Hopp til innhold

Klegg

Publisert Oppdatert

Klegg
Klegg av slekten Haematopota (regnklegger) på menneskehud. Klegg er karakterisert gjennom bredt hode med store øyne, fremtredene og fremoverrettede antenner og en kraftig kroppsbygning. Foto: Colourbox.com

Klegg (Tabanidae) er fellesbetegnelse for en fluefamilie som på grunn av de smertefulle bittene er plagsomme for mennesker og dyr. På varme og solfylte sommerdager kan kleggen ødelegge for rekreasjon og turisme, og de kan skape stress i husdyrbestander på beite.


Hopp til innhold

Klegg
Klegg av slekten Chrysops (Blindinger) på menneskehud. FHI - Reidar Mehl

Utseende

I Norge inneholder fluefamilien Tabanidae (klegg) seks slekter. Felles for alle disse slektene er bredt hode med store øyne og kraftige og fremoverrettede antenner. Hodet er ofte bredere, eller like bredt som selve kroppen. Øynene har vanligvis markerte tverrgående tegninger som skyldes lysbrytning og refleksjon i fasettene. Hannens øyne vokser sammen i pannen, mens hunnenes øyne er splittet av en pannestripe.

Vingene er forholdsvis store med tydelig markerte årer. Åren som strekker utover i senter av vingen har alltid en tydelig Y-splitt ytterst mot tuppen. Med 32 registrerte arter i Norge er det naturlig å finne en viss variasjon i kjennetegn, men de fire vanligste slektene, Chrysops (blindinger), Tabanus (storklegg), Haematopota (regnklegg) og Hybomitra, kan skilles fra hverandre ved hjelp av følgende kjennetegn:

  • Slekten Chrysops (blindinger) karakteriseres ved middels store fluer med skinnende gull- eller grønnfargede mønster i øynene. Kroppen har lyse og svarte tegninger mens vingene har brede og mørke tverrbånd (se figur).
  • Slekten Haematopota (regnklegg) inneholder en del mindre kleggarter som er grå til gråbrune. Øynene har også markerte tegninger, men er ikke fargesprakende. Vingene er dekket med halvgjennomsiktige grå til svarte flekker som gir et spraglete inntrykk.
  • Slekten Tabanus (storklegg) inneholder mange av de største artene. Her finner man for eksempel kukleggen med en kroppslengde på 25 mm og et vingespenn på 50 mm. Noen arter har de karakteristiske fargesprakende ”kleggøynene”. Kroppen er vanligvis kraftig og flattrykt. Munndelene er korte og kompakte, og vingene er klare uten flekker eller tegninger.
  • Slekten Hybomitra er utseendemessig lik slekten Tabanus, men kan skilles fra disse gjennom kjennetegn på hodet. Hybomitra-arter har hår mellom hver fasett på øynene.

Klegglarver er oftest lyse i fargen, langstrakte og avsmalnende mot begge ender. Både hodespiss og bakkropp kan trekkes inn slik at larven virker mer kompakt enn den virkelig er. Larvene er leddelt med tydelige tverrgående ringer rundt kroppen. Kleggpuppene er normalt brune med synlige øyne, ben og vingeanlegg.

Utbredelse og biologi

Klegg finnes over hele landet der egnet habitat er til stede. De kan forekomme i store tettheter.  Typiske leveområder er fuktig og myrlendt skogsterreng.

Klegg regnes som dagaktiv, men noen få arter opererer i skumringen og de første nattetimene. Aktiviteten til de voksne individene reguleres i stor grad av temperatur og de er vanligvis bare aktive når sola skinner. Slekten Haematopota (regnklegg) er et unntak fra denne regelen, da de kan være plagsom også i overskyet vær.

Både hunner og hanner spiser nektar og kan ofte observeres i blomster. I tillegg til energien de får fra nektaren trenger hunnene blod for å kunne utvikle eggene sine. Det er derfor bare hunnfluer som biter. Vanligvis angriper de store pattedyr som kuer, hest, hjort, rådyr og rein, men de har ingenting i mot å suge blod fra mennesker.

