Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Artikkel

Gjess, strender og smittefare

Bestanden av gjess har økt kraftig de siste tiårene. Den økte bestanden gir utfordringer knyttet til tilgrising med gåsemøkk på badestrender og grøntarealer.

Kanadagjess
Illustrasjonsfoto: Colourbox.com.

Badeplasser ved både fersk- og saltvann er ofte gunstige områder for gjess, spesielt når de myter, det vil si når skifter deler av fjærdrakten og ikke kan fly (i månedene juni-juli).

Friluftsområder som badeplasser er ofte tilsådd eller naturlig gressdekt, og dermed et attraktivt beiteområde for gjessene. Få rovdyr som rev og mink, samt at folk mater fugler på strendene, gir kanadagjess og andre gjess gode forhold.

Gåsemøkk kan inneholde Campylobacter

Store mengder gåsemøkk oppleves først og fremst uhygienisk. Det er ikke påvist en klar sammenheng mellom avføring og smitte til mennesker, men gjess er bærere av bakterier som kan være smittsomme for mennesker. Det er derfor anbefalt å være forsiktig i omgang med avføring hos fuglene.  

En gås produserer avføring omlag hvert femte minutt, og i løpet av et døgn kan den produsere hele 600-700 gram. Enkelte steder kan dermed bli utsatt for betydelige mengder avføring.

I 2010 undersøkte Bærum kommune avføring og tarminnhold fra kanadagjess for å se på forekomsten av mikrobiologiske agens (virus og bakterier). Det ble påvist Campylobacter Jejuni i 70 prosent av dyrene (Haaverstad 2012).

Campylobacter er en bakterie som kan gi kraftig diaré hos mennesker. (Folkehelseinstituttet 2018). Kasus-kontroll-undersøkelser viser at den vanligste årsaken til campylobacteriose i vårt land er bruk av ikke-desinfisert drikkevann, hjemme, på hytta eller i naturen. Smitte ved konsum eller tilberedning av fjørfeprodukter, og ved grillmåltider, er også identifisert som vesentlige risikofaktorer (MacDonald et al 2015).

Hvordan unngå smitte?

Man vet ikke hvor stort omfanget er av mennesker som blir utsatt for smitte på badeplasser og friluftsområder. Selv om faren for smitteoverføring fra fugleavføring anses å være liten, kan det i områder med mange mennesker og spesielt små barn som kan få nærkontakt med avføring gjennom lek og opphold på stranden/friluftsområdet, være en viss risiko. Avføring kan også flyte i vannkanten og inntas ved svelging av vann.

Det er viktig at voksne fører godt tilsyn med barna, og ser til at barna ikke putter avføring i munnen. Generell god håndhygiene, altså at man vasker hendene før man spiser, er også viktig for å unngå sykdommer. Ved vedvarende mage- og tarmbesvær bør lege kontaktes. 

Forebyggende tiltak for kommuner 

Kommunen kan forebygge uhygienisk kontakt med gåsemøkk ved enten å gjerde inn områder eller rense områder for ekskrementer så ofte som mulig i juni og juli. På den måten reduseres muligheten for at mennesker kommer i kontakt med avføringen. 

Informasjon ved hjelp av for eksempel skilting ved aktuelle områder kan også være et godt tiltak. 

Regulering av bestanden

For å regulere bestanden har man i mange kommuner laget en forvaltningsplan for gjess og åpnet for jakt. Foruten jakt har også skadefelling, eggpunktering, eggsanking, flytting av gås, skremming, utgjerding og opprettelse av egne områder for gjess blitt forsøkt benyttet som tiltak for å redusere bestandene av og skadene fra gås (Haaverstad 2012).

Svært mange friluftsområder ligger imidlertid nær tettbygde strøk, slik at jakt kan medføre en fare for mennesker og eiendom. Slike arealer blir dermed ikke jaktbare på grunn av lokale forskrifter, og hensyn til bebyggelse og allmennhetens bruk. Andre arter som hvitkinngås og grågås kan også skape problemer for badegjestene, og også disse artene har vært gjenstand for bestandsregulering (Haaverstad 2012).

Kilder:

Haaverstad, Olav et al. Forvaltningsplan for gjess i Oslo og Akershus 2012 – 2020. Fylkesmannen i Oslo og Akershus, miljøvernavdelingen. 

MacDonald, E., White, R., Mexia, R., Bruun, T., Kapperud, G., Lange, H., Nygård, K., Vold, L. 2015. Risk Factors for Sporadic Domestically Acquired Campylobacter Infections in Norway 2010-2011: A National Prospective Case-Control Study. Oslo.

Smittevernveilederen, Folkehelseinstituttet.