Hopp til innhold

Husholdningsavfall

Publisert

person skraper matrester fra tallerken ned i søpla
Illustrasjonsfoto: Colourbox.com

Kommunene har ansvar for innsamling og behandling av husholdningsavfall. Fylkesmannen gir tillatelse til drift av kommunale avfallsbehandlingsanlegg, herunder deponier, dvs. fyllplasser.



I 2014 ble det generert ca. 2,3 millioner tonn husholdningsavfall. I 2014 ble ca. 82 prosent (ca. 1,9 millioner tonn) av alt dette avfallet gjenvunnet enten ved materialgjenvinning, kompostering eller forbrenning med energiutnyttelse (SSB). Resten ble sluttbehandlet i form av deponering eller forbrenning uten energiutnyttelse.

Hver innbygger i Norge leverte i 2014 i gjennomsnitt 438 kg husholdningsavfall til den kommunale renovasjonsordningen (237 kg i 1992), hvilket er rundt 8 kg mindre enn i 2011. En moderat nedgang for den totale avfallsmengden må også ses i sammenheng med økningen i folketallet. Selv om andelen som gjenvinnes er økende, øker også den mengden avfall som ikke blir gjenvunnet. Dette skyldes at mengden husholdningsavfall har økt de siste 20 årene.

Kommuner har ansvar for innsamling og behandling av husholdsningsavfall, men også plikt til å ta i mot og ha mottaksstasjoner for farlig avfall fra husholdningene

Helseeffekter

Helseeffekter fra husholdningsavfall er først og fremst relatert til problemer med lukt og skadedyr. Renovasjonsarbeidere er utsatt for stikkskader fra skarpe gjenstander som nåler, knust glass etc., og husholdningsavfall kan derfor bety et arbeidsmiljøproblem. Det er likevel verdt å merke seg at infeksjoner etc. etter stikk er meget sjeldne. Størst risiko er knyttet til hepatittsmitte, mens det på verdensbasis knapt finnes tilfeller av HIV-smitte etter sprøytestikkulykker. Dette gjelder for sykehusansatte, mens renovasjonsarbeidere sannsynligvis er betydelig mindre utsatt.

Avfall sluttbehandles ved forbrenning eller deponering. Disse to behandlingsformene gir ulike miljøproblemer.

Forbrenning av avfall kan føre til utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier, støv og forurensninger som blant annet medvirker til sur nedbør.

Deponering av avfall kan føre til utslipp av klimagassen metan. Metan fra avfallsdeponier utgjør om lag 2 prosent av alle klimagassutslipp i landet.

Gjennom sigevann fra deponering oppstår det utslipp til vann av helse- og miljøfarlige kjemikalier. Deponering av avfall kan overføre miljøproblemer til kommende generasjoner, fordi disse utslippene kan fortsette i svært lang tid etter at avfallet er deponert, også etter at deponiet er avsluttet. Utlekking av miljøgifter, luktplager, smittefare, skadedyr, forsøpling, støy og båndlegging av arealer er andre negative sider ved deponering.

Fra 1. juli 2009 ble det forbudt å deponere biologisk nedbrytbart avfall. Forbudet gjelder avfall som inneholder mer enn 10 prosent biologisk nedbrytbart materiale (totalt organisk karbon). Dette betyr at blant annet papir, matavfall, trevirke og flere typer tekstiler ikke lenger kan deponeres. Mengden deponert avfall i 2012 var en nidel av mengden fra 2008. Forbudet mot deponering er forventet å redusere klimagassutslippene fra deponier med om lag to tredjedeler innen 2040 (miljøstatus.no).