Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Historisk arkiv: Dette innholdet er arkivert og blir ikke oppdatert.

Artikkel i nettpublikasjon

09. Hygieniske barrierer i vannforsyningen

Publisert Oppdatert


En hovedutfordring for norsk vannforsyning er at mange vannverk fortsatt leverer vann som periodevis inneholder smittestoffer. Etablering av “hygieniske barrierer” er et sentralt element for å forhindre slik spredning, og begrepet brukes i så vel ”Forskrift om vannforsyning og drikkevann” som i norsk drikkevannsforvaltning. Dette kapitlet tar for seg hva som ligger i begrepet hygienisk barriere og hvilke tiltak som er å betrakte som tilfredsstillende barrierer.


Hopp til innhold

Har du funnet en feil?

Sammendrag 

Tilfredsstillende hygienisk sikring av godkjenningspliktige vannforsyningssystemer fordrer minimum to uavhengige barrierer som hver skal forhindre at helseskadelige agens skal kunne nå fram til konsumenter eller til næringsmiddeltilvirkning. Barrierene skal være etablerte og virksomme til enhver tid. Vurdering av hva som kan utgjøre en hygienisk barriere, må ta utgangspunkt i en risiko- og sårbarhetsvurdering for det enkelte vannforsyningssystem.

For å vurdere om vannkilden skal kunne være en hygienisk barriere, er det nødvendig å se vannkilden og tilsigsområdet i sammenheng. I vurderingen av tilsigsområdet er det viktig å gjøre en grundig kartlegging av hvilke forurensningskilder som finnes og regulere disse ved egnet virkemiddelbruk. Sentrale forhold ved vurdering av ulike kategorier av vannkilder er blant annet:

  • Innsjø: dybde, vannmasse, oppholdstid
  • Elv: vannmasse
  • Grunnvann i løsmasser: mektighet i mettet/umettet sone, filtervirkninger
  • Grunnvann i fjell: dybde, oppsprekking, vannføring

Alt drikkevann skal desinfiseres eller behandles på annen måte for å fjerne, uskadeliggjøre eller drepe smittestoffer. Det kan gjøres unntak for grunnvann etter særskilt vurdering i det enkelte tilfelle. En forutsetning for at vannbehandlingen utgjør en hygienisk barriere, er at prosessen er dimensjonert og bygget riktig, og at det til enhver tid er optimal drift av anlegget.

Desinfeksjon av drikkevann kan gjøres ved klorering, UV-bestråling eller ozonering. Klor er per i dag det hyppigst brukte middel til desinfeksjon av drikkevann over hele verden. I Norge er også UV-bestråling av drikkevann en vanlig desinfeksjonsmetode. Ozonering har så langt ikke funnet særlig innpass i Norge til desinfeksjon av drikkevann, men har de senere årene fått økt anvendelse i kombinasjon med fjerning av organisk materiale fra vannet.

I og med at det i Norge brukes mye overflatevann, er det på mange vannverk nødvendig å fjerne organisk materiale fra vannet. Enkelte av metodene som benyttes til humusfjerning, er også egnet til å redusere antallet smittestoffer i en slik grad at de kan betraktes som en hygienisk barriere. De vanligste humusfjerningsmetodene som under visse forutsetninger kan betraktes som hygieniske barrierer, er koagulering (kjemisk felling), membranfiltrering, ozon-biofiltrering og langsomfiltrering.

Drikkevannsforskriften krever at kjemiske produkter som benyttes ved behandling av drikkevann, skal være godkjent av Mattilsynet. Folkehelseinstituttet gjør helsemessige vurderinger av slike produkter til bruk på land og til bruk ved produksjon av drikkevann i vannforsyningssystemer på offshoreinnretninger på oppdrag fra Mattilsynet.

Mange typer materialer brukes i drikkevannssystemer. Det finnes ingen godkjenningsordning for slike materialer som kommer i kontakt med drikkevann, men drikkevannsforskriften stiller krav om at slike materialer ikke må kunne avgi stoffer til vannet i mengder som kan medføre helserisiko. Det er produsent eller importørs ansvar å sørge for at dette kravet oppfylles.

Innledning

Tilfredsstillende vannforsyning til befolkningen er i første rekke et spørsmål om nok vann, godt vann og sikker forsyning (både i betydningen hygienisk sikker og at det er en sikker leveranse av vann hele tiden). Forskrift om vannforsyning og drikkevann (drikkevannsforskriften) fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 4. desember 2001, inneholder en rekke krav til bl.a. vannkvalitet, opplysningsplikt, godkjenning, leveringssikkerhet og beredskapsplaner, som skal sikre at de overordnede målene for tilfredsstillende vannforsyning kan nås.

En hovedutfordring for norsk vannforsyning er at mange vannverk fortsatt leverer vann som jevnt over eller periodevis inneholder smittestoffer. “Hygieniske barrierer” er et sentralt begrep i så vel drikkevannsforskriften som i norsk drikkevannsforvaltning. Dette kapitlet tar for seg hva som ligger i begrepet hygienisk barriere og hvilke tiltak som er å betrakte som tilfredsstillende barrierer. Kapitlet er i hovedsak bygget på Vannforsyningens ABC som finnes på Folkehelseinstituttets nettsted.

En annen viktig utfordring for mange vannverk er å redusere innholdet av naturlig organisk materiale (herunder humus) slik at renvannskvaliteten overholder drikkevannsforskriftens krav til fargetall. I dette kapitlet blir det kun fokusert på de humusfjerningsmetoder som samtidig kan fungere som en hygienisk barriere.

Ved behandling og transport av drikkevann vil vannet komme i kontakt med mange typer materialer, og vannbehandling krever ofte tilsats av kjemikalier. Kapitlet omtaler hvilke ordninger som er etablert for å hindre at slike materialer og kjemiske stoffer skal forringe vannkvaliteten.

Krav om minimum to hygieniske barrierer

Drikkevannsforskriften, § 3, definerer hygienisk barriere slik: “Naturlig eller tillaget fysisk eller kjemisk hindring, herunder tiltak for å fjerne, uskadeliggjøre eller drepe bakterier, virus, parasitter mv., og/eller fortynne, nedbryte eller fjerne kjemiske eller fysiske stoffer til et nivå hvor de aktuelle stoffene ikke lenger representerer noen helsemessig risiko.”

Kravet til sikring av hygienisk betryggende vann fremgår av drikkevannsforskriftens § 14, hvor det heter:

"For å sikre hygienisk betryggende vann, skal eier av godkjenningspliktig vannverk gjennom valg av vannkilde(r), beskyttelse av denne (disse) og etablering av vannbehandling sørge for at det til sammen finnes minimum 2 hygieniske barrierer i vannforsyningssystemet. En av disse skal sørge for at drikkevann blir desinfisert eller behandlet på annen måte for å fjerne, uskadeliggjøre eller drepe smittestoffer. Godkjenningsmyndigheten kan, så fremt det kan vises at summen av virkningen av beskyttelse av vannkilden og forholdene i grunnen til sammen er hygienisk betryggende, i den enkelte sak bestemme at vann fra grunnvannskilde ikke behøver desinfiseres eller behandles som nevnt."

Godkjenningspliktige vannforsyningssystemer er definert som vannverk som leverer vann til flere enn 50 personer eller 20 husstander/hytter og/eller til helseinstitusjon og/eller skole/barnehage.

