Hopp til innhold

Eksponering for helsefarlige kjemikalier

Publisert

Veiledere_liggende_Håndbok-for-kjemikalier.png

Med uttrykket eksponering mener vi her mengden av et kjemisk stoff en person får i seg fra mat, drikke, støv, ved inhalasjon eller ved hudkontakt. Informasjon om eksponering for helsefarlige stoffer benyttes i risikovurderinger og for å kunne vurdere årsakssammenhenger mellom kjemiske stoffer og helseutfall.


Utslipp av kjemiske stoffer

Utslipp til miljøet av kjemiske stoffer finner sted i alle stadier av produktstrømmen; fra produksjon av råvarer til ferdige produkter i industrien, fra bruk av produkter i husholdninger og i arbeidslivet, fra transportsektoren, fra landbrukssektoren og fra avfallsbehandling. Graden av forurensning av miljøet er avhengig av om utslippene stammer fra fjerne kilder (lav eksponering) eller lokale (høyere eksponering) og av hvor langlivete stoffene er. Fysikalsk-kjemiske faktorer som kokepunkt, damptrykk og fettløselighet er viktig når det gjelder fordelingen av stoffet i miljøet. Høyt damptrykk (lavt kokepunkt) forventes å føre til at stoffet hovedsakelig finnes i luften, mens lav fettløselighet/høy vannløselighet og lavt damptrykk gjør at stoffet forekommer i størst konsentrasjon i vann. Stoffer med høy fettløselighet og lavt damptrykk kan tenkes å oppkonsentreres i næringsmidler. Til denne gruppen hører mange av de klassiske miljøgiftene som blant annet PCBer.  

Kilder til eksponering av den norske befolkningen

Tidligere, og også til en viss grad i dag, forekommer de høyeste eksponeringer i yrkeslivet. I yrkessammenheng kan arbeidere bli eksponert for kjemiske stoffer under produksjon eller ved videreforedling av produkter. Yrkeseksponering karakteriseres ved at den forekommer regelmessig og er av begrenset varighet, ofte knyttet til bestemte arbeidsoperasjoner i bedriften. Eksponeringsveiene er vanligvis ved innånding og hudkontakt, avhengig av produksjonsprosessen og stoffets fysikalsk-kjemiske egenskaper.

Den generelle befolkning eksponeres for kjemiske stoffer enten direkte, for eksempel ved bruk av ulike forbrukerprodukter (maling/lakk, lim, rengjøringsmidler, kosmetikk osv.), eller via miljøet (via inntak av forurenset drikkevann, mat eller luft). I den generelle befolkningen i Norge er mat den viktigste kilden til eksponering for en rekke helsefarlige kjemikalier. Kostholdet er derfor en viktig årsak til forskjeller i eksponering i befolkningen. 

Eksponering for kjemiske stoffer fra forbrukerprodukter som for eksempel kosmetikk og tekstiler, kan skje ved svelging, hudkontakt og innånding. Ofte vil en eller to av eksponeringsveiene være av særlig betydning. Eksponeringsnivåene kan i enkelte tilfeller være vel så høye som de som finnes ved yrkeseksponering. En grunn til dette er at visse forbrukerprodukter benyttes innendørs, ofte i rom med mangelfull ventilasjon og ikke alltid i henhold til bruksanvisningen.

Tobakksrøyking innebærer en kraftig eksponering for helsefarlige stoffer i tillegg til nikotin, som akrylamid og kadmium. Forurenset inneluft kan være en eksponeringskilde for helsefarlige kjemikalier. Flyktige plastmyknere (ftalater) og flyktige organiske fluorforbindelser i gruppen polyfluoralkylstoffer (PFASer), som 8:2 fluortelomer alkohol, er eksempler på kjemiske stoffer der inneluft er den største kilden.

Mange helsefarlige kjemikalier gjenfinnes i husstøv.

Husstøv består av partikler av varierende størrelse, der noen kan innåndes og andre svelges. Generelt er husstøv ansett å bidra relativt lite til den totale eksponeringen av voksne for kjemiske stoffer. Imidlertid kan støveksponering være av betydning for spedbarn og yngre barn fordi de oppholder seg i lenger tid på eller nær gulvet.

Kjemikalier på det norske markedet

I EU er det registrert over 100 000 kjemiske stoffer. Av disse er over 10 000 stoffer listet i REACH-registeret, hvilket betyr at de er på det europeiske markedet i mengder på mer enn 1 tonn per år.

I Norge blir kjemiske produkter registrert i Produktregisteret. Produktregisteret er myndighetenes register over farlige kjemikalier i Norge og driftes av Miljødirektoratet. Av de generelle kjemiske produktene som er på det norske markedet, skal de som er klassifisert og merket med hensyn til helse-, miljø-, brann- og/eller eksplosjonsfare registreres når de produseres, importeres og/eller omsettes i mengder på 100 kg eller mer per år. Det er imidlertid ingen slik nedre mengdegrense for mikrobiologiske produkter, og produkter som omfattes av biocidforskriften er også innmeldingspliktige. Mer informasjon finnes på Miljødirektoratets hjemmeside.

