Hopp til innhold

Lovverk og smittevern - veileder for helsepersonell

Publisert Oppdatert

Smittevernet i Norge er regulert gjennom en rekke lover og forskrifter. De viktigste er Smittevernloven med diverse forskrifter.

Smittevernet i Norge er regulert gjennom en rekke lover og forskrifter. De viktigste er Smittevernloven med diverse forskrifter.


Om smittevernlovgivingen

Inntil Smittevernloven trådte i kraft i 1995 hadde Norge ved siden av den alminnelige helselovgivingen åtte særlover som regulerte smittevernet. Dette inkluderte særlover om bl.a. tuberkulose, kjønnssykdommer og vaksinasjon. Grunnpilaren i dette lovverket var i alle år Sunnhetsloven av 1860  som var i kraft frem til 1994 da den ble avløst av Smittevernloven. Med innføringen av den nye smittevernloven fikk Norge en moderne lov som balanserer hensynet til samfunnets interesser mot hensynet til enkeltmenneskets personlige integritet og krav på rettsvern.

De mest aktuelle lovene innen smittevernet i dag er:

Smittevernloven

Lov om vern mot smittsomme sykdommer (smittevernloven) trådte i kraft 1. januar 1995. Det har siden vært gjort mindre endringer i loven. I 2004 ble loven endret slik at det ble mulig å inngå interkommunalt samarbeid innen smittevernet. I 2019 ble det gjennomført en mer omfattende revisjon av loven. Smittevernloven har som formål å:

  • verne befolkningen mot smittsomme sykdommer ved å forebygge dem og motvirke at de overføres i befolkningen, samt motvirke at slike sykdommer føres inn i Norge eller føres ut av Norge til andre land.
  • sikre at helsemyndighetene og andre myndigheter setter i verk nødvendige smitteverntiltak og samordner sin virksomhet i smittevernarbeidet.
  • ivareta rettssikkerheten til den enkelte som blir omfattet av smitteverntiltak etter loven.

Lovens bestemmelser om tjenester og tiltak gjelder for enhver som oppholder seg i Norge, uansett statsborgerskap og uansett varigheten av oppholdet. Dette er i samsvar med de folkerettslige forpliktelser Norge er bundet av. Retten til smittevernhjelp omfatter altså persongrupper som ikke har fulle rettigheter til helsehjelp i Norge etter reglene i pasient- og brukerrettighetsloven, dvs. at også personer som oppholder seg i Norge uten å ha fast, lovlig opphold, uten å være medlem av folketrygden eller uten å ha rettigheter i medhold av avtale med annen stat har rett til smittevernhjelp. Bakgrunnen er bl.a. at smittevernhjelp ikke bare ytes av hensyn til pasienten, men også for å unngå spredning av sykdom. Fra oktober 2015 fikk Smittevernloven også anvendelse for Svalbard og Jan Mayen med unntak av kapittel 6 (Rett til smittevernhjelp) og § 7-1 (Kommunens oppgaver). For petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen er det gitt egen forskrift (aktivitetsforskriften) som gir bestemmelser om håndtering av smittevernet.

Allmennfarlige smittsomme sykdommer

Smitteloven gjelder alle smittsomme sykdommer, men har særlige regler for de som regnes som «allmennfarlige smittsomme sykdommer». En allmennfarlig smittsom sykdom er definert som en sykdom som er særlig smittsom, eller som kan opptre hyppig, eller har høy dødelighet eller kan gi alvorlige eller varige skader, og som

  • vanligvis fører til langvarig behandling, evt. sykehusinnleggelse, langvarig sykefravær eller rekonvalesens, eller
  • kan få så stor utbredelse at sykdommen blir en vesentlig belastning for folkehelsen, eller
  • utgjør en særlig belastning fordi det ikke fins effektive forebyggende tiltak eller helbredende behandling for den.

Begrepet allmennfarlig smittsom sykdom var nytt med smittevernloven. Det er Helse- og omsorgsdepartementet som gjennom en egen forskrift fastsetter hvilke sykdommer som omfattes av dette begrepet. Det er av stor betydning om en smittsom sykdom defineres som en allmennfarlig smittsom sykdom med hensyn på om lovens bestemmelser om bl.a. rett til smittevernhjelp, plikter for smittede personer, tvangstiltak, isolering og smittesanering. Det har også betydning for betalingsspørsmål da fritak for egenandel  ved smittevernhjelp i form av blant annet legehjelp og legemidler, er knyttet til allmennfarlige smittsomme sykdommer. Straffelovens bestemmelser om smitteoverføring og smittefare er også knyttet til allmennfarlige smittsomme sykdommer.

