Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Historisk arkiv: Dette innholdet er arkivert og blir ikke oppdatert.

Artikkel i nettpublikasjon

08. Plantevernmiddelrester og andre organiske forbindelser i vann

Publisert Oppdatert


Dette kapitlet omtaler organiske forbindelser som ikke naturlig hører hjemme i miljøet, og som kan representerehelsefare og/eller vesentlige bruksmessige ulemper dersom de tilføres drikkevannet. Bare et utvalg av de viktigste forbindelsene er tatt med. Naturlig organisk materiale, desinfeksjonsbiprodukter og algeoppblomstring er behandlet i egne kapitler.


Hopp til innhold

Har du funnet en feil?

Om plantevernmiddelrester og andre organiske forbindelser i vann

Gjennom fornuftig valg av vannkilde kombinert med restriksjoner på aktiviteter og etableringer i vannkildens nedbørfelt, kan påvirkningen av organiske mikroforurensninger begrenses til et minimum. Eksponeringen for slike stoffer gjennom drikkevann representerer ikke noe helseproblem i norsk drikkevannsforsyning. Man må imidlertid være oppmerksom på at enkeltbrønner som er uheldig lokalisert i forhold til jordbruksarealer kan være utsatt for tilførsler av plantevernmidler.

Drikkevann inneholder generelt en lang rekke organiske forbindelser. En del av disse er klassifisert som helsefarlige, og noen er uønskede fordi de forårsaker dårlig lukt og smak, uønsket skumdannelse eller misfarget vann. Ifølge WHO er flere hundre organiske forbindelser identifisert i drikkevann rundt om i verden. Antagelig er det totale antallet av organiske forbindelser vesentlig større. Størstedelen av de forbindelsene som ikke er identifisert, består av ikke-flyktige forbindelser som er vanskelige å bestemme. WHO angir at følgende organiske forbindelser, eller grupper av organiske forbindelser, kan ha  helsemessig betydning i drikkevann:

  • klorerte alkaner
  • klorerte etener
  • aromatiske hydrokarboner
  • klorerte bensener
  • di(2-etylheksyl)ftalat (DEHP)
  • akrylamid
  • 1,4-dioxan
  • epiklorhydrin
  • heksaklorbutadien
  • etylendiaminotetraeddiksyre (EDTA)
  • nitriloeddiksyre (NTA)
  • plantevernmidler
  • desinfeksjonsbiprodukter

I tillegg er det, også i Norge, registrert organiske mikroforurensninger som blir produsert ved algeoppblomstring eller annen mikrobiologisk aktivitet i vannkilden eller distribusjonsnettet. Produksjonen av f.eks. luktstoffene geosmin og metylisoborneol kan føre til lukt- og smaksproblemer i drikkevannsforsyninger. Det vises her til kapitlet 03. Algeoppblomstring i vann.

Andre organiske forbindelser kan tilføres drikkevannskilder som følge av utslipp fra industri, landbruk eller husholdning, herunder fenoler, organiske detergenter (syntetiske vaskemidler), mineraloljer og mineraloljeprodukter. Enkelte organiske forbindelser kan også tilføres drikkevannet gjennom vannbehandlingen.

Naturlig organisk materiale (humus) i vann er omtalt i kapitlet 06. Humus i vann. Videre er desinfeksjonsbiprodukter behandlet i kapitlet 07. Desinfeksjonsbiprodukter i vann.

I det følgende er det gitt en nærmere omtale av et utvalg av organiske forbindelser, eller grupper av organiske forbindelser, som kan forekomme i vann.

Eksponering

Fenoler: Det er ikke gjort systematiske registreringer av fenolinnhold i norske vannforekomster eller ved norske vannverk, men det har vært eksempler på at fenolutslipp fra industrien har forårsaket udrikkelig vann. Også en del ferskvannsalger kan produsere fenolforbindelser. Ved klorering av fenolholdig vann dannes klorfenoler som har en ubehagelig lukt og smak i svært lave konsentrasjoner.