Kravet om behandling kan i spesielle tilfelle fravikes for vann fra grunnvannskilder som er godt beskyttet mot forurensninger. Slike kilder skal uansett ha opplegg for desinfeksjon i beredskap.

I § 14 vektlegges også et annet viktig prinsipp i norsk vannforsyning, at man så langt som mulig velger gode vannkilder og beskytter disse mot forurensning, slik at vannkilden så langt som mulig kan fungere som hygienisk barriere. Dette gir et bedre sikkerhetsnivå enn hva man oppnår ved bare å satse på å fjerne eller uskadeliggjøre forurensningskomponenter gjennom vannbehandling.

Drikkevannsforskriften stiller ikke like strenge krav til vannbehandling for å hindre forurensning av fysiske og kjemiske stoffer som det gjøres for smittestoffer. Dette skyldes at det er lettere å ivareta det nødvendige hygieniske sikkerhetshensynet for fysiske og kjemiske stoffer ved tiltak i tilsigsområde og vannkilde, hvor effekten av beskyttelsestiltakene blir sett i kombinasjon med den fortynnende effekten av de vanligvis store vannmassene i vannkilden. De helseskadelige kjemiske og fysiske stoffer vil kunne fortynnes til nivåer hvor de ikke lenger representerer en helsemessig risiko, og dermed kan to hygieniske barrierer mot slike komponenter oppnås gjennom en kombinasjon av beskyttelse og vannkildens fortynningskapasitet, og det er ofte unødvendig med spesiell vannbehandling.

Problemer som kan forårsakes av smittestoffer, vil man derimot ikke kunne løse ved fortynning.

For å lette forståelsen av og for å bidra til lik håndhevelse av drikkevannsforskriften, er det laget en egen veiledning i et samarbeid mellom Helse- og omsorgsdepartementet, Mattilsynet og Folkehelseinstituttet. Denne finnes ikke i papirutgave, men er lagt ut på Mattilsynets internettsider. Veiledningen kan også nås via peker på Folkehelseinstituttets hjemmesider under tema drikkevann.

I veiledningen heter det at: “Fastsettelsen av de hygieniske barrierene skal være basert på en helhetstenking, dvs. en vurdering av både vannkilde med tilhørende tilsigsområde og beskyttelse av disse, vannbehandling og distribusjon. Barrierene skal være uavhengige, og skal sikre at mulige sykdomsfremkallende organismer, fysiske og kjemiske stoffer ikke representerer noen helsemessig trussel eller betenkelighet i drikkevannet når det stilles til disposisjon for brukeren.”

Veiledningen  presenterer hvilke vurderinger som må gjøres for å kunne avgjøre hva som skal til for å sikre minimum to hygieniske barrierer i vannforsyningssystemet. I det følgende er en del sentrale problemstillinger utdypet.

Om prinsippene for “minimum to hygieniske barrierer”

Fastsettelsen av minimum to hygieniske barrierer må baseres på en helhetstenking

Begrepet “minimum to hygieniske barrierer” uttrykker et prinsipp for hvordan man sikrer vannforsyningssystemet slik at drikkevannet skal være helsemessig betryggende. Dette prinsippet innebærer en total vurdering av alle faktorer i vannforsyningssystemet som har betydning for sikkerheten, både naturgitte, tekniske og driftsmessige forhold. Forskjellige forurensningstrusler (fysiske, kjemiske eller biologiske) krever barrierer med ulike virkemåter. I praksis innebærer dette at “minimum to hygieniske barrierer” kan bestå av mange enkeltelementer. For å betegne at den totale sikkerheten består av mange faktorer, benyttes begrepet “multiple barrierer” i enkelte andre land, men betydningen er egentlig den samme.

Som et eksempel kan man tenke seg at en vannkilde med tilhørende nedbørfelt er rimelig godt sikret mot bakteriell forurensning, men ikke tilstrekkelig til at kilden er en fullstendig hygienisk barriere. Det er liten eller ingen menneskelig forurensende aktivitet i nedbørfeltet, men råvannet kan til tider være påvirket av fersk fekal forurensning fra fugler eller dyr. Godkjenningsmyndigheten kan i slike tilfeller ut fra en risikobetraktning likevel akseptere at det i tillegg til kildebeskyttelse overfor menneskeskapt aktivitet, er tilstrekkelig med en forsterket vannbehandlingsbarriere, for eksempel UV-bestråling, hvor det er lagt inn ekstra sikkerhet ved dimensjonering i forhold til mulige endringer i råvannskvalitet, eller at man har et klorerings- og et UV-anlegg i serie.

I tillegg må det være etablert gode rutiner for og satt av ressurser til driftsoppfølging og overvåking av råvanns- og renvannsvannkvalitet. I dette ligger at man kan tenke seg at vannkilden utgjør for eksempel 70-90 % av en barriere, mens den etterfølgende vannbehandlingsbarriere er forsterket. I risikobetraktningen må det tas hensyn til vannverkets størrelse. Jo større vannverket er, jo flere vil kunne bli syke samtidig, og desto sikrere må man være på at summen av de enkelte elementenes virkning utgjør mer enn to 100 % barrierer, og at elementene ikke er så gjensidig avhengig av hverandre at dersom ett element faller, så faller også alle de andre, mer eller mindre.

De forskjellige desinfeksjonsmetodene har ulik effektivitet overfor de forskjellige organismetypene de skal/bør virke på. Begrepet ”hygienisk barriere” må derfor også sees i sammenheng med organismene barrieren skal virke på. Det vil si at en hygienisk barriere overfor en organismetype ikke trenger å være en hygienisk barriere overfor en annen. Klorering har ved aktuelle doser nesten ingen virkning overfor protozoer og bakteriesporer. Ozonering vil ved vanlig benyttede doser ha virkning overfor bakterier, virus og Giardiaprotozoer, men ikke overfor Cryptosporidium. UV-bestrålingens virkning på de forskjellige organismetypene vil også være avhengig av dimensjoneringen av aggregatet.

I løpet av de seneste årene er det funnet protozoer (Giardia og Cryptosporidium) i vann fra de fleste norske vassdrag. Hvert enkelt vannverk må derfor vurderes i forhold til om vannbehandlingen må inneholde ingen, én eller to hygieniske barrierer som skal virke overfor cystene/oocystene fra denne typen organismer. I praksis har dette medført at de større vannverkene som har inntak på store dyp i innsjøer som mottar en del forurensing, nå må vurdere å innføre minst én hygienisk barriere som er i stand til å drepe/holde tilbake cyster/oocyster av protozoer i vannbehandlingsanlegget, og i tillegg kanskje en annen hygienisk barriere som kan drepe/holde tilbake norovirus. Innsjøen kan nemlig ha blitt vurdert til å kunne være en hygienisk barriere i forholdt il protozoer, mens den likevel ikke er en barriere i forhold til norovirus.

Barrierehøyden vil avhenge av konsekvensene av helsefarlig drikkevann

Nødvendig “barrierehøyde”, dvs. hva som er tilstrekkelig sikkerhet, kan ikke defineres entydig ved bruk av naturvitenskapelige begreper. Vurderingen vil alltid være gjenstand for skjønn. Den må ikke bare ta utgangspunkt i hvor stor sannsynligheten er for at barrieren skal virke til enhver tid, men den må også ta utgangspunkt i hvilke konsekvenser et brudd på barrierene vil kunne få.