Folketrygden yter full godtgjørelse av utgifter til legehjelp ved undersøkelse, behandling og kontroll for allmennfarlige smittsomme sykdommer, dvs. pasienten skal ikke betale egenandel. Dette gjelder også ved smitteoppsporing, men ikke ved rutinemessige undersøkelser. I tillegg dekker folketrygden utgifter til viktigere legemidler (dvs. antiinfektiva til systemisk bruk) ved behandling og kjemoprofylakse, samt utgifter til immunisering etter spesielle indikasjoner. Helse- og omsorgsdepartementet fastsetter i forskrift hvilke sykdommer som er allmennfarlige smittsomme sykdommer.

Bestemmelser i smittevernloven som har størst betydning for kommune-helsetjenestens praktiseringen av loven er:  

Informasjon og personlig smittevernveiledning til smittede personer til smittede

Undersøkende eller behandlende legen skal snarest mulig gi en smittet person med allmennfarlig smittsom sykdom, informasjon om sykdommen, smittsomhet og smittemåter og om hvilke lover og bestemmelser som gjelder (§ 2-1). Legen skal også gi den smittede personlig smittevern-veiledning, dvs. veiledning om hva den smittede kan gjøre for å motvirke at sykdommen blir overført til andre. Veiledningen skal tilpasses den enkeltes sykdom og livssituasjon. Den smittede har plikt til å ta imot og følge den personlige smittevernveiledningen som legen gir. Spesielt skal det informeres om pliktene etter § 5-1 og om adgangen til bruk av tvang. Oppgavene kan delegeres til sykepleier eller andre dersom det vurderes som hensiktsmessig og forsvarlig. Hovedinnholdet av den informasjon og den personlige smittevernveiledning som legen gir til den smittede, skal føres inn i pasientens journal.

Unntak fra taushetsplikt 

Helsepersonelloven gir bestemmelser om taushetsplikt og adgang til utlevering av opplysninger. Pasient- og brukerrettighetsloven gir også den smittede vern mot spredning av opplysninger om sykdomsforhold. Etter § 2-2 i smittevernloven skal legen så langt råd er søke å oppnå samtykke fra en smittet person når det av hensyn til smittevernet er behov for å gi videre opplysninger underlagt taushetsplikt og det er overveiende sannsynlig at det er eller har vært fare for overføring av en allmennfarlig smittsom sykdom. Legen kan likevel gi taushetsbelagte opplysninger videre på visse vilkår. Er det ikke mulig å oppnå samtykke fra den smittede, kan det gis opplysninger om smittestatus og andre nødvendige opplysninger uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Legen kan gi opplysningene til:

  • helsepersonell som har ansvar for oppfølging av pasienten eller som har ansvar for at annet personell, andre pasienter eller besøkende ikke smittes, når det er overveiende sannsynlig at helsepersonellet, pasientene eller de besøkende er i fare for å få overført en allmennfarlig smittsom sykdom,
  • den som med overveiende sannsynlighet er i fare for å få overført en allmennfarlig smittsom sykdom. Dersom det er åpenbar fare for overføring, skal opplysningene gis, med mindre legen vet at en annen lege gir opplysningene.
  • den som med overveiende sannsynlighet har vært i fare for å få overført en allmennfarlig smittsom sykdom, når opplysningene kan motvirke at sykdommen blir overført til andre, eller er avgjørende for å kunne begynne medisinsk behandling av den smitteutsatte, eller
  • den som med overveiende sannsynlighet har vært i fare for å få overført en allmennfarlig smittsom sykdom fordi den smittede har opptrådt klanderverdig. 

Melding- og varslingsplikt 

En lege som oppdager en smittet person har meldingsplikt uten hinder av lovbestemt taushetsplikt (§ 2-3). For noen av sykdommene som er meldingspliktige i MSIS gjelder det en varslingsplikt i tillegg til meldingsplikten. En lege, sykepleier, jordmor eller tannlege som i sin virksomhet oppdager en smittet person har varslingsplikt uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Den som mottar opplysninger undergitt taushetsplikt, har samme taushetsplikt som dem som gir opplysningene. Når helsepersonell nevnt overfor gir en melding eller varsel som identifiserer en person, skal det gis informasjon til den opplysningene angår, om hvem som er mottaker og hva opplysningene skal brukes til.

Legens plikt til å foreta undersøkelse av smittede personer og til å foreta smitteoppsporing

Dersom en lege får mistanke om at det kan foreligge en allmennfarlig smittsom sykdom plikter legen å sette i gang undersøkelser for å få dette avklart, og i samråd med pasienten gjøre sitt for å motvirke at sykdommen overføres til andre (§ 3-5). I så fall skal legen straks og i samråd med den smittede pasienten gjøre sitt for å motvirke at sykdommen blir overført til andre. Hvis legen er i tvil, skal legen uten hinder av lovbestemt taushetsplikt ta kontakt med kommunelegen. Tar legen kontakt med kommunelegen, skal kommunelegen overta den videre oppklaring og oppfølging når det viser seg at den første legen ikke har de nødvendige forutsetninger for arbeidet.

