Hopp til innhold

Valgte elementer er lagt i handlekurven

Gå til handlekurv
Historisk arkiv: Dette innholdet er arkivert og blir ikke oppdatert.

Artikkel i nettpublikasjon

02. Ozon - Forurensninger i uteluft

Publisert Oppdatert


Ozon er en reaktiv gass som finnes både nær bakken, og i de øvre lag av atmosfæren. Bakkenært ozon kan føre til helseskadelige effekter, mens ozon i de øvre lag av atmosfæren beskytter jorden mot skadelig UV-stråling. Det er store individuelle forskjeller i følsomhet når det gjelder helseeffekter av ozon.


Hopp til innhold

Har du funnet en feil?

Oppsummering

  • Kritiske effekter
    Dødsfall pga lunge- og hjerte-karlidelser
    Forverring av astma og akutt bronkitt
  • Følsomme grupper
    Store inter-individuelle forskjeller
    Ved høy fysisk aktivitet
    Eksisterende sykdom i luftveier og hjerte-karsystemet
  • Luftkvalitetskriterier
    100 µg/m3 (1-times middelverdi)
    80 µg/m3 (8-timers middelverdi)

Ozon dannes i nærvær av NOx, flyktige organiske forbindelser (VOC) og sollys. Utslipp av NO2 og flyktige organiske forbindelser vil i stor grad bestemme ozonkonsentrasjonen. Direkte utslipp av ozon er av liten betydning for ozonkonsentrasjonen i uteluft.

Folkehelseinstituttet og Miljødirektoratet har nylig gjennomgått og oppsummert litteraturen for ozon:

Eksponering

Colourbox.com
Colourbox.com

Høye konsentrasjoner av ozon i Norge forekommer ofte ved høytrykk på kontinentet, og det er langtransportert ozon som gir størst bidrag til konsentrasjonen. De lokale utslippskildene bidrar i mindre grad. Kontinuerlige målinger av ozon utføres ved et landsdekkende nett av målestasjoner. Ozonkonsentrasjonene er noe høyere ved regionale bakgrunnsstasjoner enn ved bybakgrunnsstasjoner. Dette skyldes at ozon er meget reaktivt, og i forurensede områder vil ozon derfor reagere med forskjellige komponenter og omdannes til andre stoffer. Dette gjør også at ozonnivåene er lavere om dagen enn om natten, og lavere inne enn ute.  

Episodevis kan ozonkonsentrasjonene i Norge være ganske høye, med korttidsnivåer (1-og 8-timer) på mellom 100 og 200 µg/m3.  I 2012 lå årsmiddelet på 50-70 µg/m3 ved de regionale bakgrunnsstasjonene, mens ved bybakgrunnsstasjonene lå nivåene mellom 40 og 50 µg/m3. Årsmiddel av ozon har i de senere årene steget over hele Europa.  Siden utslipp av NO2 og flyktige organiske forbindelser i stor grad bestemmer dannelsen av ozon, må utslippet av disse komponentene minskes for å redusere ozonkonsentrasjonen. Da ozonnivået i Norge stort sett skyldes langtransport, er internasjonalt samarbeid påkrevet for å oppnå reduksjoner. Slikt internasjonalt samarbeid er igangsatt.

Helseeffekter

Høye nivåer av bakkenært ozon kan være et helseproblem. En betydelig del av ozonet tas opp i øvre luftveier, men ozon vil også trenge dypt ned i luftveiene, spesielt ved høy fysisk aktivitet. Mekanismen for ozonutløste helseskader involverer oksidative skader på ulike sentrale molekyler i cellene.  

