Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Alkohol i Norge

Bruk av alkohol blant bilførere i Norge

Det finnes flere undersøkelser som har kartlagt alkoholpåvirkning blant bilførere i Norge, og som på ulike måter belyser bruk av alkohol i trafikken. Undersøkelsen som er best egnet til å beskrive utbredelse av alkoholpåvirket kjøring er Veikantundersøkelsen der det tas spyttprøver av et stort antall tilfeldige bilførere.

Hopp til innhold

To andre datakilder er henholdsvis blodprøver og pusteprøver som gjennomføres av politiet og som tas av førere mistenkt for kjøring i påvirket tilstand. En siste datakilde er blodprøver av førere som har omkommet i trafikkulykker.

Hovedpunkter

  • Utbredelsen av alkoholpåvirket kjøring i Norge har gått ned siden 80-tallet, og er lavere enn gjennomsnittet i Europa. Resultater fra 2011 viste at omlag 0,3 % av norske førere hadde en alkoholkonsentrasjon over den lovlige promillegrensen (0,2 promille)
  • Rusmiddelanalyser av blodprøver fra bilførere som var mistenkt for ruspåvirket kjøring viser at andelen som testet positivt for alkohol har gått ned de siste 10 årene, fra 62 % i 2007 til 37 % i 2017, mens andelen positive pusteprøver har vært forholdsvis stabil i denne tiårsperioden
  • Blodprøver av bilførere som omkom i trafikkulykker i tidsrommet 2001-2010 viste at 25 % av prøvene hadde alkoholkonsentrasjon over 0,2 promille

Hva er alkoholpåvirket kjøring?

I 1936 innførte Norge som det første landet i verden en promillegrense som definerer når man er alkoholpåvirket, og dermed ikke har lov til å føre motoriserte kjøretøy. Denne grensen var tidligere på 0,5 promille, men ble i 2001 senket til 0,2 promille. Lovbestemmelsen er nedfelt i Veitrafikkloven, § 22: «Ingen må føre eller forsøke å føre motorvogn når han er påvirket av alkohol (ikke edru) eller annet berusende eller bedøvende middel. Har han/hun større alkoholkonsentrasjon i blodet enn 0,2 promille eller en alkoholmengde i kroppen som kan føre til så stor alkoholkonsentrasjon i blodet eller en alkoholkonsentrasjon i utåndingsluften på over 0,1 milligram per liter luft, regnes føreren i alle tilfeller som påvirket av alkohol (ikke edru) i forhold til bestemmelsen i denne lov».

Det er fire ulike undersøkelser som har kartlagt alkoholpåvirket kjøring blant bilførere i Norge. Disse er beskrevet under.

Utbredelse av promillekjøring i Norge

Veikantundersøkelsen er undersøkelsen som i størst grad kan si noe om utbredelse av alkoholpåvirket kjøring i Norge. Den forrige Veikantundersøkelsen som ble gjennomført i Norge var del av et europeisk prosjekt DRUID (Driving under the Influence of Drugs, Alcohol and Medicines) der prøver av spytt eller blod ble samlet inn fra nær 50 000 tilfeldige bilførere i 13 europeiske land og analysert for alkohol, narkotika og trafikkfarlige legemidler (Gjerde et al., 2011). Norge hadde den største delstudien med spyttprøver fra 9236 tilfeldig utvalgte bilførere i seks regioner. Undersøkelsen ble gjennomført av Folkehelseinstituttet (nå avdeling for rettsmedisinske fag ved Oslo Universitetssykehus), Utrykningspolitiet og Transportøkonomisk institutt.

Resultatene fra DRUID-prosjektet viste at forekomsten av alkoholpåvirket kjøring i Norge er lavere enn gjennomsnittet i Europa, og at forekomsten er høyest i Italia og Belgia der henholdsvis 5 % og 2 % av førerne hadde over 0,5 i promille (Gjerde et al., 2011). Til sammenligning var andelen førere som testet positivt på alkohol (over 0,1 promille) i Norge 0,4 %. Totalt 0,3 % av norske førere hadde en alkoholkonsentrasjon over den lovlige promillegrensen (0,2 promille). Andelen som hadde en alkoholkonsentrasjon over 0,5 promille i Norge var 0,07. En studie som kartla promillekjøring i Norge i 1981-1982 viste at 0,27 % hadde mer enn 0,5 promille i blodet (Glad, 1983). Det har med andre ord vært en nedgang i utbredelsen av promillekjøring i Norge siden 80-tallet.