Det er en klar sammenheng mellom størrelse på vannverket og nødvendig “barrierehøyde”. Store vannverk må ha “høyere” eller ”sterkere” barrierer enn de små, både fordi det er større sannsynlighet for at et større vannverk har tilknyttet abonnenter som er mer sårbare enn gjennomsnittet, og fordi flere mennesker rammes ved svikt i den hygieniske sikkerheten.

Det at et stort antall mennesker kan rammes gjør det vanskeligere å skaffe reservevann og behandlingsplasser for alle. Også små vannverk med sårbare abonnenter som sykehus, andre helseinstitusjoner og noen former for næringsmiddelindustri, må ha “høye” barrierer i vannforsyningssystemet. Næringsmiddelindustri har imidlertid mulighet til å stoppe produksjonen hvis vannforsyningen deres stopper opp, med de økonomiske tap det medfører, den muligheten har vanligvis ikke et sykehus eller en annen helseinstitusjon.

Et forhold det er viktig å ta hensyn til ved fastsettelse av barrierer for de små vannverkene, er vannverkenes evne til å overvåke og drive kompliserte vannbehandlingsprosesser. Ofte vil det være fornuftig å finne løsninger som krever minst mulig grad av teknisk spisskompetanse og driftsoppfølging. Følgende kan tjene som eksempler på problemstillinger som kan være spesielt relevante for mindre vannverk:

  • Vurder alltid grunnvannsmulighetene.
    • Sikkerheten ved grunnvann fra løsmasser er lettere å vurdere enn ved grunnvann fra fjell.
  • Sørg for å sikre brønner mot nedtrengning av vann fra overflaten langs brønnveggen.
  • Legg vanninntaket i infiltrasjonsbrønn ved siden av vassdraget fremfor i selve vassdraget.
  • Legg vanninntaket dypest mulig i overflatevann.
  • Legg vanninntaket i innsjø fremfor i bekk/elv.
  • Tilstreb å legge vanninntaket ovenfor bebyggelse, jordbruksarealer og beiteområder.
  • Sørg for å sikre vannkildene best mulig mot forurensende aktivitet ved å innføre mulige beskyttelsestiltak.
  • Velg behandlingsløsninger som krever minst mulig prosess-styring og driftsoppfølging.

Barrierene skal være uavhengige

At barrierene skal være uavhengige, betyr at en og samme feil/hendelse ikke skal kunne slå ut begge barrierene samtidig. Dette kan for eksempel være brå endringer i råvannskvalitet, teknisk svikt (strømstans og lignende) eller driftsfeil. Dette innebærer at det så langt som praktisk mulig skal benyttes utstyr og prosedyrer på en slik måte at ingen enkeltfeil eller endring i vannkvalitet fører til unødig risiko for helseskade eller livstruende situasjoner. Det må heller ikke være slik at en organisme som trenger gjennom den ene barrieren, derved har vist egenskaper som automatisk vil gjøre at den trenger gjennom den andre også. En konsekvens av dette er at barrierene bør være forskjelligvirkende og til enhver tid virksomme, slik at de ikke er avhengige av at en analyse gir varsel om at et tiltak skal iverksettes.

Dette prinsippet er best ivaretatt dersom den ene hygieniske barrieren oppnås ved riktig valg av kilde/ tilsigsområde. Dette fordi en kildebarriere er helt uavhengig av en behandlingsbarriere. En god barriere i kilden/tilsigsområdet vil kunne sies å ha langt større sikkerhet enn en behandlingsbarriere, fordi den i stor grad er uavhengig av menneskelig og teknisk svikt innenfor vannverkets ansvarsområde. Riktignok vil forurensningssituasjoner kunne ha sin årsak i menneskelig eller teknisk svikt, men for at vannkildebarrieren skal kunne få betegnelsen god, må den være “høy” nok til å tåle de fleste slike hendelser.

Det er også viktig å huske at en ”halvhøy” barriere er bedre enn ingen barriere så lenge man da forsterker den eller de etterfølgende barriere(ne) tilsvarende, slik at sikkerheten blir like god som ved minimum to uavhengige, 100 % sikre barrierer.

Sentrale problemstillinger som må vurderes

I vurderingen av et vannforsyningssystems hygieniske barrierer bør man stille seg følgende sentrale spørsmål:

  • Hva kan forurense vannkilden?
  • Hvordan kan dette forhindres?
  • Hvordan kan man redusere faren for forurensning av drikkevannet ved tiltak i vannkilden?
  • Hvordan kan man redusere faren for forurensning av drikkevannet ved vannbehandling?
  • Er sannsynligheten for at svikt i “kildebarrieren” vil kunne oppstå samtidig med svikt i “behandlingsbarrieren” tilstrekkelig lav, tatt i betraktning mulige konsekvenser for abonnentene?
  • Har man tilstrekkelig kontroll med at drikkevannet ikke forurenses i transportsystemet?

Vannverkseier og tilsynsmyndigheter må hver for seg og i samarbeid vurdere hva som kan utgjøre til sammen minimum to hygieniske barrierer, og hvordan man kan få naturgitte forhold og teknologi til å virke sammen på en optimal måte. Godkjenningsmyndigheten beslutter hvorvidt de foreslåtte hygieniske barrierer anses for tilfredsstillende i den aktuelle saken.

Tilsigsområde/vannkilde som hygienisk barriere

I vurderingen av om vannkilden skal kunne være en hygienisk barriere, er det nødvendig å se vannkilden og tilsigsområdet i sammenheng.

Viktige elementer i vurderingen av tilsigsområde/vannkilde som hygienisk barriere er:

  • Forurensningspotensialet (etableringer og aktiviteter)
  • Tilsigsområdets størrelse og øvrige egenskaper
  • Vannkildens størrelse og øvrige egenskaper
  • Inntaksdyp
  • Klimatiske forhold
  • Vannanalyser
  • Akseptabel risiko

Veiledningen til drikkevannsforskriften gir mer utfyllende beskrivelser av vurderingene som bør gjøres. Det er viktig at alle elementene inngår. For eksempel vil vannanalyser alene være utilstrekkelig for å vurdere sikkerheten. Funn av E. coli i vannprøver viser at det har skjedd eller kontinuerlig skjer en forurensning, mens vannprøver hvor man ikke finner slike bakterier, ikke sier noe om risikoen for at forurensning kan skje. For å vurdere den hygieniske sikkerheten, må man nettopp vurdere faren for at forurensning vil kunne skje.

Tabellen nedenfor gir en oversikt over sentrale forhold ved ulike kategorier av vannkilder, som må tas med i vurderingen av hvorvidt vannkilden er en hygienisk barriere.