Det var i 2010 registrert noe over 16 000 deklareringspliktige kjemiske stoffer i det norske Produktregisteret og i tillegg ble omkring 11 000 stoffer frivillig deklarert. Hovedparten av de kjemiske produktene benyttes i industrien. Kjemikalier som er klassifisert som irriterende eller som helseskadelige, dominerer i antall ifølge en tidligere rapport fra Produktregisteret (1). Blant stoffer klassifisert som kreftfremkallende, mutagene eller reproduksjonsskadelige (CMR-stoffer) til privat bruk, er blant annet fugemidler, malingsfjerner inkludert lynol (30 %), frostvæske (25 %), maling (10 %), rengjøring/polermidler (10 %) og biocider (5 %). 

Miljødirektoratet har utviklet indikatoren «Bruk av helse- og miljøfarlige stoffer i kjemiske produkter», hvor stoffene deles inn i kategorier etter hvilken fareklassifisering de har. Data på EU-nivå (Eurostat) viser en moderat nedgang i bruk av helsefarlige stoffer i perioden fra 2003. Figuren under viser data fra Norge. Det har vært en moderat nedgang i bruken av CMR-stoffer; dvs stoffer som kan gi kreft, skade på arvestoffet eller reproduksjonsskade. Bruken av miljøfarlige stoffer har hold seg relativt jevn i perioden. Grafen er laget på basis av data fra Miljøstatus. Data fra Produktregisteret viser i tillegg at bruken av allergifremkallende stoffer ble nesten halvert i perioden 2003-2014. Blant stoffer som er anerkjent som hormonforstyrrende finner man klassiske miljøgifter som PCBer og tinnorganiske forbindelser, samt bisfenol A. Disse stoffene er på Prioritetslista og viser en betydelig nedgang i bruk.

Fig.1 Utvikling i bruk og utslipp av miljøfarlige stoffer og CMR-stoffer deklarert til Produktregisteret i perioden 2003 til 2015. Figur lagd etter data på miljostatus.no. Kilde: Miljødirektoratet
Fig.1 Utvikling i bruk og utslipp av miljøfarlige stoffer og CMR-stoffer deklarert til Produktregisteret i perioden 2003 til 2015. Figur lagd etter data på miljostatus.no. Kilde: Miljødirektoratet

Miljøstatus.no har oversikter over bruk og utslipp av farlige stoffer i Norge og over hvilke farlige stoffer man finner i forskjellige produkttyper.

Eksponeringsvurdering av helsefarlige kjemikalier

Når myndighetene skal vurderer helserisiko forbundet med helsefarlige kjemikalier i omgivelsene, må man foreta både en eksponeringsvurdering og en karakterisering av helsefare. 

En eksponeringsvurdering er en vurdering av de konsentrasjoner eller doser som mennesker kan tenkes å bli eksponert for i gitte situasjoner. Dette gjelder i yrkessammenheng, som forbruker, og indirekte via miljøet (f.eks. via drikkevann, matvarer eller luften). Eksponeringen karakteriseres med hensyn til hyppighet, varighet, inntaksvei, mm. Videre innebærer vurderingen en beskrivelse av den eksponerte gruppen med hensyn til kjønn, alderssammensetning, eventuelle sykdomstilstander m.m. De ulike kjemikalieregelverkene har forskjellige retningslinjer for denne type vurderinger, men prinsippene er like.

Et grovt mål på grad av eksponering er import-/produksjonsmengde. Produksjons- eller importvolum benyttes i REACH-regelverket som et utgangspunkt for å definere omfanget av testkrav for kjemiske stoffer på det europeiske markedet. En slik måte å bestemme eksponering på er kun en første tilnærming. For å oppnå et bedre grunnlag for å beregne eksponeringen, må man kjenner til kjemikaliets livsløp (hvordan det produseres, hvilke produkter det inngår i og hva som skjer med kjemikaliet i forbindelse med avfallshåndtering). Ofte benytter man målte konsentrasjoner av kjemikaliet i omgivelsene (ytre eksponeringsverdier), for eksempel i innåndingsluften eller i matvarer, til å beregne en daglig eksponeringsdose.

I slike beregninger benytter man informasjon om matinntak, inhalasjonsvolum, hudoverflate mm for å omgjøre ytre eksponeringsverdier til interne eksponeringsdoser for ulike befolkningsgrupper.

Eksponeringsfaktorer finnes blant annet i databasen over europeiske eksponeringsfaktorer (ExpoFacts).

Målinger i urin og blod er verdifulle for å vurdere faktiske nivåer av kjemiske stoffer i kroppen og gi bedre kunnskap om opptak av stoffene fra omgivelsene og hvor lang tid det tar å skille dem ut. I Norge og flere andre europeiske land bygger man nå opp humane miljøbiobanker med blod- og urinprøver for å kunne følge konsentrasjoner av helsefarlige stoffer i mennesker over tid.

Gjentatte blod- og urinprøver fra de samme personene vil kunne vise om konsentrasjonene av et gitt kjemisk stoff eller av grupper av stoffer øker eller synker over tid.

Målinger i mennesker viser at vår eksponering for en del prioriterte miljøgifter er redusert som følge av nasjonale og internasjonale reguleringer. På den andre siden finner man økende nivåer av noen nyere stoffer.

Referanser

  1. Produktregisteret. Farlige kjemikalier i Norge, fakta i tall og figurer 2011. Klima- og forurensningsdirektoratet; 2012. Report No.: TA-2901/2012.