Organiske detergenter (syntetiske vaskemidler): Slike stoffer kan tilføres vannkilden ved utslipp, og kan medføre lukt- og smaksproblemer og skumdannelse. Slike forbindelser måles ikke rutinemessig i norske vannforekomster.

Mineraloljer: Mange mineraloljer kan luktes og smakes i mikrokonsentrasjoner. Slike sterkt luktende oljeforbindelser i en vannkilde vil alltid skrive seg fra utslipp. Lekkasjer fra fyringsolje- og drivstofftanker kan utgjøre en trussel mot brønner i bebygde områder. Grunnvann er spesielt sårbart ved tilførsler av slike forbindelser, da det kan gjøre vannet udrikkelig i svært lang tid. Utslipp til innsjøer og elver vil sjelden medføre noen akutt fare for vannforsyningen på grunn av fortynning, avdampning og nedbryting. Et drikkevannsinntak bør være dypt plassert i en innsjø nettopp for å unngå å bli påvirket av forurensninger som vil bli flytende i de øverste vannlagene.

Polynukleære aromatiske hydrokarboner (også kalt polysykliske aromatiske hydrokarboner) (PAH): PAH-forbindelser forekommer spredt rundt i omgivelsene og har vært registrert i drikkevann. PAH kan også komme fra tjæreskjøter i ledningsnettet eller tjæreholdig belegg i vanntanker. I Norge er belegg i vanntanker offshore godkjenningspliktige, og denne godkjenningsordningen er blitt brukt til å forhåndsvurdere stoffer som skal brukes også i landbasert virksomhet. Det aksepteres ikke i godkjennings­ordningen belegg som avgir PAH-forbindelser.

Plantevernmidler: I perioden 1998-2000 ble det gjennomført en systematisk kartlegging av restnivået av plantevernmidler og for enkelte også deres nedbrytningsprodukter i norsk drikkevann. Det ble undersøkt til sammen 88 drikkevannskilder (både overflatevannkilder og grunnvannskilder) som lå i områder med mye jordbruksareal og/eller tettstedsareal. Det ble analysert til sammen 280 prøver, hvorav plantevernmidler ble påvist i 21 prøver. Konsentrasjonene som ble påvist ligger, med få unntak, nær påvisningsgrensen for analysemetoden, og betydelig under grenseverdien for plantevernmidler i drikkevann, og er dermed ikke ut fra helsemessige kriterier. Kun for noen få av prøvene var resultatet i nærheten av grenseverdien. Grenseverdien er satt ut fra at plantevernmidler ikke skal forekomme i drikkevann.

Undersøkelsen konkluderer med at det kan forekomme lokal påvirkning av drikkevannskilder med plantevernmidler, men at funnene er sporadiske og svært små, og at det ikke er snakk om en mer generell forurensning. Andre undersøkelser har vist at brønner innenfor jordbruksområder hvor vann fra jordbruksarealet kan renne ned i brønnen, kan være påvirket av både gjødselsstoffer og plantevenmiddelrester.

Helseeffekter

Noen klorfenoler er toksiske og kan virke kreftfremkallende i høye konsentrasjoner.

Organiske stoffer fra jordbruks- og industriavløp vil kunne inneholde plantevernmidler og vil dessuten kunne danne helseskadelige stoffer ved klorering av vannet. Organisk materiale i vannet vil fremme biologisk vekst i ledningsnettet. Dessuten kan klorering av vann med høyt innhold av organisk stoff fra jordbruk gi meget ubehagelig lukt og smak på drikkevannet.

Det råder usikkerhet om mikromengder av mineraloljer i drikkevann kan være helseskadelig. På grunn av mulig innhold av kreftfremkallende komponenter bør mineraloljer ikke finnes i drikkevann. De fleste slike forbindelser vil imidlertid kunne luktes i svært lave konsentrasjoner, 1 µg/l er ansett for å være luktgrense.