For å finne blodkilden benytter kleggen lukt (CO2, octenol, ammoniakk og fenoler) for vertslokalisering på lang avstand, mens synet tar over på nært hold. Store mørke og bevegelige gjenstander oppfattes som et pattedyr og virker spesielt forlokkende. Når hunnene så har fått tak i blod, utvikles eggene raskt og legges på fuktige steder. De fleste larvene er rovdyr som lever av insektslarver i fuktig jord og råtnende trestubber, og mange av artene er kannibalistiske. Noen arter livnærer seg av råtnende planterester og slam på bunnen av grunne dammer.

De voksne individene er gode flyvere og har kapasitet til å bevege seg over lange avstander. Hvorvidt de faktisk gjør dette er mer usikkert. Problemer med klegg kan ofte være et lokalt fenomen, og siden livssyklusen er nært knyttet til det fuktige miljøet som larvene er avhengige av, vil de voksne individene normalt holde seg nær sitt opprinnelsessted.

Livssyklus

En hunn kan legge 100-800 egg. Eggene er 1-3 mm lange og legges i klaser på vegetasjon nær innsjøer og dammer, ved myrer eller rundt andre ansamlinger av stillestående vann. Eggene er lyse når de legges, men de herdes fort og får en mørk farge. Mengden egg varierer mellom arter, men reguleres i hovedsak av størrelsen på blodmåltidet.

Larvene klekker fra eggene etter noen få dager og går gjennom 6-13 larvestadier. Klegg overvintrer som larver. Om våren forpupper larvene seg på tørrere steder, og voksne individer klekker etter 4-21 dager. Vanligvis har klegg bare en generasjon per år. Noen få arter kan ha flere generasjoner, men på grunn av det kjølige klimaet i Norge er ikke dette vanlig. De største artene kan også tilbringe flere år i larvestadiet og får derfor en generasjonstid på 2 til 3 år. Hos arter med en generasjon per år vil man få en viss synkronisering av klekking og flygeperiode for de voksne individene.

Midtsommers er den generelle aktiviteten størst, men forskjellige arter opptrer til forskjellige tider av året. Man finner både vår- og sommerarter, men høstaktive individer er sjelden. Fra midten av august er derfor kleggaktiviteten minimal.   

Skade

I ekvatoriale strøk kan klegg overføre øyemark (Loa loa) til mennesker, men dette er ikke relevant i Norge. Hovedproblemet med klegg er derfor knyttet til den blodsugende adferden som gjør den til en irriterende plageånd. Dette kan i perioder være ødeleggende for rekreasjon og turisme hvis kleggtettheten blir høy.

Kleggens munndeler er store og bittene er derfor smertefulle. Dette gjør at blodsuging ofte blir avbrutt slik at kleggen må angripe igjen og igjen, eller flytte seg videre til en ny vert. Kleggen vil da ha munn og svelg fullt av blod og denne vekslingen mellom verter gir mulighet for overføring av sykdom (humanpatogener) som Franscicella tularencis (tularemi/harepest) og Bacillus anthracis (anthrax).

I Norge er sannsynligheten for smitte til mennesker svært lav, men for husdyr som beiter i flokk er vertsveksling en viktig årsak til økt overføring av sykdomsfremkallende organismer som virus, bakterier, protozoer og nematoder, samtidig som det fører til økt stress, vekttap og redusert melkeproduksjon. Sårene etter et bitt holder seg også åpent en stund. Dette kan føre til ytterligere blodtap og det gir rom for sekundære blodsugere og infeksjoner, samt øker sannsynligheten for at spyfluer legger egg i såret (myiasis).

Bekjemping

Bekjemping av klegg er vanskelig siden det finnes få gode tiltak for regulering av bestanden. Drenering gjennom grøfting kan være ødeleggende for larvenes utviklingsmuligheter lokalt, men hvorvidt dette vil begrense bestanden i sin helhet er usikkert. Drenering kan også være uheldig for naturlig flora og fauna.

Det finnes flere forskjellige feller som fanger klegg. Disse kan redusere bittfrekvensen ved å fjerne aktive blodsøkende individer, men fellene har ingen bestandsregulerende effekt over tid. Myggmidler og andre insektsrepellenter har svært liten effekt, så i kleggens høysesong er det kun beskyttelse med klær som duger.

For beitende dyr kan fluebarrierer, skyggefulle leskur og åpne bygningsstrukturer begrense skaden siden kleggen foretrekker sol og normalt ikke vil fly inn i bygninger.