Tabell 1: Vurdering av om vannkilden er en hygienisk barriere - viktige momenter

Type vannkilde

Viktig å vurdere

Kommentarer

Innsjø

Dybde

Vannmasse

Oppholdstid

Stor vannmengde over vanninntaket beskytter

Stor total vannmengde fortynner forurensning

Lang oppholdstid nedbryter forurensning

Elv

Vannmasse

Stor vannføring fortynner kjemisk forurensning

Grunnvann i løsmasser

Mektighet i mettet/ umettet sone

Filtervirkninger

Vannets oppholdstid i grunnen bør være minst 60 døgn. Grunnlaget for vurdering av oppholdstid bør fremgå

Grunnens filtreringsegenskaper (selvrensingsevne) er viktig

Grunnvann i fjell

Dybde
Oppsprekking Vannføring

Alle disse forhold må vurderes samlet, med støtte i erfaringer ut fra vannets stabilitet (kvalitet, vannmengde og temperatur). Stabilt vann innebærer en viss trygghet, store variasjoner viser usikkerhet

Dype innsjøer, med største dyp over 100 meter og middeldyp på mer enn 50 meter, og hvor inntaket ligger under sprangsjiktet, gir alltid en viss beskyttelse mot forurensninger. Tidligere regnet man at de dypeste innsjøene, hvor vanninntaket lå langt under temperatursprangsjiktet, utgjorde en hygienisk barriere også i områder med betydelig forurensende aktivitet i tilsigsområdet.

Erfaringer fra flere større vannverk viser imidlertid at forurensninger kan bli tilført råvannet selv ved inntak på mer enn 100 meters dyp. I vurderingen av slike vannkilder er det derfor viktig å dokumentere hvordan vannkvaliteten varierer nedover i dypet til de forskjellige årstider, og under varierende klimatiske forhold (vind, flom, tørke, mm.). Man må være spesielt oppmerksom på at mikroorganismer med lang levetid i vann vil kunne påvirke selv et dypt drikkevannsinntak, for eksempel visse virus, parasitter og sporedannende bakterier.

I vurderingen av tilsigsområdet er det viktig å gjøre en grundig kartlegging av hvilke forurensningskilder som finnes, eksempelvis bebyggelse, landbruk, industri, veier, jernbane, nedgravde tanker, forurenset grunn, bruk av området til aktiviteter som rekreasjon stevner osv. Gjennom kartleggingen får man et grunnlag for å vurdere behovet for å beskytte vannkilden, og deretter hvordan denne beskyttelsen kan gjennomføres ved for eksempel regulering av området gjennom kommunale planer, frivillige avtaler med grunneiere, ekspropriasjon av rettigheter eller annen virkemiddelbruk.

Vannbehandling som hygienisk barriere

Effekten av vannbehandlingsbarrieren avhenger av flere faktorer

Alt drikkevann skal behandles for å unngå smittestoffer.

I veilednigen til drikkevannsforskriften er følgende behandlingsmetoder oppgitt som hygieniske barrierer overfor smittestoffer:

  • Klorering
  • UV-bestråling
  • Ozonering
  • Membranfiltrering
  • Koagulering - filtrering (kjemisk felling)

Det er disse metodene som er mest benyttet i Norge, og som man derfor har mest erfaring med. De har varierende effekt overfor forskjellige smittestoffer, jfr. etterfølgende kapitler om de enkelte metodene. Det finnes også andre metoder som vil kunne gi effektiv beskyttelse, for eksempel langsomfiltrering. Nye behandlingsmetoder vil også kunne komme til, og det må forventes ny kunnskap om dimensjonering og optimalisering av kjente metoder. Dette tilsier at kriteriene for behandlingsbarrierene bør vurderes fortløpende i lys av ny kunnskap.

Sikkerheten en behandlingsmetode utgjør, vil avhenge av mange forhold:

  • Råvannskvalitet og endringer i denne
  • Dimensjonering
  • Kombinasjon av behandlingsprosesser
  • Teknisk utforming og teknisk kvalitet
  • Drift og vedlikehold
  • Kontrollrutiner

Veiledningen til drikkevannsforskriften angir verdier for ulike indikatorparametere for dimensjonering og drift som bør oppfylles for at behandlingsprosessene skal fungere som hygieniske barrierer. Eksempler er minimumsverdier for restinnhold av klor eller ozon, UV-dose, poreåpninger for membraner og restinnhold av ulike stoffer etter koagulering (kjemisk felling). Hensikten er, så langt som mulig, å gi konkrete vurderingsgrunnlag for hva som er godt nok. Det er imidlertid viktig å være klar over at de angitte indikatorverdiene utgjør en av mange faktorer som avgjør om behandlingen fungerer som hygienisk barriere, jfr. ovennevnte punkter.

Et annet forhold er at ikke alle behandlingsmetodene er like sikre, det vil si at metoden alene ikke hele tiden vil gi tilstrekkelig sikkerhet. Dette gjelder spesielt koagulering-filtrering, da den gjennomgår forskjellige faser i filtreringssyklusen. Koagulering - filtrering vil ikke kunne regnes som en selvstendig behandlingsbarriere.

De enkelte behandlingsmetodene er nærmere omtalt senere i kapitlet.

Ved valg av to behandlingsbarrierer overfor smittestoffer vil hensynet til uavhengighet være viktig

Forutsetningen om at barrierene skal være uavhengige, er en viktig faktor i vurderingen av hvilke kombinasjoner av vannbehandlingsmetoder som vil kunne utgjøre to hygieniske barrierer. Spørsmål man bør stille seg er om følgende hendelser vil kunne redusere eller fjerne effekten av begge barrierene:

  • Plutselige endringer i råvannskvalitet
  • Strømstans
  • Metodiske feil i styring og driftsoppfølging av anleggene

Svaret på disse spørsmålene vil variere avhengig av den faktiske situasjonen. Følgende svar synes imidlertid å være allmenngyldige:

To like desinfeksjonstrinn i serie vil være sårbart fordi endring i råvannskvalitet, for eksempel økt farge eller turbiditet, vil kunne svekke desinfeksjonseffekten like mye for begge trinn. Likeledes vil driftsfeil, for eksempel feildosering av kjemikalier som skyldes kunnskapssvikt (feil måling av restklor mm.), påvirke begge behandlingstrinnene.

Klorering og UV-bestråling er forskjelligvirkende. Metodene er ikke nødvendigvis uavhengige fordi endringer i råvannskvalitet, spesielt turbiditets- og fargeendringer, vil kunne redusere desinfeksjonseffekten ved begge metodene. Fordi de har forskjellig virkningsmekanisme, og fordi det er mulig til en viss grad å kompensere effekten av klor ved å øke doseringen, vil en seriekopling av klor- og UV-anlegg styrke den hygieniske barrieren. I visse tilfelle, jfr. tidligere kapittel om helhetstankegangen ved fastsettelse av hygieniske barrierer, vil en styrket behandlingsbarriere i kombinasjon med kildesikring kunne utgjøre “minimum to hygieniske barrierer” mot smittestoff.

Membranfiltrering eller koagulering/filtrering etterfulgt av desinfeksjon er velegnet fordi de er forskjelligvirkende, samtidig som det første trinnet stabiliserer og forbedrer vannkvaliteten slik at påfølgende desinfeksjonstrinn fungerer effektivt. Derfor regnes en av disse to metodene sammen med desinfeksjon som to uavhengige hygieniske barrierer mot smittestoff. Imidlertid må man sikre anlegget slik at desinfeksjonen fortsatt virker i situasjoner hvor det første trinnet ikke fjerner de organiske stoffene eller leirepartiklene det er ment å skulle fjerne.

Desinfeksjon

Desinfeksjon er en prosess som inaktiverer (“dreper”) smittestoffer eller reduserer antallet til et nivå som ikke lenger medfører smittefare.

