Covid-19 - håndbok for helsepersonell
Oppdatert
Covid-19 er en luftveisinfeksjon som forårsakes av SARS-CoV-2, et koronavirus i familien coronaviridae. SARS-CoV-2 forårsaket en stor pandemi i perioden mellom 2019 og 2022. Viruset har fortsatt stor utbredelse globalt.
Om sykdommen
Sykdommen covid-19 forårsakes av koronaviruset SARS-CoV-2. Sykdommen ble første gang oppdaget i Wuhan i Kina i desember 2019, men selve viruset ble identifisert i januar 2020. Koronavirusfamilien omfatter mange ulike virus som kan forårsake infeksjoner i mennesker og/eller dyr. Det finnes syv kjente koronavirus som kan forårsake infeksjon i mennesker, de fleste forårsaker lette forkjølelser, mens noen kan gi mer alvorlig sykdom og i noen tilfeller død.
SARS-CoV-2 har visse genetiske likheter med SARS-viruset, som forårsaket en større global epidemi i 2002-2003, og som også tilhører koronavirusfamilien (SARS står for Severe Acute Respiratory Syndrome). Viruset som forårsaker MERS (Middle East Respiratory Syndrome) er et annet koronavirus.
SARS-CoV-2 kommer trolig fra flaggermus og ble overført til mennesker i slutten av 2019, sannsynligvis via et annet dyr. 30. januar 2020 ble utbruddet av SARS-CoV-2 definert som en global folkehelsekrise (Public Health Emergency of International Concern) av WHO, og 11. mars samme år ble utbruddet karakterisert som en pandemi (1). Første tilfelle i Norge ble påvist i februar 2020.
I mars 2020 ble det klart at mange smittede nordmenn vendte hjem fra vinterferie i Europa. Siden omfanget og sykdommens alvorlighet var til dels ukjent, var det frykt for overbelastning av helsetjenesten. Myndighetene innførte 12. mars 2020 strenge kontaktreduserende tiltak i Norge. Disse ble siden, og i varierende grad, endret ut ifra epidemiens utvikling og belastning på helsetjenesten. I februar 2022 ble de aller fleste tiltakene avviklet. I mai 2023 erklærte WHO at covid-19 ikke lenger utgjorde en global folkehelsekrise.
Som med andre virus, skjer det små endringer i arvematerialet (RNA) til SARS-CoV-2 når det formerer seg. Når en eller flere slike mutasjoner av betydning oppstår, kan resultatet bli en ny variant med betydelig endret spredningsevne og eventuelt sykdomsbilde.
Dagens situasjon
SARS-CoV-2 sirkulerer fremdeles i verden og i Norge, men epidemiens størrelse begrenses av utbredt befolkningsimmunitet etter vaksinasjon og infeksjon. Beskyttelsen mot smitte svekkes med tiden, og viruset endrer seg stadig. Dermed kan nye, mindre bølger av epidemien oppstå. Vaksinasjon og gjennomgått sykdom gir god beskyttelse mot alvorlig forløp av covid-19 hos de aller fleste.
Risikogrupper for alvorlig forløp av covid-19
Vurdering av risiko for alvorlig sykdom gjøres på gruppenivå, og ikke for den enkelte person. Det vil være store individuelle forskjeller innad i gruppene, og ved usikkerhet må det gjøres en individuell vurdering om risiko for alvorlig forløp.
- Liste over de viktigste risikogrupper for alvorlig forløp av covid-19
- Råd og informasjon til risikogrupper og pårørende
Yngre personer har generelt lav risiko for alvorlig forløp av covid-19, men enkelte unge med dårlig regulerte sykdommer/tilstander eller kombinasjoner av flere grunnsykdommer kan likevel ha høyere risiko. Vaksinasjon og gjennomgått sykdom reduserer risiko for alvorlig forløp av covid-19.
Smittemåte og smitteførende periode
Personer med covid-19 er mest smittsomme i 1-2 dager før symptomstart og i de første dagene etter symptomstart. Man kan være smittet med SARS-CoV-2 uten å utvikle sykdom, og likevel smitte videre. Personer som ikke utvikler symptomer, er trolig mindre smittsomme. Smitte med SARS-CoV-2 skjer først og fremst ved nær kontakt med en smittet person.
Tidligere skilte man mellom dråpesmitte og luftsmitte for virus og bakterier som overføres fra munn og nese hos en smittet person til munn, nese og øyne hos en mottakelig person. Nåværende kunnskap tyder på at ikke er noe skarpt skille mellom de to (2). Graden av dråpedannelse fra en person er både individ- og aktivitetsavhengig. Nysing, hosting, roping, synging og trening øker dråpedannelsen. I tillegg finnes det individer som av ukjente grunner produserer mer dråper enn andre (10-100 ganger mer). Mengden av virus i hver dråpe kan også variere gjennom infeksjonsforløpet og mellom personer.