Enkelte av PAH-forbindelsene har vist seg kreftfremkallende ved dyreforsøk og kan være kreftfremkallende for mennesker. Det er satt en grenseverdi for innholdet av summen av 4 kreftfremkallende PAH-forbindelser i drikkevann, og for én kreftfremkallende PAH-forbindelse spesielt, benso(a)pyren.

Enkelte plantevernmidler er meget akutt giftige. I henhold til forskrift om plantevernmidler skal plantevernmidler godkjennes av Mattilsynet. Godkjenningen omfatter blant annet fareklassifisering, bruksområde og merking. Godkjenningen er betinget av at preparatet har tilfredsstillende agronomisk virkning ved godkjent bruk, ikke har uakseptable skadevirkninger overfor mennesker, dyr og miljø, og for øvrig en tilfredsstillende helhetsvurdering av kvalitet og egnethet.

En risikovurdering skal foretas av Vitenskapskomiteen for mattrygghet. Forskriften angir også krav og kriterier for miljøfaremerking som kommer i tillegg til at preparatene skal merkes i henhold til forskrift om klassifisering og merking av farlige kjemikalier. Det foretas en løpende vurdering av plantevernmidlene.

Risikokarakterisering

De organiske stoffene som er omtalt i dette kapitlet forekommer kun sporadisk og i meget lave konsentrasjoner i norsk drikkevann. De utgjør derfor ingen generell helsetrussel for befolkningen. Fenoler, vaskemidler, mineraloljer og PAH-forbindelser vil kunne tilføres en vannkilde ved utslippsuhell. Slike hendelser vil vanligvis oppdages raskt, og forebyggende tiltak kan settes inn. Det har en gang i Norge blitt påvist gjennom lengre tid foruroligende mengder PAH-forbindelser i et drikkevannsledningsnett innenfor et industri- og kaiområde. Man klarte den gangen ikke å avdekke hva denne forurensingen skyldtes.

Når det gjelder bruken av plantevernmidler, viser undersøkelser at eksponering via drikkevann ikke representerer noe helseproblem. Det er dog nødvendig å være oppmerksom på at enkeltbrønner i tilknytning til jordbruksarealer kan være påvirket av sprøytemidler som brukes på disse arealene.

Normer/grenseverdier/standarder

I tabellen nedenfor gjengis de organiske parameterne som det er satt grenseverdier for i den norske drikkevannsforskriften (de fleste basert på EU-direktiv 98/83/EF).

Praktiske råd

Da de organiske stoffene som omtales i dette kapitlet, hovedsakelig bare vil kunne tilføres en drikkevannskilde som følge av utslipp fra punktkilder, vil funn av slike forbindelser, eller mistanke om at slike forbindelser er tilført en drikkevannskilde, behandles som et tilfelle av akutt forurensning.

Også plantevernmidler vil kunne tilføres en drikkevannskilde som følge av punktutslipp, men for disse midlenes vedkommende er det muligheten for diffus tilrenning til vannkildene det må fokuseres på.

Muligheten for at en drikkevannskilde vil kunne forurenses, både akutt og over tid, avhenger av hvilke forurensningskilder som befinner seg i tilsigsområdet. Den viktigste praktiske fremgangsmåte for å hindre påvirkning av vannkilden, er å beskytte vannkildens tilsigsområde mot potensielt forurensende aktiviteter/innretninger.

De nødvendige beskyttelsestiltak for en drikkevannskilde skal alltid vurderes i forbindelse med godkjenningsprosedyren etter drikkevannsforskriften. Så langt det er mulig, bør vannkilden med tilsigsområde utgjøre en hygienisk barriere i vannforsyningssystemet. Dette begrepet er nærmere omtalt i kapitlet 10. Praktiske råd til kommunen om vann.

Selv om det for de omtalte organiske forurensningene er angitt grenseverdier, er det fra helsemyndighetenes side et viktig prinsipp at slike forbindelser ikke skal kunne påvises i drikkevann. Det er derfor viktig å praktisere strenge regler for eventuell bruk og lagring av slike forbindelser i vannkilders tilsigsområder.