Klor er per i dag det mest brukte middel til desinfeksjon av drikkevann over hele verden, og det kan med rette sies at klor er det enkeltkjemikalium som har reddet flest menneskeliv. I Norge er også UV-bestråling av drikkevann en vanlig desinfeksjonsmetode, og flere og flere store vannverk går over til denne desinfeksjonsmetoden. Ozonering har så langt ikke funnet særlig innpass i Norge til desinfeksjon av drikkevann, men har de senere årene fått økt anvendelse i kombinasjon med fjerning av organisk materiale fra vannet.  Ozonering er en meget vanlig metode i en rekke andre land.

Parasitter er normalt mer motstandsdyktige mot desinfeksjon enn virus og bakterier. UV-bestråling er imidlertid like effektiv overfor parasittene Giardia intestinalis og Cryptosporidium parvum som den er overfor E. coli,. Parasittene er langt mer resistente overfor klor, som i praksis ikke vil drepe hverken Giardia- eller Cryptosporidiumoocyster, mens ozonering i vanlig benyttede doser vil drepe Giardia, men ikke Cryptosporidium.  

Desinfeksjonstrinn som etterfølger forutgående behandling, bør dimensjoneres for råvannskvalitet for å være virksom i tilfelle bortfall av første behandlingstrinn. For klorering vil det normalt være mulig å øke doseringen i slike tilfeller. Metoden er derfor mer fleksibel enn UV- bestråling. Et alternativ for UV-anlegg som ikke er dimensjonert for råvannskvalitet, kan være å ha et kloranlegg i reserve, som kan settes i drift på kort varsel. Doseringen bør i slike tilfeller være høy, og i slike situasjoner må befolkningen godta at vannet smaker klor.

Klorering

Klor er det mest brukte desinfeksjonsmiddel for drikkevann og har vært benyttet i over hundre år. Flere former for klorforbindelser er i bruk: klorgass (Cl2), natriumhypokloritt (NaOCl) og kalsiumhypokloritt (Ca(OCl)2). Felles for disse er at de danner den samme aktive klorforbindelsen i vann, nemlig underklorsyrling (HOCl). Det samme gjelder også for natriumhypokloritt fremstilt på vannverket ved elektrolyse av koksalt (NaCl), såkalt elektroklorering. I enkelte andre land benyttes også klordioksid (ClO2), men det har hittil ikke funnet innpass i Norge. Som konserveringsmiddel, for å hindre begroing og slamdannelse i ledningsnettet, kan man benytte kloramin. I tabellen nedenfor er det satt opp en oversikt over fordeler og ulemper ved de ulike klorforbindelser.

Forsøk har vist at klor er 50 ganger mer effektivt overfor bakterier i surt miljø enn i alkalisk miljø. Ved pH < 7 foreligger den overveiende delen av klorinnholdet som underklorsyrling (HOCl), mens det mindre aktive hypoklorittionet (OCl-) er dominerende ved pH > 8. Det er derfor best at desinfeksjonen foregår før vannet alkaliseres, dersom dette er praktisk mulig.

Klorering er effektivt overfor bakterier og virus, men anses ikke å være en hygienisk barriere overfor parasitter og bakteriesporer. For å være effektiv overfor bakterier og virus, forutsettes det i veilederen til drikkevannsforskriften at det skal kunne påvises en fri-klorrest på minimum 0,05 mg/l etter minst 30 minutters kontakttid. For at effekten av den tilsatte klormengde skal bli best mulig, bør klor tilsettes ved innløpet til et basseng med avgrenset volum. Hele bassenget skal være så stort at det gir vannet minimum 30 minutters oppholdstid. For å unngå kortslutningsstrømmer bør bassenget ha ledevegger slik at bassenget deles i minimum 3 like seksjoner. Alternativt kan klor tilsettes direkte på en overføringsledning som gir vannet en oppholdstid på minst 30 minutter før det når første abonnent.

Tabell 2: Fordeler og ulemper ved ulike kloreringsanlegg
Type klorering Fordeler Ulemper

Klorgass

Lave driftskostnader i store anlegg
Stabil klorkonsentrasjon

Giftig gass (ved lekkasje!)
Krever spesialkompetanse ved service
Strenge bygningstekniske krav. Av sikkerhetsmessige grunner på vei ut

Natriumhypokloritt

Lave anleggskostnader
Enkel oppbygging
Arbeidshygienisk mindre betenkelig enn klorgass

Høye kjemikaliekostnader ved store anlegg
Begrenset holdbarhet Variabel klorkonsentrasjon

Kalsiumhypokloritt

Lang holdbarhet

Høyere kjemikaliekostnader enn natriumhypokloritt
Inneholder en del uløselig kalk

Elektroklorering

Ingen håndtering av farlige kjemikalier
Lave driftskostnader
Lett tilgjengelige “råvarer”
Stabil klorkonsentrasjon

Høye anleggskostnader

Avhengig av vannkvaliteten, spesielt som følge av innholdet av organisk stoff, vil noe av den tilførte klormengde bli redusert. En tilsetning av klor på 0,3-0,5 mg/l kan være tilstrekkelig, men ved høyt fargetall kan en dose på mer enn 1 mg/l være nødvendig for å få tilstrekkelig kloroverskudd.

Generelt vil ubehaget med lukt og smak av klor tilta med økende tilsetning av klor, selv om det måles samme restklormengde. Dette skyldes at når vannet inneholder stoffer som gjør at man må øke klordosen, blir det dannet mer av stoffene som gir lukt- og smaksulemper. Det anbefales ikke benyttet større doser enn 5 mg/l Cl2. Når drikkevannet har et lavt fargetall, er nødvendig klordose vanligvis så lav at lukt- og smaksulempene er marginale. Lav klortilsetning vil også begrense dannelsen av potensielt helseskadelige klororganiske forbindelser.

UV-bestråling

Forbedringen av kvikksølvlampen i 1901, slik at den ble kommersielt anvendelig, og oppdagelsen av kvartsglassets gjennomtrengelighet for UV-lys i 1906 la det teknologiske grunnlaget for bruk av ultrafiolett bestråling som desinfeksjonsmetode for vann. Den rivende teknologiske utviklingen som har skjedd innenfor UV-teknologien de senere år, har ført til at UV-bestråling nå fremstår som et økonomisk konkurransedyktig alternativ til klordesinfeksjon. Norge har vært et foregangsland i å ta i bruk UV-bestråling til drikkevannsdesinfeksjon.

For inaktivering av mikroorganismer er det vist at kortbølget ultrafiolett lys med bølgelengde i området rundt 250-260 nanometer (innenfor UV-C-strålingsområdet) er mest effektivt. Det er vist at UV-C-stråling fører til at organismenes arvestoff (DNA/RNA) skades slik at de ikke lenger blir i stand til å formere seg. Det er til dels store variasjoner i toleranse overfor UV-stråler hos ulike mikroorganismer. En generell sammenheng mellom organismegruppe og UV-toleranse er vist i tabellen under.

Det markedsføres i dag to hovedtyper UV-lamper, som deles inn etter trykket på dampen innenfor lampenes kvartsglass. Lavtrykkslamper, som fortsatt er de vanligste i bruk, er fylt med kvikksølvdamp, har normalt en effekt i området 15-110 W og avgir ca. 90 % av strålingen ved 254 nm. Mellomtrykks-/høytrykkslampene har normalt en effekt i området 0,5-7 kW, er fylt med argon- og kvikksølvdamp og avgir sin effekt innenfor området 200-320 nm. Mellomtrykks-/høytrykkslampene har hittil mest vært benyttet i anlegg som skal behandle større vannmengder.