En lege som har sikker kunnskap eller har mistanke om en allmennfarlig smittsom sykdom som skyldes overføring av smitte fra en person til en annen, skal foreta smitteoppsporing dersom dette er gjennomførbart og hensynet til smittevernet krever det (§ 3-6). Legen skal i så fall spørre den smittede om hvem smitten kan være overført fra, om når og på hvilken måte smitteoverføringen kan ha skjedd og om hvem han eller hun kan ha overført smitten til. Legen skal da, eventuelt gjennom den smittede, ta kontakt med dem som smitten kan være overført fra eller til og undersøke disse. Plikten bortfaller dersom den smittede pasienten eller de som han eller hun oppgir som smittekilder eller mulig smittet, godtgjør at aktuelle personer allerede er undersøkt eller får nødvendig behandling eller omsorg.

Dersom legen ikke ser seg i stand til å gjennomføre smitteoppsporing og oppfølging av de mulig smittede etter første og andre ledd, skal legen uten hinder av lovbestemt taushetsplikt gi underretning om dette til kommunelegen hvis hensynet til smittevernet krever det. Legen skal da også gi opplysning om smittekontakter. Legen skal alltid ta kontakt med kommunelegen når det er mistanke om en allmennfarlig smittsom sykdom som skyldes miljøsmitte, f.eks. en sykdom som skyldes overføring av smitte fra drikkevann, matvarer eller dyr.

Oppfølging av kommunelegen 

Dersom legen ikke ser seg i stand til å gjennomføre smitteoppsporing og oppfølging av de mulig smittede, skal legen uten hinder av lovbestemt taushetsplikt gi underretning om dette til kommunelegen hvis hensynet til smittevernet krever det (§ 3-6). Legen skal da også gi opplysning om smittekontakter. Legen skal alltid ta kontakt med kommunelegen når det er mistanke om en allmennfarlig smittsom sykdom som skyldes miljøsmitte, f.eks. en sykdom som skyldes overføring av smitte fra drikkevann, matvarer eller dyr. Det samme gjelder dersom legen har grunn til å anta at en smittet person ikke følger den personlige smittevernveiledningen som legen har gitt. Hvis en lege på denne måten tar kontakt med kommunelegen, skal kommunelegen overta den videre oppklaring og oppfølging når det viser seg at den første legen ikke har de nødvendige forutsetninger for arbeidet.

Forsterket smittevernveiledning

Dersom en smittet person ikke ønsker personlig smittevernveiledning og det er grunn til å anta at vedkommende heller ikke retter seg etter den, skal legen varsle kommunelegen uten hinder av taushetsplikt. Kommunelegen skal i slike tilfeller overta smittevernveiledningen, men kommunelegen overtar ikke behandlingsansvaret for pasienten. Kommunelegen bør i en slik situasjon vurdere om det bør iverksettes ytterligere tiltak for å hindre at andre smittes. Det anbefales å:

  • innkalle den smittede til en samtale hvor kommunelegen på ny gir personlig smittevernveiledning tilpasset den smittedes sykdom og forhold for øvrig med understreking av viktigheten av at den smittede overholder rådene med hensyn til tiltak for å unngå å smitte andre
  • orientere om straffansvaret etter straffelovens bestemmelser om smitteoverføring og smittefare  
  • orientere om muligheten for å fravike taushetsplikten for å varsle personer som utsettes for smittefare
  • søke å identifisere eventuelle bakenforliggende problemer som rusmiddelbruk eller psykiske lidelser som kan forårsake eller medvirke til den smittefarlige atferden, og sørge for at den smittede blir henvist til et egnet behandlingstilbud om nødvendig.

I tillegg til muntlig veiledning kan det være aktuelt å gi den smittede skriftlig materiell som beskriver smittefare og smitteverntiltak. Om nødvendig bør tolk benyttes for å sikre at den smittede forstår veiledningen fullt ut. Om nødvendig bør kommunelegen innkalle en smittet person til slik forsterket smittevernveiledning flere ganger.

Under helt særlige omstendigheter vil det kunne være aktuelt med tvungen isolering etter reglene i smittevernloven § 5-3. Selv om kommunelegen forgjeves har forsøkt andre tiltak for å forebygge eller motvirke smitteoverføring vil ikke vilkårene for bruk av tvungen isolering uten videre være oppfylt. Isolering vil f.eks. ikke være aktuelt når den smittefarlige atferden består i ubeskyttet seksuell omgang.

