Hopp til innhold

Museumsbille

Publisert Oppdatert

Museumsbille
En hunn av museumsbille. Hos hannen består antennekøllen kun av ett stort endeledd. FHI - Preben Ottesen

Museumsbillen (Anthrenus museorum) finnes ofte innendørs, men den gjør liten skade. Bare i muséer kan den til tider være plagsom. Aller helst vil larvene spise døde, tørre fluer som de finner i hytta eller huset ditt, men de kan i noen tilfeller angripe klær av ull eller pels.


Hopp til innhold

Larver og huder av museumsbille
Larver av to museumsbiller til venstre, to tomme larvehuder av ulik størrelse til høyre. FHI - Preben Ottesen

Utseende

Museumsbillen tilhører familien klannere (Dermestidae). Den er 2,2 - 3,6 mm lang, eggformet, svart eller brunsvart og tett besatt med små skjell i hvitt og oker, slik at det dannes tre uregelmessige tverrstriper på kroppen og tre lyse flekker bakerst på halsskjoldet. Skjellene slites lett bort, og billene vil da framstå mer og mer ensfarget svart.

Larven er som fullt utvokst 4 - 5 mm lang, bredest bak midten, gulbrune og hårete med en spisse serie hårbørster bakerst på kroppen. Disse såkalte ”pilhårene” har en forsvarsfunksjon og er samlet i seks grupper som minner om små malerkoster.

Kosmopolitt

Museumsbillen er svært vanlig i Sør-Norge, der den lever både utendørs og innendørs. Det er usikkert om den lever utendørs i Nord-Norge, men Folkehelseinstituttet har fått tilsendt dyr funnet i hytter og hus fra Nordland til Finmark. Den finnes for øvrig over nesten hele verden, men er vanligst i tempererte strøk på den nordlige halvkule.

Næring

De voksne billene lever av nektar og pollen i ulike blomster, spesielt mangeblomstrete arter som skjermplanter. Larvene lever først og fremst av tørre, døde insekter eller edderkopper, men de kan også spise tørre åtsler, fjær, pels og ull. De er vanlige i fuglereder som er skjermet for regn.

Livssyklus

Utviklingen fra egg til voksen bille tar gjerne ett år, men den kan også ta kortere eller lengre tid avhengig av mattilgang og temperatur. Utendørs ser man oftest de voksne museumsbillene i juni, men det er i april og mai at Folkehelseinstituttet får tilsendt flest individer. Disse er funnet innendørs, og har derfor utviklet seg ved høyere temperaturer. Ofte er de funnet i vinduskarmen, der de flyr mot lyset for å komme seg ut i naturen.

Om sommeren ser man at museumsbillene parer seg i solskinnet i blomstene. Etter hvert søker hunnen mot mørke steder, gjerne tilbake til hus, der det er mat for larvene. Til insekter å være øker museumsbillen sakte i antall. Hunnen legger gjennomsnittlig 21 – 23 egg, men opp til 35 er blitt observert.

Antall larvestadier er variabelt, inntil ti er funnet. Larvene vokser sakte og går utendørs om høsten inn i overvintring. Innendørs er de i aktivitet hele vinteren. Larvene kan man for øvrig finne innendørs til alle årstider. De forpupper seg i mai – juni, og etter 9 – 10 dager (ved 20 – 22 °C) klekker de, men blir likevel liggende stille i puppeskallet ytterligere 4 - 5 dager før de tar fatt på sine aktive, voksne liv.

Skade

I tidligere tider var museumsbillen et alvorlig skadedyr i mange museer, der larvene angrep insektsamlinger og utstoppete dyr. Både i Norge og andre steder i verden er slik skade sjelden i dag. Andre klannere, som vepsebolklanner (Reesa vespulae) og sebraklanner (Trogoderma angustum), har overtatt som de store skadegjørere.

Det er kjent at larvene kan gnage på tekstiler av ull og silke, men få tilfeller er rapportert til Folkehelseinstituttet. Hullene etter larvene vil oftest være mer spredt enn de etter klesmøll, og man finner avslørende tomme larvehuder (Fig. 2) på klærne.

Museumsbillen kan bli tallrik der næringstilgangen er god, for eksempel der det ligger mengder med døde loftsfluer i huset. Larvene kan også komme fra fuglereder i huset, f.eks. i lufteventiler, under takstein eller fuglekasser. Andre kilder kan være tidligere vepsebol eller et dødt, tørt dyr i veggen. Larvene til museumsbillene vandrer mye omkring og kan lett fanges i esker med matvarer, i skuffer og skap - dermed ikke sagt at de lever av matvarene.

Biter de?

Museumsbiller sendes ofte til Folkehelseinstituttet fra folk med insektstikk, med spørsmål om det er billene som har bitt dem. Da museumsbiller og fuglelopper begge har innendørs toppsesong i april/mai, er det all grunn til å tro at problemet skyldes fuglelopper. Disse er imidlertid vanskelige å finne, mens museumsbiller er lette å finne. Museumsbiller biter ikke mennesker.

Bekjempelse

De aller fleste hus og hytter har besøk av museumsbille, men de gjør som regel ingen skade. Støvsuging eller feiing for å fjerne matkilden i form av døde insekter vil være beste metode både for forebygging og bekjempelse.

I de tilfeller der museumsbillene har gjort skade på tekstiler, vil det beste være å riste klærne ute eller vaske dem. Det vil også ha god effekt å varme klærne til 60 °C, for eksempel i en badstue. Man må passe på å spre klærne utover, slik at også kjernetemperaturen blir høy nok. Frysing vil trolig ha liten effekt, siden larvene fint overvintrer utendørs i norsk klima.

Liknende arter

Slekten Anthrenus er artsrik, og mange er alvorlige skadedyr. Utendørs i Sør-Norge finnes teppebille (A. scrophulariae), som likner museumsbille, men har rød stripe langs ryggen. Fra utlandet er den kjent som et alvorlig tekstilskadedyr, spesielt på gulvtepper av ull, men også på silke, ullklær, fjær, pels og lær. I Norge er det pussig nok ikke rapportert slik skade.

A. olgae er funnet i tre ulike leiligheter i Torshov – Rosenhoff-området i Oslo fra 1998 til 2000, noe som tyder på at den kan ha etablert seg i Norge. Også denne kan opptre som skadedyr i zoologiske samlinger.
 
A. verbasci finnes over hele verden, og gjør stor skade bl.a. på insektsamlinger og tekstiler av ull. Den har foreløpig ikke etablert seg i Norge. I England er den vanlig og økonomisk sett regnet som mer skadelig enn klesmøll.