Effekt av UV-bestråling på parasitter

Inntil 1999 var det allmenn enighet om at cryptosporidiumoocyster og giardiacyster var særdeles resistente overfor alle desinfeksjonsprosesser som blir benyttet til drikkevannsbehandling, inkludert UV-bestråling. Disse feilkonklusjonene var trukket på bakgrunn av desinfeksjonsforsøk der effekten var registrert med såkalte ”in vitro”-tester.

Nyere forskningsresultater viser at UV-bestråling med den samme dosen som brukes overfor bakterier, også inaktiverer disse parasittene, det vil si at UV-aggregater vil kunne fungere som en hygienisk barriere overfor parasitter.

Effekt av UV-bestråling på sporedannende bakterier

Det er gjort relativt få UV-bestrålingsforsøk med sporedannende bakterier, og resultatene varierer. Det er ikke mulig å trekke noen entydig konklusjon, med unntak av at clostridiumsporer er mer resistente overfor UV-bestråling enn cryptosporidiumoocyster og giardiacyster.

Tabell 3: Sammenheng mellom organismegruppe og UV-toleranse

------------------------------------ Økende UV-toleranse ---------------------------------->

Gramnegative  bakterier og parasitter

Grampositive bakterier

Virus

Bakteriesporer og protozocyster

E. coli

Campylobacter

Yersinia

Salmonella

Giardia

Cryptosporidium

Intestinale enterokokker

Listeria

Norovirus

Hepatitt A

Polio

Coxsackie A og B

Bacillussporer

Clostridiumsporer

Entamoeba

Typegodkjenning av UV-aggregater

Alle typegodkjente UV-aggregater har vært igjennom en vurdering ved Folkehelseinstituttet. Denne ordningen har til hensikt å sikre at de UV-aggregater som installeres ved norske vannverk oppfyller visse minimumskrav med hensyn til desinfeksjonseffekt og kontroll-/overvåkingsutstyr. For at et UV-aggregat skal være effektivt overfor bakterier, virus og parasitter, forutsettes en minimum teoretisk beregnet stråledose på 30 mWs/cm2 (”gammel ordning”). Skal man i dag kunne oppnå norsk godkjenning av UV-aggregat som hygienisk barriere, må de testes i henhold til østerrikske eller tyske kriterier (eventuelt amerikanske, men med visse begrensninger). Minimum stråledose er her satt til biodosimetrisk målt 40 mWs/cm2 (”ny ordning”). Disse aggregatene er også effektive overfor bakteriesporer.

Den gamle godkjenningsordningen er ikke trukket tilbake, men dersom vannverket trenger å ha UV-anlegg som barriere mot bakteriesporer, må anlegg som allerede er i drift etter ”gammel ordning” oppgraderes.

Basert på mange års erfaring kan bl.a. følgende retningslinjer gis med hensyn til oppbygging av et anlegg som skal benytte UV-desinfeksjon:

  • UV-anlegg må dimensjoneres for maksimalt vannuttak og for den dårligste (laveste) UV-transmisjonen (høyeste UV-absorbans) som kan forekomme på det aktuelle vannet.
    • Her er det gjort mange tabber, UV-anlegg er blitt dimensjonert etter én eller noen få analyser, og man har ikke truffet den dårligste vannkvaliteten. Anlegget har fått for liten kapasitet.
  • UV-anlegg må som et minimum bestå av 2 UV-aggregater. Hvis det er bare 2 aggregater, må hvert aggregat være dimensjonert for minimum 75 % av dimensjonerende vannmengde, mens ved 3 aggregater må hvert aggregat minimum dekke 50 % av vannmengden som skal desinfiseres. En slik ordning gjør det mulig å opprettholde vannforsyningen ved feil på ett av aggregatene samt under rutinemessig service ved anlegget.
  • Hvert aggregat skal ha en UV-sensor som overvåker bestrålingsintensiteten. Dersom bestrålingen blir for lav, skal vannleveransen stoppe. Vannforsyningen må da kunne opprettholdes fra bassenger.
  • Det skal være en signallampe for hver UV-lampe som viser om hver og en av UV-lampene lyser, en alarm som gir signal om en lampe er gått eller dersom intensiteten er blitt for lav, samt en timeteller for hvert aggregat som viser antall timer lampene har vært innkoblet.
  • Dersom UV benyttes som desinfeksjon i et anlegg hvor vannet graviterer gjennom anlegget, bør det monteres nødstrømsaggregat ved vannbehandlingsanlegget.
  • Dersom UV benyttes som desinfeksjon, skal man ha i reserve et enkelt doseringsanlegg for klor som gjerne kan drives fra et akkumulatorbatteri. Dette skal være til bruk dersom hele UV-anlegget faller ut. Kloranlegget bør være mobilt slik at det også kan benyttes til å desinfisere hele eller deler av ledningsnettet. Anlegget må ha tilgang til klorløsning med tilstrekkelig styrke.

Ozonering

Ozon fremstilles på stedet ved at oksygenholdig gass oksideres til ozon i et elektrisk felt. Tidligere var det vanlig å benytte luft som fødegass, i dag er det mest vanlig å benytte oksygen, enten tilkjørt som flytende oksygen eller ved produksjon på stedet. Ozonering har i mange europeiske land samt i USA i de senere år blitt fremhevet som det viktigste alternativet til klor. Interessen for bruk av ozon i Norge har vært liten, men metoden har fått økt interesse de senere årene.

Årsaker til den økte interessen er blant annet at prosessen er relativt enkel å kontrollere og at ozon er et effektivt oksidasjons- og desinfeksjonsmiddel. De kraftige oksiderende egenskapene benyttes for eksempel til å oksidere jern og mangan i vannet, fjerne humus og annet organisk stoff, eller å fjerne lukt og smak på vannet Ozoneringen må etterfølges av et biologisk filter som «bryter ned» det biotilgjengelige organiske stoffet som dannes. Hvis ikke vil man få et betydelig problem med begroing og slamdannelse på ledningsnettet. Erfaringer så langt tilsier at metoden ikke bør benyttes til å behandle vann med farge høyere enn 25-30 mg/l Pt.

Ozonbehandlingen vil normalt være en effektiv desinfeksjonsbarriere overfor bakterier, virus og Giardiaparasitter. For å drepe Cryptosporidiumparasitter kreves det imidlertid ca. 20 ganger høyere dose enn for Giardia. Metoden vil derfor i praksis ikke være en fullverdig barriere overfor Crypto.

Forsøk har vist at ozon på vektbasis har omtrent samme desinfiserende effekt overfor bakterier som klor, mens effekten overfor virus, bakterieporer og parasitter er bedre enn for klor. For å være effektiv mot bakterier og virus, anbefaler veilederen til drikkevannsforskriften en rest-ozonkonsentrasjon på minst 0,2 mg/l O3 etter minimum 10 minutters kontakttid. For å være effektiv overfor parasitter og bakteriesporer, anbefales en rest-ozonkonsentrasjon på minst 5 mg/l O3 etter minimum 10 minutters kontakttid.

Fordi ozon er en helse- og eksplosjonsfarlig gass, stilles strenge sikkerhetskrav til slike anlegg. Det kan bli dannet skadelige biprodukter under ugunstige forhold.