Konsentrasjonen av dråper avtar med økende avstand fra kilden ettersom de store dråpene raskt faller til bakken, og konsentrasjonen av de mindre dråpene fortynnes i luften. Nåværende kunnskap tyder på at SARS-CoV-2 fortrinnsvis smitter ved innånding og avsetning av dråper ved nærkontakt. Små dråper kan holde seg i luften lenge (minutter til timer) og bevege seg over lengre avstand enn større dråper. Selv om generell smitterisiko avtar med økende avstand, kan smittespredning over lengre avstander forekomme ved spredning av virusholdige små dråper fra nese og munn hos en smitteførende person. Risiko for smitte med små dråper over lengre avstander øker med økende oppholdstid i rom med lavt luftvolum eller utilstrekkelig ventilasjon, tørr luft, og i forbindelse med aktiviteter som gir økt dråpedannelse. Massesmittehendelser har særlig forekommet etter innendørs sammenkomster med høy persontetthet og aktiviteter som gir økt dråpedannelse, som synging. Risiko for smitte generelt og for massesmittehendelser ser ut til å være mye mindre utendørs.
Laboratorieundersøkelser tyder på at SARS-CoV-2 kan overleve på overflater fra få timer til flere dager, avhengig av virusmengde, type overflate, temperatur, sollys og luftfuktighet. Påvisning av levende virus på ulike overflater er imidlertid ikke det samme som evne til å forårsake infeksjon hos mennesker. Smitte via overflater er sannsynligvis sjeldent for SARS-CoV-2.
Det er ukjent hvor stor andel av de covid-19-syke som er smittet via de ulike smitteveiene, og i mange av studiene som er gjort er det også vanskelig å skille sikkert mellom de ulike smittemåtene.
Viruset er påvist i avføring, blod og urin, men det er så langt ikke kjent at noen er smittet ved kontakt med disse kroppsvæskene.
Inkubasjonstid
Inkubasjonstiden er vanligvis rundt 3 dager, den kan variere fra en dag til over to uker, men vil sjeldent være lengre enn 7 dager (3).
Symptomer og forløp
Covid-19 kan gi alt fra ingen symptomer til alvorlig sykdom, og i sjeldne tilfeller føre til dødsfall. Vanlige symptomer ved covid-19 er luftveissymptomer og mer generelle symptomer som sykdomsfølelse, feber og muskelsmerter.
De vanligste rapporterte symptomene er rennende nese, hodepine, slapphet, nysing og sår hals. Andre vanlige symptomer er hoste, heshet og feber. Andre symptomer kan også forekomme, alene eller i kombinasjon med andre, som for eksempel tap av smak- og luktesans, magesmerter, oppkast og diaré. Særlig barn og eldre kan ha atypiske symptomer.
Symptomene som forekommer ved covid-19 er de samme som ved en rekke andre luftveisinfeksjoner. Det er derfor ikke mulig å skille covid-19 fra andre luftveisinfeksjoner basert på symptombildet alene.
Rundt halvparten av de smittede gjennomgår infeksjonen uten symptomer (4).
Risikoen for alvorlig forløp av SARS-CoV-2-infeksjon er nå betydelig lavere enn i 2020-21. Det skyldes i hovedsak immunitet etter vaksinasjon og infeksjon samt egenskaper ved de de dominerende virusvariantene. Risikoen for å bli lagt inn på sykehus er betydelig redusert, risikoen for å trenge intensivbehandling er redusert og oppholdstiden i sykehus er redusert. Sykehusinnleggelse er vanligst blant eldre og personer med underliggende sykdommer. Vaksinerte har en betydelig lavere risiko for å bli innlagt med covid-19, for å trenge intensivbehandling og for å dø,
For de fleste er covid-19 en mild sykdom som går over, men noen får plager (som trøtthet og nedsatt evne til å konsentrere seg) som varer utover den akutte fasen. Personer som har symptomer som går ut over funksjon i dagliglivet, som har vart i minst 2 måneder og som ikke har noen annen årsak, får diagnosen «senfølger etter covid-19».
Gravide og ammende
De fleste gravide kvinner får mild sykdom og de vanligste symptomene er hoste og tungpust. Det kan se ut til at feber og moderate allmennsymptomer er mindre vanlig blant gravide enn blant ikke-gravide.
Gravide med covid-19 som får symptomer, har likevel noe større risiko for å trenge behandling på sykehus, intensivavdeling og med respirator sammenlignet med ikke-gravide kvinner med covid-19 i samme alder (5,6). Risikoen for alvorlig forløp øker dersom den gravide har underliggende sykdommer som diabetes, hjerte- og karsykdom eller fedme. Risikoen for den gravide øker jo senere i svangerskapet kvinnen blir smittet. Det er ikke vist at covid-19 i svangerskapet øker risiko for spontanabort.