Bilførere mistenkt for alkoholpåvirket kjøring

Under presenteres en oversikt over antall bilførere som ble testet av politiet på grunn av mistanke om ruspåvirket kjøring, enten ved bruk av blodprøver eller ved hjelp av pusteprøver.

Tabell 1 viser en oversikt over antall blodprøver tatt av bilførere som var mistenkt for påvirket kjøring i årene 2007 til 2017. Antallet blodprøver var relativt stabilt i perioden. Andelen prøver som var positive på alkohol (kun) har imidlertid gått ned, fra 62 % i 2007 til 37 % i 2017. Derimot har andelen prøver som var positive på alkohol og andre rusmidler gått opp i samme periode (for mer informasjon om andre rusmidler se artikkelen Skader og problemer knyttet til narkotikabruk i rapporten Narkotika i Norge).

Tabell 1. Antall blodprøver av førere mistenkt for ruspåvirket kjøring i årene 2007-2017*, antall prøver som var positive for alkohol og andel prøver som var positive for alkohol  

År

Antall positive blodprøver, alkohol

Totalt antall rusmiddelanalyser av blod

Andel (%) positive blodprøver, alkohol

2007

4659

7510

62,04 %

2008

4966

7829

63,43 %

2009

4763

7860

60,60 %

2010

4660

7900

58,99 %

2011

4869

7952

61,23 %

2012

5081

8644

58,78 %

2013

4828

8550

56,47 %

2014

3968

8173

48,55 %

2015

3597

7990

45,02 %

2016

3264

8203

39,79 %

 2017

2959

7947

37,23 %

* Data som er presentert i tabellen kommer fra Avdeling for rettsmedisinske fag ved Oslo Universitetssykehus.

Antallet pusteprøver av førere mistenkt for alkoholpåvirket kjøring har variert noe mer (se Tabell 2). Andelen positive pusteprøver har derimot vært forholdsvis stabil, mellom 70 % og 81 % med en svak oppgang de siste fire årene.

Tabell 2. Antall pusteprøver av førere mistenkt for alkoholpåvirket kjøring i årene 2007-2017*, antall prøver som var positive for alkohol og andel prøver som var positive for alkohol 

År

Antall testet for alkohol med intoxilyzer/evidenzer

Antall positive pusteprøver, alkohol

Andel (%) positive pusteprøver, alkohol

2007

2264

1653

73,01 %

2008

2196

1577

71,81 %

2009

1717

1214

70,70 %

2010

1637

1258

76,85 %

2011

1196

882

73,75 %

2012

1073

772

71,95 %

2013

1369

1031

75,31 %

2014

1851

1473

79,58 %

2015

2161

1757

81,30 %

2016

2040

1622

79,51 %

*2017

1870

1472

78,72 %

* Data som er presentert i tabellen kommer fra Avdeling for rettsmedisinske fag ved Oslo Universitetssykehus..

Mens det har vært en klar nedgang i andelen blodprøver som var positive på alkohol (Tabell 1), har det altså vært en svak oppgang i andelen positive pusteprøver fra 2007 til 2017 (Tabell 2). Andelen positive pusteprøver har dessuten vært høyere enn andelen positive blodprøver i alle ti årene det er blitt tatt blod- og pusteprøver. Én mulig forklaring på denne forskjellen er at man ved testing av førere som mistenkes for ruspåvirket kjøring, ikke bare ser etter alkoholpåvirkning men også bruk av andre rusmidler. Følgelig vil det i disse sakene være flere symptomer på ”påvirket kjøring” enn om man kun ser etter alkoholpåvirket kjøring. Andelen førere mistenkt for ruspåvirket kjøring og som har testet positivt på cannabis, MDMA (ecstasy), kokain og GHB har økt i senere år (Rusmiddelstatistikk, 2017), noe som trolig kompliserer arbeidet for politiet når de skal identifisere alkoholpåvirkede førere. Videre indikerer Tabell 1 at antallet sjåfører som ble mistenkt for ruspåvirket kjøring de siste 10 årene har vært relativt stabil. Imidlertid kan man ikke utelukke at det er politiets innsats som har vært stabil. Følgelig kan det faktiske antallet førere som det har vært grunn til å mistenke for påvirket kjøring ha vært høyere enn det som fremkommer av tabellen.