Annen vannbehandling som også kan ha hygienisk barriereeffekt

I og med at det i Norge brukes mye overflatevann, er det på mange vannverk nødvendig å fjerne organisk materiale fra vannet. Enkelte av metodene som benyttes til humusfjerning, er også egnet til å redusere mengden smittestoffer i betydelig grad.  De vanligste humusfjerningsmetodene som under visse forutsetninger kan betraktes som hygieniske barrierer, er koagulering/filtrering, membranfiltrering og langsomfiltrering.

Koagulering/filtrering (kjemisk felling)

Ved koagulering tilsettes kjemikalier som bidrar til utfelling av partikulært materiale, bl.a. mikroorganismer, små partikler (leire), kolloidalt materiale (bl.a. humus) og visse kjemiske komponenter. Koagulering etterfølges alltid av filtrering i en eller annen form for å skille ut de utfelte partiklene.

Aluminiumsulfat og jernklorid er vanlig benyttede koaguleringsmidler i Norge. Kitosan er også benyttet i en del anlegg. Kjemikaliet doseres til et koaguleringsbasseng eller en mikser. Ofte er det behov for pH-justering av vannet. På mange vannverk brukes en hjelpekoagulant i tillegg til koaguleringskjemikaliet, for å oppnå en mer effektiv koagulering. Alle kjemikalier som benyttes, skal være godkjente av Mattilsynet, jfr. drikkevannsforskriftens § 15.

Slammet som dannes ved koaguleringen må fjernes fra vannfasen. Dette kan gjøres på forskjellige måter:

  • Konvensjonell fullrensing: Etter koagulering passerer vannet et separasjonstrinn (sedimentering, flotasjon) og deretter et filter. Prosessen er plasskrevende, men driften er relativt enkel.
  • Direktefiltrering: Etter koagulering går vannet rett inn på et filter og alt produsert slam separeres der. Filteret kan utformes på forskjellige måter. De kan utformes som åpne eller lukkede (trykk-)filtre, oppstrøms- eller nedstrømsfiltre, en- eller flermediafiltre og kontinuerlige eller diskontinuerlige filtrer. Flermedia nedstrømsfiltre kan også kombineres med karbonatisering ved å ha alkalisk filtermasse i bunnen av filteret, der partikkelseparasjonen har foregått i forkant av den alkaliske filtermassen.
  • Direktefiltrering i alkalisk filter: Etter koaguleringen går vannet gjennom et alkalisk filter. Forutsatt en moderat filtreringshastighet vil filteret fjerne slammet fra vannet i tillegg til karbonatisering av vannet.

Koagulering i kombinasjon med filtrering vil ikke hele tiden være en fullstendig hygienisk barriere overfor mikroorganismer pga. ustabile forhold i deler av driftssyklusen som medfører redusert hygienisk sikkerhet (nedsatt effekt i filterets modningstid, en viss lekkasje i den stabile driftsfasen og gjerne gjennombrudd mot slutten av driftssyklusen). Selv ikke med egen forseparasjon ved sedimentering eller flotasjon er koagulering/filtrering en sikker hygienisk barriere hele tiden. Koaguleringsprosesser må derfor alltid etterfølges av minst én annen, sikrere barriere, som regel desinfeksjon.

Membranfiltrering

Membranfiltrering er en separasjonsprosess der vann og oppløst stoff/partikler skilles ved at vannet under trykk passerer en finperforert membran. Det rensede vannet kalles permeat, avløpet som avskilles og som inneholder oppkonsentrerte avfallsstoffer, kalles konsentrat. Membranfiltrering kan fungere som en selvstendig hygienisk barriere overfor mikroorganismer, forutsatt at poreåpningene er tilstrekkelig små og at det ikke er for store avvik i størrelsen på åpningene. Det er viktig at montasjen av anlegget blir nøyaktig utført. Små lekkasjer i pakninger vil ødelegge barriereeffekten. Slike lekkasjer vil kunne være vanskelige å oppdage etter at anlegget er kommet i drift. Det må etableres driftsovervåking som gjør det mulig å oppdage selv små lekkasjer som kan oppstå i membranen og/eller pakninger. I veiledningen til drikkevannsforskriften er det angitt grenseverdier for flere parametere som kan benyttes som indikatorer på om prosessen vil kunne utgjøre en hygienisk barriere. For å oppnå en hygienisk barriereeffekt overfor både bakterier, virus, parasitter og bakteriesporer, bør maksimal poreåpning være 10 nanometer.

Langsomfiltrering

Ved langsomfiltrering passerer vannet en åpen sandseng med lav hastighet (under 0,025 m/h). Ved tilfredsstillende forbehandling kan hastigheten økes noe. Partikulært materiale fjernes. Antall mikroorganismer og organisk stoff reduseres. Prosessen er enkel i drift og krever lite automatikk og utstyr. Den er imidlertid plasskrevende og temperaturfølsom, hvilket er en årsak til at metoden er lite benyttet i Norge.

Rengjøring av filtrene må unngås om vinteren. Isproblemer kan oppstå. Rengjøring av filtrene foretas ved å rake i overflaten, og tidvis må man fjerne noen få cm av filtermaterialet. Når dette er gjentatt mange nok ganger, må det etterfylles med ny sand. De første månedene etter slik etterfylling vil langsomfilteret ha begrenset effekt, til ny filterhud er bygget opp i øverste 1 cm. I likhet med koagulering, vil ikke langsomfiltrering utgjøre en selvstendig hygienisk barriere, men vil alltid måtte etterfølges av minst én annen sikrere barriere, spesielt ved igangsetting av rengjorte eller nye filtre.

Vannbehandlingskjemikalier og materialer i kontakt med drikkevann

Vannbehandlingskjemikalier

Drikkevannsforskriften krever at kjemiske produkter som benyttes ved behandling av drikkevann på land, skal være godkjent av Mattilsynet. Slike vannbehandlingsprodukter kan være desinfeksjonsmidler, konserveringsmidler, korrosjonshemmere, fellingsmidler (koaguleringsmidler) eller syrer og baser. Disse produktene inneholder en lang rekke ulike kjemiske stoffer, som kan være potensielt helseskadelige. Folkehelseinstituttet gjør helsemessige vurderinger av vannbehandlingskjemikalier på oppdrag fra Mattilsynet. Søknad om helsemessige vurderinger av kjemiske produkter som benyttes ved vannverk på land, til produksjon av drikkevann i vannforsyninger på offshoreinnretninger eller på skip sendes til Mattilsynet. Listen over godkjente produkter vil i tillegg inneholde antifrysemidler, veksthemmere og avleiringshemmere som brukes offshore.

Mattilsynet fører en liste over godkjente vannbehandlingskjemikalier. På Mattilsynets nettsider finnes også skjema for søknad om godkjenning av vannbehandlingskjemikalier.

Materialer i kontakt med drikkevann

Mange typer materialer og byggevarer brukes i kontakt med drikkevann i landbaserte drikkevannssystemer, for eksempel epoksymalinger/epoksybelegg, diverse plasttyper, sementbelegg, asfaltbaserte malinger, presenninger/duker, rør/ledninger og diverse andre.

Drikkevannsforskriften stiller krav om at materialer som direkte eller indirekte kommer i kontakt med vann i et vannforsyningssystem, ikke må kunne avgi stoffer til vannet i mengder som kan medføre helserisiko. Det finnes ingen godkjenningsordning for slike materialer. Vannverkseier må derfor selv sørge for at materialene, inkludert beskyttelsesbelegg som påføres, tilfredsstiller drikkevannsforskriftens krav.