Behandlende helsepersonell eller kommunelegen har i utgangspunktet ikke hjemmel for å anmelde den smittede til politiet selv om det skulle være klart at den smittede utsetter andre for smittefare. Smittevernlovens regler om taushetsplikt og opplysningsrett og -plikt gir ikke adgang til å bryte taushetsplikten for å inngi anmeldelse. Tilliten mellom pasient og helsepersonell er også av stor betydning og vil kunne bli skadelidende dersom helsepersonell går til anmeldelse. Kommunelegen kan likevel i særlige alvorlige tilfeller der det er grunn til å tro at nye personer vil kunne bli utsatt for smittefare uten å bli informert om dette, gjøre en konkret vurdering om det kan være hjemmel i helsepersonelloven og smittevernloven om å fravike taushetsplikten ved å gå til politianmeldelse. Helsepersonell bør være svært tilbakeholdende med å sette taushetsplikten til side med tanke på politianmeldelse, og det anbefales alltid å diskutere tilfellet med kollegaer eller Folkehelseinstituttet før man vurderer en ev. politianmeldelse.

Det anbefales heller ikke, som man har sett eksempler på i ulike kommuner, å gjennom media o.l. gå ut med informasjon til den generelle befolkningen om at det finnes en smittet person med en smittefarlig atferd i spesielle miljøer. f.eks. homofile- eller prostitusjonsmiljøer og at publikum bør være særlig påpasselig med bruk av kondom. Risikoen for at den smittede kan bli identifisert er stor, selv om man gir minimale opplysninger om den smittede. I tillegg vil en mulig effekt antagelig vare kort. I slike vanskelige saker kan kommunelegen ende opp med at den smittede fortsatt utfører smittefarlig seksual atferd uten at man har lyktes med å stoppe denne atferden. Dette er en situasjon som man i sjeldne tilfeller må leve med og stole på at de generelle forebyggende råd som f.eks. kondombruk vil hindre videre smittespredning.

Plikter for en person som er smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom

Den som har grunn til å anta at han er smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom har plikt til å snarest gi beskjed til lege og oppsøke legen for nødvendig undersøkelse. En smittet person med en allmennfarlig smittsom sykdom har etter § 5-1 plikt til:

  • å gi beskjed til lege og oppsøke lege for nødvendig undersøkelse ved mistanke om allmennfarlig smittsom sykdom
  • å gi nødvendige opplysninger om hvem smitten kan være overført fra
  • å gi nødvendige opplysninger dersom overføringen kan ha skjedd ved miljøsmitte, for eksempel drikkevann, matvarer eller dyr
  • å opplyse hvem han eller hun selv kan ha overført smitte til

I tillegg har en smittet person med en allmennfarlig smittsom sykdom etter § 2-1 plikt til:

  • å ta imot og følge den personlige smittevernveiledningen som legen gir
  • å la seg isolere dersom det er nødvendig.

Det er uttrykkelig fastsatt i loven (§ 8-1) at straff for brudd på loven ikke kommer til anvendelse for den smittede ved brudd på disse pliktene. Den som ikke frivillig lar seg undersøke eller om nødvendig isolere, kan etter omstendighetene undergis tvungen undersøkelse eller isolering.

Det er ikke noen lovbestemt plikt for smittede til å la seg behandle for at den allmennfarlige smittsomme sykdommen skal bli kurert eller kontrollert. En smitteførende person har heller ikke plikt til å gi opplysninger om smittestatus til helsepersonell, seksualpartnere eller andre personer hvor nær kontakt kan innebære fare for smitteoverføring. Det er likevel ønskelig at den smittede informerer om smittefaren da dette kan bidra til bedre forebygging av smitteoverføring, noe som også vil være i den smittedes egen interesse, i siste instans med tanke på straffelovens bestemmelser om smitteoverføring og smittefare.

Tvangstiltak

Smittevernloven åpner for at det i viss tilfeller kan gjennomføres tiltak med tvang overfor antatt smittede personer når det er nødvendig for å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom eller motvirke at den blir overført. Den smittede skal først oppfordres til å medvirke frivillig. Tvang skal bare brukes som siste utvei når frivillige tiltak ikke har ført frem. Slike tvangstiltak vil normalt kun være aktuelt i helt spesielle situasjoner som det er vanskelig å rå med, f.eks. når en smittebærertilstand er kombinert med atferdsavvik. Tvangstiltak kan være:

Tvungen legeundersøkelse – innleggelse til undersøkelse og kortvarig isolering (§ 5-2).

Når det er nødvendig for å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom eller motvirke at den blir overført, skal legen eller eventuelt kommunelegen be en smittet person om å la seg undersøke av lege. Dersom en smittet person motsetter seg en slik undersøkelse kan det gjøres vedtak om at vedkommende skal legges inn på sykehus til legeundersøkelse og eventuelt til kortvarig isolering. Slik tvungen legeundersøkelse eller kortvarig isolering kan bare gjennomføres for å klarlegge om det foreligger en allmennfarlig smittsom sykdom, og dette er nødvendig for å motvirke overføring av en slik sykdom til andre og såfremt undersøkelsen kan skje uten fare. Tvungen isolering kan vedtas for opptil sju dager.