Blodprøver av omkomne i trafikkulykker i Norge

Ruspåvirket kjøring medfører økt risiko for trafikkulykker, og dermed økt risiko for å skade seg selv og andre. En måte å kartlegge i hvilken grad rusmidler utgjør en risikofaktor for trafikksikkerheten, er ved å ta blodprøver av førere som har omkommet i trafikken.

Antall omkomne personbil- og varebilførere i Norge har gått ned fra omtrent 120 per år i 2001-3 til omtrent 100 per år i 2009-10, noe som blant annet tilskrives bedre kjøretøy og teknisk utstyr, bedre veier, bedre sjåfører og bedre medisinsk behandling av alvorlig skadde (Gjerde & Christophersen, 2012). Imidlertid har også antall prøver innsendt for rusmiddelanalyse gått ned tilsvarende, fra ca. 80 til ca. 60 per år. Det innebærer at man kun har data fra et utvalg av alle trafikkulykker.

I perioden 2001-2010 var det tilsammen 1077 førere av person- og varebiler som omkom i trafikkulykker i Norge (Gjerde & Christophersen, 2012). Blodprøver fra 63 % av disse (561 menn og 116 kvinner) ble sendt til Folkehelseinstituttet (nå avdeling for rettsmedisinske fag ved Oslo Universitetssykehus). Prøvene ble analysert for alkohol, narkotika og trafikkfarlige legemidler. Det ble undersøkt hvor mange som hadde konsentrasjoner av slike stoffer høyere enn Vegtrafikklovens straffbarhetsgrenser, som tilsvarer 0,2 promille alkohol.

Det ble funnet alkohol, narkotika og legemidler høyere enn straffbarhetsgrensene i 42 % av de mottatte prøvene (46 % i prøver fra menn, 24 % i prøver fra kvinner). Alkohol over 0,2 promille ble påvist i 25 % av prøvene. De fleste hadde høy promille, totalt 21 % hadde over 1,0 promille alkohol i blodet. I 18 % av prøvene ble det påvist kun alkohol og i 7 % av prøvene ble både alkohol og andre stoffer påvist (for mer informasjon om andre rusmidler se artikkelen Skader og problemer knyttet til narkotikabruk i rapporten Narkotika i Norge).

I prøver fra førere som omkom i eneulykker ble det funnet konsentrasjoner over straffbarhetsgrensene i 65 % av tilfellene, mens i prøver fra førere som omkom i kollisjonsulykker ble rusmidler funnet i kun 26 % av prøvene. Det ble svært ofte funnet rusmidler i prøver fra førere som omkom i trafikkulykker om natten, og spesielt i prøver fra ulykker som skjedde på natten i helgene. Alkohol ble oftest påvist hos omkomne førere under 25 år.

Oppsummering

Utbredelsen av promillekjøring i Norge har gått ned siden 80-tallet, og er lavere enn gjennomsnittet i Europa. Imidlertid viser analyser av blodprøver fra førere som har omkommet i trafikken at en stor andel var påvirket av alkohol, narkotika eller legemidler. Man kan ikke basert på disse funnene konkludere med at bruk av rusmidler var den eneste årsaken til disse ulykkene. Andre forhold som høy fart, vanskelige føreforhold samt dårlige kjøreferdigheter kan også ha vært medvirkende årsaker. Det er imidlertid rimelig å anta at rusmidler i større eller mindre grad var medvirkende årsak til at ulykkene skjedde. Spesielt er dette en rimelig antakelse i forbindelse med eneulykkene der ansvar og årsak kan knyttes til den enkelte omkomne fører.

Referanser

Rusmiddelstatistikk (2017). Funn i blodprøver hos bilførere mistenkt for påvirket kjøring 2017. Avdeling for rettsmedisinske fag, Oslo Universitetssykehus.

Gjerde, H., & Christophersen, A. S. (2012). Ruspåvirkning blant førere som omkom i trafikkulykker i 2001-2010. Oslo: Folkehelseinstituttet; 2012.

Gjerde, H., Christophersen, A.S., Normann, P.T., Assum, T., Pettersen, B. S., Rognerud, A. J., Sabaredzovic, A., & Mørland, J. (2011). Bruk av alkohol, narkotika og trafikkfarlege legemiddel blant bilførarar i normal trafikk: Norske og europeiske resultat frå DRUID-prosjektet. FHI-rapport 2011:6. Oslo: Nasjonalt folkehelseinstitutt; 2011.

Glad, A. (1983). Omfanget av og variasjonen i promillekjøringen. Oslo: Transportøkonomisk institutt; 1983.