Hopp til innhold

Hepatitt D - veileder for helsepersonell

Publisert

Veiledere_liggende_Smittevern.png

Hepatitt D-virus (deltavirus, HDV) er et inkomplett RNA-virus som bare forekommer samtidig med hepatitt B-viruset.


Hopp til innhold

Om hepatitt D

Hepatitt D-virus (HDV) er et inkomplett RNA-virus som ble første gang rapport 1977 hos en hepatitt B-smittet person med alvorlig leversykdom. Viruset ble identifisert i 1986 og fikk da navnet deltavirus. Membranen består hovedsakelig av HBsAg, og viruset forekommer derfor kun hos HBV-infiserte. Smitteoverføring skjer sammen med hepatitt B-viruset (koinfeksjon) eller til personer som allerede er kroniske bærere av hepatitt B-viruset (superinfeksjon).

Global situasjon

På verdensbasis forekommer hepatitt D i samme områder som hepatitt B. WHO regner med at minst 5% av personer med kronisk hepatitt B er koinfisert med hepatitt D-viruset, dvs. 15-20 millioner mennesker er infisert med HDV. Forekomsten  har globalt falt siden 1980-tallet etter at flere og flere land har introdusert hepatitt B- vaksine i sine programmer. Områder med høy forekomst inkluderer Afrika (Sentral- og Vest-Afrika), Asia, Midtøsten og Sør-Amerika. Land rundt Middelhavet, Grønland og østlige Europa har tradisjonelt hatt høyere forekomst av hepatitt D enn andre deler av Europa. 

Smittemåte 

Smitteveier for HDV er stort sett de samme som for hepatitt B, dvs. først og fremst blodsmitte gjennom bruk av urene sprøyter og blodtransfusjon. Seksuell smitte og smitte fra mor til barn forekommer sjeldnere enn ved hepatitt B-smitte.

Inkubasjonstid 

Usikkert, antagelig 2-8 uker. 

Symptomer og forløp 

Ved koinfeksjon med hepatitt B vil de fleste kvitte seg både med HBV og HDV og ikke utvikle kronisk hepatitt. Ved superinfeksjon hos en med kronisk hepatitt B hepatitt er sannsynligheten for utvikling av kronisk hepatitt D stor. Koinfeksjon eller superinfeksjon med HDV forårsaker vanligvis et alvorligere forløp enn isolert HBV-infeksjon med økt risiko for fulminant hepatitt, cirrhose eller hepatocellulært karsinom. 

Diagnostikk 

Kun aktuelt hos pasienter med akutt eller kronisk HBV-infeksjon (HBsAg-positive). Pasienter som utredes for behandling for kronisk hepatitt B-infeksjon skal alltid undersøkes for HDV. Påvisning av anti-HDV indikerer HDV-eksposisjon, men kronisk HDV-infeksjon må bekreftes med påvisning av HDV-RNA. Ved ikke påvisbart HDV-RNA i første prøve, tas kontrollprøve etter 3-6 måneder. Nasjonale referansefunksjoner for hepatitt D-viruset er lagt til Folkehelseinstituttet som mottar prøver for utredning av HBV/HDV-koinfeksjon, se Veileder for mikrobiologiske laboratorieanalyser .

Forekomst i Norge

Hepatitt D er ikke meldingspliktig til MSIS. Folkehelseinstituttet samlet i perioden 2002-2018 månedlig data for positive funn av HDV fra de aller fleste av landets mikrobiologiske laboratorier:

Behandling  

Interferonbehandling har moderat effekt mot hepatitt D. Behandling av kronisk hepatitt B med nukleosid-/nukleotidanaloger har antagelig begrenset effekt mot hepatitt D. Norsk forening for infeksjonsmedisin i samarbeid med andre spesialiteter publiserte i 2017 behandlingsretningslinjer for hepatitt B:  

Hepatitt D er i smittevernloven definert som en allmennfarlig smittsom sykdom. Folketrygden yter full godtgjørelse av utgifter til legehjelp ved undersøkelse, behandling og kontroll for allmennfarlige smittsomme sykdommer, dvs. pasienten skal ikke betale egenandel. Dette gjelder også ved undersøkelse som ledd i smitteoppsporing, men ikke ved rutinemessige undersøkelser.

Forebyggende tiltak

Forebyggende tiltak mot hepatitt B (f.eks. vaksinasjon) vil også beskytte mot hepatitt D.

Meldings- og varslingsplikt

Hepatitt D er ikke meldings- eller varslingspliktig til MSIS, men kronisk hepatitt B er meldingspliktig.