Tabell 1. Grenseverdier for organiske parametere i drikkevann (drikkevannsforskriften)
Parameter Enhet Grenseverdi Merknader

1,2 dikloroetan

mikrogram/l

3,0

 

Bensen

mikrogram/l C6H6

1,0

 

Benso(a)pyren

mikrogram/l

0,010

 

Glykoler

mikrogram/l C

10

Trenger bare måles ved mistanke om forurensning fra slike produkter

Hydrokarboner, mineraloljer

mikrogram/l C

10

Trenger bare måles ved mistanke om forurensning fra slike produkter

Plantevernmidler – enkeltvis

mikrogram/l

0,10

Grenseverdien gjelder for hvert enkelt plantevernmiddel. For aldrin, dieldrin, heptaklor og heptaklorepoksid er grenseverdien 0,030 mikrogram/l. Det er bare nødvendig å kontrollere de plantevernmidler som med en viss sannsynlighet kan være til stede i den aktuelle vannforsyning

Plantevernmidler – total

mikrogram/l

0,50

Plantevernmidler – total er lik summen av de enkelte plantevernmidlene som undersøkes og kvantifiseres i måleprogrammet, jfr. merknader for plantevernmidler – enkeltvis

Polysykliske aromatiske hydrokarboner (PAH)

mikrogram/l

0,10

Gjelder summen av konsentrasjoner av følgende komponenter:

-benso(b)fluoranten

-benso(k)fluoranten

-benso(ghi)perylen

-indeno(1,2,3-cd)pyren

Tetrakloreten og trikloreten

mikrogram/l

10

Summen av konsentrasjoner av de angitte parametere

Trihalometaner -total

mikrogram/l

50

Gjelder summen av konsentrasjoner av følgende komponenter:

-kloroform

-bromoforn

-dibromklormetan

-bromdiklormetan

Akrylamid

mikrogram/l

0,10

Parameteren trenger ikke analyseres i vannet, men kun beregnes. Ved bruk som kjemisk produkt til behandling av drikkevann refererer verdien seg til restkonsentrasjonen av monomer i vann, beregnet ut fra maksimalt innhold av monomer i polymerløsningen og doseringsmengde. Dersom beregninger viser at verdiene overskrides må doseringen reduseres. Ved bruk i materialer i kontakt med vann refererer verdien seg til restkonsentrasjonen av monomer i vann, beregnet i henhold til spesifikasjoner av maksimum utløsning fra tilsvarende polymer i kontakt med vann (gjelder epoksybelegg, tettemasser og ionebyttemasser)

Epiklorhydrin

mikrogram/l

0,10

Samme merknad som for akrylamid

Vinylklorid

mikrogram/l

0,50

Parameteren trenger ikke analyseres i vannet, men kun beregnes. Verdien refererer seg til restkonsentrasjonen av monomer i vann, beregnet i henhold til spesifikasjoner av maksimum utløsning fra tilsvarende polymer i kontakt med vann (gjelder PVC-materialer)

Referanser

Folkehelseinstituttet. Vannforsyningens ABC. [internett]. 2004.

Fonahn W, Haarstad K. Plantevernmiddel i norske drikkevasskjelder. Vol. 3, 2002, Oslo: SNT, 2002.

Landbruks- og matdepartementet. (2004). Forskrift om plantevernmidler.  17.03.2014.

Lode O, Ludvigsen GH. Jordsmonnovervåking i Norge - JOVÅ: rapport fra overvåkingen av plantevernmidler i 1996. Vol. nr 122/97, Ås: Jordforsk, 1997.

World Health Organization. (2011). Guidelines for Drinking-water Quality - Fourth edition. Geneva, Switzerland, 2011.  Tilgjengelig fra: http://whqlibdoc.who.int/publications/2011/9789241548151_eng.pdf.