Vedtak skal gjøres av smittevernnemnda, men kommunelegen og vakthavende infeksjonsmedisinske overlege ved sykehus i helseregionen kan etter § 5-8 sammen treffe hastevedtak hvis hensynet til smittevernet tilsier at vedtaket blir fattet. Det skal særlig legges vekt på åpenbar fare for smitteoverføring. Vedtak om tvungen isolering gjelder frem til smittevernnemnda har vurdert saken, men ikke utover sju dager. Før det blir gjort vedtak om tvungen legeundersøkelse eller kortvarig isolering, skal den smittede personen gis varsel slik at han eller hun får uttale seg om spørsmålet. Varsel kan sløyfes når det ikke er praktisk mulig eller vil medføre fare for at undersøkelsen eller isoleringen ikke kan gjennomføres.

Når det er forsvarlig å foreta legeundersøkelsen uten innleggelse i sykehus ut fra hensynet til den smittede eller dem som skal undersøke, kan undersøkelsen gjøres poliklinisk eller på et annet egnet sted.

Tvungen isolering i sykehus (§ 5-3)

Dersom en smittet person motsetter seg isolering og andre tiltak som kan forebygge eller motvirke overføring av sykdommen har vært forsøkt eller det er overveiende sannsynlig at slike tiltak ikke vil føre frem, kan det gjøres vedtak om at vedkommende skal legges inn på sykehus til isolering. Slik tvungen isolering kan bare gjennomføres når dette etter en helhetsvurdering er den klart mest forsvarlige løsningen i forhold til faren for smitteoverføring og den belastningen som tvangsinngrepet må antas å medføre, og det er overveiende sannsynlig at andre ellers vil bli smittet.

Vedtak etter denne bestemmelsen kan gjøres for opptil tre uker. Ved nytt vedtak kan isoleringstiden forlenges med opptil seks uker om gangen inntil ett år fra første vedtak. Dersom det er nødvendig å fullføre behandling av allmennfarlig smittsom sykdom av særlig alvorlig karakter for å forhindre smitteoverføring, kan vedtaket forlenges utover ett år.

I sammenheng med forlengelse av isoleringstiden kan det vedtas tvungen legemiddelbehandling når det kan redusere isoleringstiden vesentlig. Vedtak om tvungen legemiddelbehandling kan bare fattes når behandlingen er medisinskfaglig forsvarlig og kan gjøre en smittet person smittefri. Påbegynt legemiddelbehandling må fullføres dersom det er fare for tilbakefall, resistensutvikling eller andre tungtveiende smittevernhensyn tilsier det.

Vedtak om tvungen isolering i sykehus og legemiddelbehandling gjøres av smittevernnemnda, men kommunelegen og vakthavende infeksjonsmedisinske overlege ved sykehus i helseregionen kan etter § 5-8 sammen treffe hastevedtak hvis hensynet til smittevernet tilsier at vedtaket blir fattet. Det skal særlig legges vekt på åpenbar fare for smitteoverføring. Vedtak om tvungen isolering gjelder frem til smittevernnemnda har vurdert saken, men ikke utover sju dager.

Tvungen isolering i sykehus skal skje i en egnet sykehusavdeling eller sengepost. Avdelingen eller sengeposten skal være spesielt lagt til rette for å motta.

Smittevernnemnda

Det er fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker i Oslo og Akershus som er smittevernnemnd for hele landet. Sekretariat er fylkesmannen i Oslo og Viken. Smittevernnemnda skal komme sammen så raskt som mulig og senest innen 7 dager for å drøfte og fatte vedtak i saken. Smittevernnemnda har i perioden 1994-2018 behandlet 23 saker. Sakene har i all hovedsak gjaldt smittsom lungetuberkulose, noen få saker gjaldt hivinfeksjon. En sak om vedtak etter §§ 5-2 eller 5-3 innledes ved at kommunelegen utarbeider begjæring om tiltak etter den aktuelle paragrafen. I begjæringen skal det redegjøres for de omstendigheter kommunelegen legger til grunn for det tiltak som blir foreslått. Begjæringen skal omgående sendes til smittevernnemnda med kopi til fylkesmannen. Helsedirektoratet kan selv reise sak for nemnda. Den smittede skal få oppnevnt en offentlig advokat. Til møtet i nemnda kan en representant for den som har begjært tvangsvedtaket og den smittedes fullmektig møte. Vedtaket skal gjøres umiddelbart etter at drøftingene i smittevernnemnda er slutt.

Rett til smittevernhjelp

I henhold til § 6-1 har enhver rett til nødvendig smittevernhjelp og dette er å anse som en del av rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester. Retten er særlig sterk når det gjelder allmennfarlig smittsom sykdom. Bestemmelsen anses å innebære at enhver som befinner seg i Norge for kortere eller lengre tid har rett til slik smittevernhjelp. Den som etter en faglig vurdering anses å være i fare for å bli smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom, har rett til nødvendig smittevernhjelp i form av vaksinasjon, informasjon og annen nødvendig forebyggende hjelp. En smittet person med en allmennfarlig smittsom sykdom har rett til nødvendig smittevernhjelp, herunder medisinsk vurdering og utredning (diagnostikk), behandling og pleie. Smittevernhjelp kan ikke nektes med den begrunnelse at det ikke er dekning for utgiftene på vedtatte budsjetter.

