aller fleste virus inaktiveres ved normale doser UV bestråling (2).

Grenseverdier til kontroll av at drikkevannet er fritt for smittestoffer, er gitt i drikkevannsforskriften (1). Det analyseres ikke for de forskjellige smittestoffene, men for bakterier som er naturlig forekommende i tarmen til mennesker, pattedyr og fugler. Disse bakteriene kalles indikatorbakterier, da de indikerer tilstedeværelse av fekal forurensning. Rutinemessig overvåkning er et viktig tiltak for å kontrollere at vannforsyningen driftes i henhold til regelverk, men rutineovervåking gir bare et øyeblikksbilde av vannkvaliteten og avdekker ikke alle situasjoner som kan medføre smitte i ledningsnettet. Her gis en hjelp til tolkning av prøveresultater fra mikrobiologiske analyser av drikkevann.

Kilder til fysisk og kjemiske stoffer

Det er identifisert mange kjemiske og fysiske stoffer i vann, og ikke alle vil være forekommende på samme tid. De fleste kjemiske stoffer i vann har først en negativ helseeffekt etter lang tids eksponering, med noen unntak som for eksempel nitrat som i noen tilfeller kan medføre methemoglobinemi hos barn (2). Noen stoffer er uønsket i vann – selv om de ikke utgjør en helsefare – fordi de kan gi problemer ved bruk, for eksempel høyt innhold av jern og mangan som kan gi farge på klesvask. Andre stoffer kan påvirke vannet slik at det ikke regnes som akseptabelt for bruk, for eksempel høyt innhold av humus som kan gi gulfarge på vannet.

Vannforekomster kan bli påvirket av fysisk og kjemiske stoffer som følge av naturlige forhold, som for eksempel grunnforhold, og menneskeskapte aktiviteter som industri, trafikk eller bebyggelse. Vi skiller også mellom uorganiske stoffer og organiske stoffer, og det er vanlig å dele kjemiske stoffer etter kilde (2):

Tabell 1: Kategorisering av kilder til kjemiske stoffer i vann

Kategori av kilde til kjemisk stoff

Eksempler på kilder

Naturlig forekommende

Grunnforhold og effekter av klima, næringsrike vannforekomster

Industri og bebyggelse

Gruvedrift, prosessindustri, avløpsvann, avfall, overvannsavrenning, lekkasje av drivstoff

Jordbruk

Gjødsel, sprøytemidler

Vannbehandling eller materialer i kontakt med drikkevann

Koagulanter, desinfeksjonsbiprodukter, rørmaterialer

Pesticider benyttet i vann for beskyttelse av folkehelse

For eksempel vektorkontroll

Inndelingen er ikke alltid er enten eller, for eksempel kan naturlige grunnforhold først bli et problem for vannkvaliteten når det blir gjort endringer i aktiviteten i området, for eksempel ved uttak fra gruver.

Grenseverdiene for kjemiske stoffer i vann, er basert på mulige helseeffekter. En grenseverdi representerer i utgangspunktet den konsentrasjonen av et stoff som ikke medfører en helserisiko ved et konsum av drikkevannet gjennom hele livet (2).

Drikkevannsforskriften inneholder grenseverdier for innhold av fysisk-kjemiske stoffer (1). Forekomst av kjemiske stoffer, blir overvåket gjennom prøvetakingsprogram ved de ulike vannverk. Det er som oftest kun de stoffer som anses som relevante å overvåke på, som blir målt.

Referanser

  1. Lovdata. Forskrift om vannforsyning og drikkevann (drikkevannsforskriften) 2018 [Available from: https://lovdata.no/dokument/LTI/forskrift/2016-12-22-1868.
  2. WHO. Guidelines for drinking-water quality- 4th ed.2011.