Kontrollerte kliniske studier på mennesker

Kontrollerte undersøkelser med ozon har hovedsakelig vært foretatt på friske, unge voksne personer, men enkelte studier har inkludert astmatikere og individer med obstruktive lungesykdommer. Eksponering for ulike ozonkonsentrasjoner i inhalasjonskamre er utført i perioder fra noen minutter til flere timer med vekslende fysisk aktivitet og hvile. Ved en gitt ozonkonsentrasjon og eksponeringstid gir fysisk aktivitet økte akutte toksiske effekter av ozon. I de fleste av disse studiene har man sett på effekten av ozon på lungefunksjonen og betennelsesreaksjoner i lungene. Det er stor likhet i respons i kammer- og i feltstudier, men i feltstudiene utløses effektene ofte ved lavere ozonkonsentrasjoner enn i kammerstudier. Denne forskjellen kan skyldes flere forhold, som tilstedeværelse av annen forurensning og større usikkerhet i bestemmelse av individuell eksponering i feltstudiene. Samlet viser  studier i inhalasjonskammer en  doseavhengig sammenheng mellom kortvarig eksponering og  betennelsesreaksjoner hos friske voksne. Disse studiene viste indikasjon på betennelse, reduksjon av lungefunksjon, samt økte luftveissymptomer ved ozonkonsentrasjoner ned mot 160 µg/m3 over 6,6 timer.

Befolkningsstudier

Kortvarig eksponering. En rekke storebefolkningsstudier har vist sammenhenger mellom 1- og 8-timers middelverdi av ozon og økt dødelighet. Risikoestimatene varierer i ulike studier, men studier fra Europa har vist en økt risiko for total dødelighet på ca 0,6 %, respiratorisk dødelighet på ca 1 % og for hjerte-kardødelighet på ca 0,4 % per 10 μg/m3 økning i ozon. Risikoestimatene for 1-times og 8-timers midlingstid synes å ligge i samme størrelsesorden eller noe høyere for 8 timer enn 1 time. Disse studiene er foretatt på steder med forskjellige klimatiske forhold, på ulike årstider, ved ulike nivåer og sammensetning av luftforurensninger, og ved bruk av ulike tider mellom eksponeringsdag og registrert helseeffekt. Risikoen for økt dødelighet er størst for ved eksponering samme dag som helseeffekten registreres, mens ingen økt dødelighet registreres 3 dager etter at eksponeringen har funnet sted. Flere internasjonale undersøkelser tyder på at den relative risikoen er størst i sommerhalvåret, mens den er liten i vinterhalvåret. En kompliserende faktor er at temperaturen ofte samvarierer med ozonkonsentrasjonen og må derfor justeres for.

Effekter på sykelighet er først og fremst relatert til luftveissykdommer. Det er funnet sammenhenger mellom ozoneksponering og økt skolefravær, innleggelser på sykehus og legevaktbesøk for luftveisinfeksjoner (lungebetennelse, influensa) og forverring av kroniske luftveissykdommer som astma og KOLS. Astmatiske barn kan få respiratoriske symptomer ved akutt eksponering for ozon. En økning på 10 µg/m3 ozon kan gi opptil 3-4 % økning i sykdomsrisiko, avhengig av type symptom registrert, doseintervall og dag for eksponering. Det nedre nivået for effekt synes å ligge på 100-120 μg/m3 (timesmiddel). Holdepunktene for at kortvarig eksponering for ozon kan føre til hjerte-karsykdom er adskillig svakere enn for respiratoriske sykdommer.

Langvarig eksponering. Kunnskapen om den helsemessige betydning av langvarig eksponering for ozon er langt mindre enn for kortvarig eksponering. Studier av barn og ungdom indikerer imidlertid reduksjon i lungefunksjon ved langvarig eksponering. En 3 % reduksjon av lungefunksjon er rapportert ved en økning på 2 μg/m3 ozon i årlig gjennomsnitt. Effekter på lungefunksjonsutviklingen er imidlertid usikker. Langvarig høy ozoneksponering hos barn og ungdom med høy fysisk aktivitet synes å gi en forhøyet risiko for utvikling av astma. Befolkningsstudier av mulig sammenheng mellom langvarig økt ozoneksponering og dødelighet ga ikke entydige resultater. Kunnskapen om helseeffekter av langvarig ozoneksponering er således fremdeles mangelfull, og videre studier er påkrevd.

Terskelverdier for effekt

Eksperimentelle studier gir holdepunkter for en slik terskel, ettersom kroppen har beskyttelsesmekanismer mot eksponering for ozon. Det er imidlertid vanskelig å påvise slike terskelverdier i befolkningsstudier.