Når det gjelder forebyggende hjelp, kan det i tillegg til individuell rådgivning også omfatte mer konkret hjelp i form av lett tilgang til kondomer og rent sprøyteutstyr for å unngå smitte, men kan også tolkes som hjelp til sosial og psykososial rehabilitering. Kapitel 6 i smittevernloven om rett til smittevernhjelp gjelder ikke for Svalbard. 

Ulike instansers oppgaver og ansvar

For administrative organer (kommunen, kommunelegen, Det regionale helsefortak, Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet osv.) og deres oppgaver og ansvar i henhold til smittevernloven, se kapitel Smittevernarbeidet i Norge 

Aktuelle forskrifter til smittevernloven

  • FOR 2003-06-20-740 Forskrift om Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS-forskriften). Forskriften gir bl.a. bestemmelser for meldinger til MSIS og for varsling av smittsomme sykdommer.
  • FOR 1995-01-01-100 Forskrift om allmennfarlige smittsomme sykdommer. Forskriften gir ei liste over hvilke smittsomme sykdommer som regnes som allmennfarlige i smittevernlovens forstand.
  • FOR 2005-06-17-611 Forskrift om Norsk overvåkingssystem for antibiotikabruk og helsetjenesteassosierte infeksjoner (NOIS-registerforskriften). Forskriften gir oppdaterte bestemmelser for meldinger til NOIS.
  • FOR-2007-06-28-814 Forskrift om stønad til dekning av utgifter til viktige legemidler mv. (blåreseptforskriften). Forskriften gir i § 4 bestemmelser om gratis behandling og forebygging for allmennfarlige smittsomme sykdommer.
  • FOR 2012-06-28-692 Forskrift om oversikt over folkehelsen. Forskriften legger til rette for systematisk og kunnskapsbasert folkehelsearbeid ved samordning og standardisering av arbeid med oversikt over helsetilstanden i befolkningen og de positive og negative faktorer som kan virke inn på denne.
  • FOR-2009-10-02-1229 Forskrift om nasjonalt vaksinasjonsprogram. Forskriften gir bestemmelser om kommunens vaksinasjonstilbud i henhold til det nasjonale vaksinasjonsprogrammet, dvs. barnevaksinasjoner og influensavaksinasjoner.
  • FOR-2009-02-13-205 Forskrift om tuberkulosekontroll. Forskriften gir bestemmelser for forebygging og kontroll av tuberkulose. 
  • FOR 2007-12-21-1573 Forskrift om varsling av og tiltak ved alvorlige hendelser av betydning for internasjonal folkehelse (IHR-forskriften). Forskriften gir bestemmelser om implementering av WHOs internasjonale helsereglement i Norge. Den inneholder bl.a. bestemmelser og varsling av hendelser, og hygienesertifikater og helseerklæringer for skip.
  • FOR-2018-06-29-1153 Forskrift om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos lege. Forskriften gir i §3 bestemmelser om godgjørelse for undersøkelse, behandling og kontroll for allmennfarlige smittsomme sykdommer
  • FOR-2016-12-20-1848 Forskrift om betaling frå pasientar for poliklinisk helsehjelp i spesialisthelsetenesta. Forskriften gir bestemmelser om gratis legehjelp ved poliklinisk behandling under visse forhold ved allmennfarlige smittsomme sykdommer. 
  • FOR 2003-06-27-959 Forskrift om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling i private medisinske laboratorier og røntgenvirksomheter. Forskriften gir i § 4 bestemmelser om gratis legehjelp under visse forhold ved allmennfarlige smittsomme sykdommer.
  • FOR-2005-10-11-1196 Forskrift om smittefarlig avfall fra helsetjeneste og dyrehelsetjeneste mv. Forskriften gir bestemmelser om håndtering smittefarlig avfall som oppstår i helsetjeneste og dyrehelsetjeneste,
  • FOR 2005-06-17-610 Forskrift om smittevern i helse- og omsorgstjenesten. Forskriften gir bestemmelser for sykehusenes, sykehjemmenes og enkelte andre institusjoners smittevernarbeid.
  • FOR-2003-11-14-1353 Forskrift om innsamling og behandling av helseopplysninger i Norsk overvåkningssystem for resistens hos bakterier, sopp og virus (Resistensregisterforskriften). Forskriften gir bestemmelser om innsamling og behandling av helseopplysninger i overvåkingssystem for resistens mot legemidler brukt til behandling av infeksjoner med bakterier (antibiotika) og sopp (antimykotika) (NORM) og resistensovervåking av virus (RAVN).
  • FOR 2003-06-20-739  Forskrift om innsamling og behandling av helseopplysninger i Nasjonalt vaksinasjonsregister (SYSVAK-registerforskriften). Forskriften gir bestemmelser for innsamling og behandling av helseopplysninger i SYSVAK.
  • FOR 2000-12-21-1406 Forskrift om skadedyrbekjempelse. Forskriften gir bestemmelser om  å sikre at det ved skadedyrbekjempelse blir benyttet midler og metoder som motvirker at skadedyr overfører smittsomme sykdommer eller blir årsak til andre helseproblemer.
  • FOR 1998-12-22-1432 Forskrift om gjennomføring m.m. av undersøkelser for smittsom sykdom av biologisk materiale for ikke-diagnostiske formål. Forskriften gir bestemmelser for laboratorienes bruk av biologisk materiale til metodeutprøving og kartleggingsundersøkelser for smittsomme sykdommer.
  • FOR 1998-05-06-581 Forskrift om hygienekrav for frisør-, hudpleie-, tatoverings- og hulltakingsvirksomhet m.v. Forskriften gir bestemmelser om hygieniske forhold og om å forebygge overføring av smittsomme sykdommer ved disse virksomhetene.
  • FOR-1998-04-03-327 Forskrift om transport, håndtering og emballering av lik samt gravferd. Forskriften gir bestemmelser om å sikre at transport, håndtering og emballering av lik, samt gravferd foregår hygienisk forsvarlig for å motvirke overføring av smitte fra lik.
  • FOR 1996-09-12-903  Forskrift om innførsel, transport og annen håndtering av materiale som er smittefarlig for mennesker. Forskriften gir bestemmelser om å sikre at innførsel, transport og annen håndtering av materiale foregår forsvarlig slik at smittefaren blir så liten som mulig.
  • FOR 1996-07-05-700 Forskrift om forhåndsundersøkelse av arbeidstakere innen helsevesenet - antibiotikaresistente bakterier. Forskriften gir bestemmelser om undersøkelser av helsepersonell for visse resistente bakterier.