I perioden 1999 - 2006 pågikk et arbeid innen EU med å etablere en ny felles godkjenningsordning for byggevarer i kontakt med drikkevann kalt European Acceptance Scheme (EAS), basert på både Byggevaredirektivet og Drikkevannsdirektivet. I 2006 ble dette arbeidet i regi av EU-kommisjonen stoppet, delvis fordi det hadde for dårlig forankring i EUs lovverk, og delvis av økonomiske grunner.

De fire EU-landene Tyskland, England, Frankrike og Nederland arbeider nå videre med å harmonisere sine nasjonale regelverk på området til ett felles godkjenningssystem for materialer i kontakt med drikkevann. Tanken er at andre land i Europa senere kan slutte seg til denne godkjenningsordningen, og at den med tiden kan bli en felles godkjenningsordning for hele Europa.

Hensikten med det nye felles godkjenningssystemet er å standardisere godkjenningen av materialer i kontakt med drikkevann, slik at et produkt som er godkjent i ett land, ikke trenger ny godkjenning i andre land, og handelsbarrierer fjernes. Samtidig skal det opprettholdes et høyt beskyttelsesnivå overfor forbrukerne.

Av erfaring kan det oppstå problemer med lukt og smak på drikkevannet hvis nye epoksybelegg og andre materialer brukt i tanker eller rør ikke er skikkelig herdet og/eller rengjort før anlegget tas i bruk til drikkevann, for eksempel etter en rehabilitering. Det er viktig at rett produkt brukes til rett formål, og at produsentens anbefalinger for herdetid/-temperatur og rengjøring følges nøye.

Folkehelseinstituttet gjør ikke lenger helsemessige vurderinger av materialer i kontakt med drikkevann. Instituttet har en liste over alle materialer i kontakt med drikkevann som tidligere ble vurdert (for bruk på land) eller godkjent (for bruk offshore), som nå ikke lenger blir oppdatert. Listen ligger på temasiden om drikkevann:

Relativ betydning av de forskjellige stoffer/miljøfaktorer

Norge har god tilgang på drikkevann. Spesifikk vannproduksjon utgjør 520 liter per person per døgn, hvorav 90 % er vann fra overflatevannkilder og 10 % er vann fra grunnvannskilder. Registreringer av vannforsyningssituasjonen har vist at 90 % av befolkningen får sitt drikkevann fra rapporteringspliktige vannverk (dvs. vannverk som forsyner minst 50 personer eller 20 husstander). De resterende 10 % får sitt drikkevann fra enkeltvannforsyninger (hovedsakelig brønner) eller mindre fellesanlegg.

Opplysningene fremgår av vannverksregisteret ved Folkehelseinstituttet (når ikke annet er nevnt, er tallmaterialet i dette kapitlet basert på 2011-opplysninger i Vannverksregisteret). Det foreligger omfattende og gode opplysninger om tekniske, kvalitetsmessige og administrative forhold ved norske vannverk. Per 31.12.2011 var det registrert 1845 vannverk som forsynte minst 50 fastboende personer eller minst 20 husstander/hytter.

Opplysningene om de registrerte vannverkene gir grunnlag for å vurdere forhold vedrørende inntaksordninger, områdehygiene, vannbehandling og vannkvalitet. Der hvor drikkevannsforsyningen i Norge ikke er tilfredsstillende, er det som regel én av følgende hovedårsaker til dette:

  • Fare for spredning av smittestoffer
  • For høyt humusinnhold

Forurensning fra mennesker, dyr eller fugler i nedbørfelt/råvannskilde kan medføre at drikkevannet inneholder bakterier, virus eller parasitter som kan forårsake sykdom. I Norge har man i stor grad basert seg på bruk av overflatevannkilder, og disse er ofte mer utsatt for mikrobiell forurensning enn grunnvann. For å hindre smittespredning er det viktig å beskytte vannkilden best mulig mot forurensning, og i tillegg desinfisere vannet som sendes ut til forbrukerne.

Humusstoffer er uønsket i drikkevannet da slike stoffer forringer vannkvaliteten med hensyn til lukt, smak og utseende. For høyt humusinnhold kan også gjøre det vanskelig å få til en effektiv desinfeksjon, og det kan føre til dannelse av uheldige biprodukter ved klorering, og gir tilslamming og bakterievekst i ledningsnettet.

Basert på vannverksdata for rapporteringsåret 2011 er det beregnet at om lag 76 vannverk med overflatevann som kilde ikke desinfiserer vannet eller på annen måte fjerner helseskadelige mikroorganismer. Disse vannverkene forsyner ca. 4300 personer. Av de 1155 vannverk som har rapportert fargetallsmålinger (uttrykk for vannets humusinnhold) har 500 utilfredsstillende eller usikre verdier, og disse forsyner til sammen ca. 950 000 personer.

I en spormetallanalyse fra 566 norske vannverk (Folkehelsa vannrapport nr. 92) i perioden 1986-91 ble det utført fysisk-kjemiske analyser av 30 parametere både i rå- og renvann. Resultatene herfra viser at svært få norske vannverk den gangen oppfylte de den gang gjeldende normene for korrosjonsbegrensende parametere (pH, alkalitet og kalsium).

Ellers ble det ved mange av vannverkene registrert for høye verdier for bruksmessige parametere som farge, jern og mangan. Overskridelser av grenseverdiene for fluorid og nitrat, som er fastsatt av helsemessige årsaker, ble bare registrert ved mindre enn én prosent av vannverkene, og bare ved små vannverk. Det ble ikke registrert andre elementer i slike konsentrasjoner at de representerer bruks- eller helsemessige problemer. Det var likevel signifikant høyere konsentrasjoner av jern, bly, kopper og sink i renvannet enn i råvannet fra de fleste vannverk. Dette viser at vannet er korrosivt, og lang kontakttid med metaller i rør og armaturer vil kunne føre til overskridelser av grenseverdier.

Det finnes som nevnt, ingen tilsvarende gode oversikter over tilstanden ved de minste forsyningsenhetene, de som er for små til å være rapporteringspliktige til vannverksregisteret. En del mer avgrensete kartlegginger på utvalgte parametere og/eller regioner, har imidlertid vist at særlig brønner kan være uheldig påvirket både av naturgitte forhold (berggrunn) og sivilisatorisk aktivitet.

Problemparametere fra naturlige kilder kan være fluorid, radon, kalsium, jern,mangan og uran. I enkelte grunnvannsbrønner i visse bergarter kan det forekomme overskridelser av WHOs gjeldende grenseverdi på 0,03 mg/l for uran, og i 18 % av 476 undersøkte norske grunnvannsbrønner er det målt konsentrasjoner på over 0,02 mg/l, hvilket overskrider tidligere grenseverdi. Dette er indikasjoner på at uran kan representere et problem i norsk drikkevann fra grunnvannskilder.

Dersom brønnene er uheldig plassert i forhold til bebyggelse og jordbruk, kan de være utsatt for påvirkning både fra plantevernmidler, gjødsel, herunder nitrat, avløpsvann og oljeprodukter.

Referanser

Frengstad B. Groundwater quality of crystalline bedrock aquifers in Norway, [Thesis]. NTNU, 2002.