Utsatte/følsomme grupper

Det er store inter-individuelle forskjeller i følsomhet når det gjelder effekter av ozoneksponering. Forskjellene kan skyldes ulikheter i faktorer som fysisk aktivitet, eksisterende sykdom, alder, røyking og miljøfaktorer, men dette kan bare delvis forklare de store forskjellene i helseeffekter. Variasjoner i toleranseutvikling kan delvis forklare heterogeniteten i responsen. Toleranse eller tilpasning ved ozoneksponering er vist i dyreforsøk og støttes også av observasjoner i befolkningsstudier. Slik toleranse for ozon er funnet ved lungefunksjonsmålinger, men ikke i samme grad for vevsskade og betennelsesreaksjoner. Mekanismen for toleranseutvikling er uklar.

Risikokarakterisering

Uønskede helseeffekter av ozon er påvist i kontrollerte forsøk av enkeltpersoner ved eksponering i noen timer (6,6 timer) ved så lave konsentrasjoner som 160 µg/m3, samt i befolkningsstudier ved konsentrasjoner ned mot 100 µg/m3 ozon. I slike befolkningsstudier er det vist sammenheng mellom ozonkonsentrasjoner (målt over 1 time eller 8 timer) og dødelighet pga luftveis- og hjerte-karsykdom, foruten økt sykelighet, redusert lungefunksjon, overfølsomhet og økte betennelsesreaksjoner i luftveiene, og diverse symptomer. Som beskrevet er det store, inter-individuelle forskjeller i følsomhet for effekter av ozon, uten noen klar årsaksforklaring. Resultatene fra langvarig eksponering med ozon er svakere enn for kortvarig eksponering. Imidlertid viser flere eksperimentelle studier med dyr forandringer i luftveiene som følge av langvarig eksponering. Befolkningsstudier som viser sammenheng med dødelighet ved langvarig eksponering er imidlertid fremdeles usikre.

Retningslinjer/luftkvalitetskriterier/grenseverdier

Folkehelseinstituttet og Miljødirektoratet har beskrevet helseeffekter av ozon og fastsatt luftkvalitetskriterier i rapport 2013:9. Luftkvalitetskriteriene for ozon fra 1992 (FHI rapport 92:16) ble ikke endret, men gjennomgang av nyere litteratur viste at holdepunktene for riktigheten av luftkvalitetskriteriene nå er atskillig styrket. I motsetning til WHO ønskes det å beholde 1-timesmiddelet for ozon, da ozonepisodene i Norge kan være av kortere varighet enn lenger sør i Europa. Luftkvalitetskriteriene angir konsentrasjoner hvor det antas at de aller fleste av befolkningen, inkludert sårbare grupper, kan utsettes for disse uten at skadevirkninger oppstår. Luftkvalitetskriteriene som ble fastsatt, ligger så vidt i overkant av de ozonkonsentrasjonene som kan betegnes som bakgrunnsnivåer.  Ut fra en helsemessig vurdering ville det vært ønskelig med lavere verdier for ozon, men det er ikke hensiktsmessig å foreslå luftkvalitetskriterier på et lavere nivå enn bakgrunnsnivået for ozon. Folkehelseinstituttet/ Miljødirektoratet synes, som WHO, at det ikke er tilstrekkelig grunnlag ut i fra foreliggende studier til å foreslå noe luftkvalitetskriterium for langtidseksponering for ozon.

Luftkvalitetskriterier:  

100 µg/m3 (1-times middelverdi)
80 µg/m3 (8-timers middelverdi)

Grenseverdier:I forskrift om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften) inngår mål og terskler for bakkenær ozon. Disse konsentrasjonene er basert på et EU-direktiv. Mål som skal oppfylles er: 120 µg/m3 ozon (maksimum daglig 8-timers gjennomsnitt) skal ikke overskrides mer enn 25 ganger per kalenderår, i gjennomsnitt over tre år. I tillegg står det i forskriften et langsiktig mål på 120 µg/m3 uten overskridelser. Forskriften omfatter også en informasjonsterskel på 180 µg/m3 ozon som 1-times gjennomsnitt og en alarmterskel på 240 µg/m3.