Andre viktige forskrifter

  • FOR-2015-06-12-646 Forskrift om helseforetaksfinansierte reseptlegemidler til bruk utenfor sykehus. Hjemlet i pasientjournalloven og legemiddelloven. Forskriften gjelder rekvirering og utlevering av legemidler til bruk utenfor sykehus som finansieres av et regionalt helseforetak, bl.a ved behandling av hiv, hepatitt B og hepatitt C.
  • FOR-2015-06-22-747 Forskrift om anvendelse av helselover og -forskrifter for Svalbard og Jan Mayen. Formålet med forskriften er å gi lover og forskrifter om helsemessige forhold anvendelse for Svalbard og Jan Mayen og å fastsette tilpasninger ut fra de stedlige forholdene.
  • FOR-2011-12-16-1255  Forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket. Forskriften gir bestemmelser om hva slags helsehjelp papirløse har rett til. Hjemlet i Pasient- og brukerrettighetsloven.
  • FOR 2011-12-06-1357 Forskrift om utførelse av arbeid, bruk av arbeidsutstyr og tilhørende tekniske krav. Forskriftens §6 gir bestemmelser om arbeid i omgivelser som kan medføre eksponering for biologiske faktorer, inkludert bestemmelser om vaksinasjon av arbeidstakere som kan bli utsatt for biologiske farer. Hjemlet i Arbeidsmiljøloven. 
  • FOR 2011-12-06-1358 Forskrift om tiltaksverdier og grenseverdier for fysiske og kjemiske faktorer i arbeidsmiljøet samt smitterisikogrupper for biologiske faktorer. Forskriftens vedlegg 2 lister opp ulike agens og i hvilke av de fire smitterisikogrupper de tilhører i forhold til den infeksjonsfare de representerer. Hjemlet i Arbeidsmiljøloven. 
  • FOR-2010-04-29-613 Forskrift om utføring av aktiviteter i petroleumsvirksomheten (aktivitetsforskriften). Forskriften gir bestemmelser om hvem som er smittevernansvarlig på oljeplattformer. Den legen som har faglig ansvar for helsetjenesten på en offshore innretning, har slikt ansvar for smittevern som ellers er lagt til kommunelegen etter smittevernloven og tilhørende forskrifter. Dersom det oppstår et utbrudd på en innretning offshore, er det operatøren sin faglig ansvarlig lege som har ansvar for å sette i verk nødvendige tiltak for å få kontroll over situasjonen.
  • FOR-2010-02-12-158 Forskrift om helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten og på enkelte landanlegg (rammeforskriften). 
  • FOR-2011-08-22-894 Forskrift om kommunal beredskapsplikt. Hjemlet i Lov om kommunal beredskapsplikt
  • FOR-2009-12-18-1839 Forskrift om legemidler (legemiddelforskriften). Hjemlet i en rekke lover bl.a. Legemiddelloven.
  • FOR 2013-02-14-199 Forskrift om narkotika (narkotikaforskriften). Hjemlet i legemiddelloven. Forskriften fastsetter hva som regnes som narkotika gjennom den såkalte narkotikalisten.
  • FOR-2009-12-18-1641 Forskrift om legemiddelassistert rehabilitering (LAR-forskriften). Hjemlet i Spesialisthelsetjenesteloven 
  • FOR-2004-12-17-1661 Forskrift om ordning med brukerrom for inntak av narkotika (brukerromsforskriften). Hjemlet i Brukerromsloven. 
  • FOR-2008-12-22-1623 Forskrift om næringsmiddelhygiene (næringsmiddelhygieneforskriften). Forskriften gir bestemmelser om når og hvordan personer ansatt i næringsmiddelbedrifter har plikt til å opplyse arbeidsgiver ved visse symptomer eller sykdommer. Hjemlet i Matloven.
  • FOR-2008-01-02-16 Forskrift om ansvar og oppgaver til nasjonale referanselaboratorier for salmonella. Hjemlet i Matloven.
  • FOR 2005-12-15-1690  Forskrift om medisinsk utstyr. Hjemlet etter Lov om medisinsk utstyr.
  • FOR-2005-09-02-1010 Forskrift om innsamling og behandling av opplysninger i Forsvarets helseregister. Hjemlet i Helseregisterloven og Helsepersonelloven.
  • FOR-2005-02-04-80 Forskrift om tapping, testing, prosessering, oppbevaring, distribusjon og utlevering av humant blod og blodkomponenter og behandling av helseopplysninger i blodgiverregistre (blodforskriften). Hjemlet i en rekke lover, bl.a. Smittevernloven.
  • FOR-2003-04-25-486 Forskrift om miljørettet helsevern. Forskriften gir bl.a. bestemmelser for å hindre spredning av legionella. Hjemlet i Folkehelseloven. 
  • FOR 2003-04-03-450 Forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Forskriften gir bestemmelser om kommunens plikt til å tilby vaksinasjon i henhold til barnevaksinasjonsprogrammet og meldingsplikt til SYSVAK. Hjemlet i Helse- og omsorgstjenesteloven og Smittevernloven.
  • FOR-2016-12-22-1868 Forskrift om vannforsyning og drikkevann (drikkevannsforskriften)  Hjemlet i Matloven, Helseberedskapsloven og Folkehelseloven.

  • FOR 2001-07-23-881 Forskrift om krav til beredskapsplanlegging og beredskapsarbeid mv. etter lov om helsemessig og sosial beredskap
  • FOR-2001-12-21-1476  Forskrift om innsamling og behandling av helseopplysninger i Dødsårsaksregisteret (Dødsårsaksregisterforskriften). Hjemlet primært i Helseregisterloven. 
  • FOR-2012-08-29-842 Forskrift om fastlegeordning i kommunene. Hjemlet i helse- og omsorgstjenesteloven
  • FOR 1996-06-13-592 Forskrift for badeanlegg, bassengbad og badstu m.v. Hjemlet i Folkehelseloven
  • FOR 1995-12-01- 928 Forskrift om miljørettet helsevern i barnehager og skoler m.v. Hjemlet i Folkehelseloven
  • FOR 1983-11-23-1779 Forskrift om lovbestemt sykepleietjeneste i kommunens helsetjeneste. Forskriften gir bl.a. bestemmelser om helsesøstertjenesten i kommunene. Hjemlet i Helse- og omsorgstjenesteloven
  • FOR-1977-05-10-2 Forskrifter om kjemiske desinfeksjonsmidler til teknisk bruk i helse- og sykepleie. Hjemlet i Legemiddelloven 

Straffeloven

Lov om straff (straffeloven 2005) erstattet i 2015 straffeloven fra 1902. §237 omhandler overføring av en smittsom sykdom som medfører betydelig skade på kropp eller helse for en annen person. På samme måte straffes den som utsetter en annen person for slik smittefareoverføring. Etter siste endringer 1. juli 2017 kommer bestemmelsen ikke til anvendelse ved smitte som overføres ved seksuell omgang når den som er blitt smittet eller utsatt for smittefare på forhånd har samtykket eller når forsvarlige smitteverntiltak er iakttatt. Hivsmittede som er velbehandlet med antivirale medisiner vil ha svært lave eller ikke påvisbare virusmengder i blodet. Det har vist seg i praksis at velbehandlede ikke smitter sine seksualpartnere. Lovbestemmelsen kommer derfor heller ikke til anvendelse i tilfeller ved velbehandlet hivinfeksjon. §237 omhandler grov smitteoverføring, og ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov skal det særlig legges vekt på om smitten har ført til tap av liv, er overført til to eller flere personer eller er overført ved særlig hensynsløs atferd. §238 omhandler spredning av smittestoffer eller smittestoffprodukter gjennom luft, vann, næringsmidler eller andre gjenstander bestemt for alminnelig bruk eller salg, og derved volder allmenn fare for liv eller helse.