Det er ikke egne anbefalinger for gravide som er helsepersonell, utover rådene gitt til helsepersonell for øvrig. For helsepersonell som er gravide og som i tillegg har svangerskapskomplikasjoner eller kroniske sykdommer som kan være forbundet med økt risiko for alvorlig forløp av covid-19, kan arbeidsplasser vurdere omplassering til andre arbeidsoppgaver eller hjemmekontor vurdert ut fra individuell risiko. Dette gjelder uavhengig av vaksinasjonsstatus.
FHI anbefaler gravide kvinner å vaksinere seg. Les om Vaksinasjon av gravide og ammende i vaksinasjonshåndboka.
Norsk gynekologisk forening har egne retningslinjer for behandling av gravide med covid-19.
Diagnostikk
Testing for SARS-CoV-2 anbefales av personer med symptomer dersom behandlende lege vurderer svaret som nyttig for videre oppfølging eller behandling av pasient, på lik linje med øvrige luftveisvirus. Luftveisprøver kan da undersøkes direkte med antigen hurtigtest eller sendes til mikrobiologisk laboratorium for PCR.
Personer med høy risiko for å utvikle alvorlig sykdom bør vurdere å teste seg raskt ved symptomer slik at adekvat antiviral behandling kan igangsettes så raskt som mulig. Disse personene kan derfor ta en antigen selvtest ved symptomer på covid-19 og oppfordres til å kontakte lege ved positivt svar. Ved negativt svar og vedvarende symptomer anbefales det daglig selvtest i opptil 4 dager. Ved forverring bør lege kontaktes uavhengig av testresultat og testes for SARS-CoV-2 og andre aktuelle agens med PCR. Se oppdatert liste over hvilke risikogrupper som er aktuelle for behandling på Helsedirektoratets sider: Grupper med høyere risiko for alvorlig sykdom (helsedirektoratet.no).
Antigentester er mindre sensitive og gir ikke mulighet til å bestemme virusvariant eller å detaljkarakterisere viruset med helgenomsekvensering. Laboratorieundersøkelser (PCR) kan derfor være aktuelt ved covid-19-symptomer for:
- Personer som har økt risiko for komplikasjoner, også dem som er vaksinerte.
- Personer med alvorlig immunsvikt
- Personer med langvarige eller alvorlige symptomer, inkludert alle med pneumoni eller behov for sykehusinnleggelse.
- Personer i situasjoner der det er viktig av smittevernhensyn å bekrefte diagnosen, for eksempel ved større utbrudd i sykehus og sykehjem.
- Gravide**
**For gravide vises det til fagmiljøets egne retningslinjer/veileder om oppfølging etter covid-19 i svangerskapet.
Rådene om hvem man særlig kan vurdere å teste er ikke utfyllende, og den endelige beslutningen ligger alltid hos legen som undersøker og behandler pasienten etter en helhetsvurdering.
Forekomst i Norge
FHI overvåker utbredelsen av covid-19 gjennom ulike overvåkningssystemer. Data fra denne overvåkningen publiseres fortløpende på våre nettsider og i rapporter gjennom luftveissesongen:
Behandling
Symptomer kan reduseres med febernedsettende og smertestillende legemidler. For noen grupper kan det tilbys tidlig antiviral behandling for å forebygge alvorlig forløp. Helsedirektoratet har publisert egne råd for legemiddelbehandling av covid-19 (helsedirektoratet.no).
Forebyggende tiltak
Vaksinasjon
Koronavaksine og anbefalinger om vaksinasjon er omtalt i vaksinasjonshåndboka:
Atferd
Personer med nyoppståtte luftveissymptomer bør holde seg hjemme dersom de føler seg syke. Alle bør praktisere god hånd- og hostehygiene.
Følgende anbefalinger kan redusere smittespredning til personer i risikogruppene:
- Personer med nyoppståtte luftveissymptomer bør unngå kontakt med personer som har økt risiko for å bli alvorlig syke av luftveisinfeksjoner. Om de likevel må på besøk (innendørs), bør de bruke munnbind.
- I familier med nyfødte og spedbarn, bør besøk av voksne og barn med luftveissymptomer begrenses eller unngås.
- Personer i risikogruppen kan redusere risikoen for å bli smittet i perioder med mye smitte ved å bruke munnbind blant folk innendørs hvis det er vanskelig å holde avstand.
- Helsepersonell som jobber med pasienter må utvise ekstra forsiktighet hvis de har symptomer på koronainfeksjon, og bør vurdere å bruke munnbind i kontakt med pasienter/beboere.
Tiltak ved enkelttilfelle eller utbrudd
I dag anbefaler ikke Folkehelseinstituttet spesifikke tiltak ved enkelttilfeller eller utbrudd utover smittevernrådene som er beskrevet over og råd om legemiddelbehandling for enkelte grupper som har høyere risiko for å utvikle alvorlig sykdom. For tiltak i helsetjenesten, se under.
Tiltak i helsetjenesten
Tiltak i helsetjenesten fremkommer i lokale infeksjonskontrollprogram og lokale smittevernrutiner. Ansatte bør etterleve basale smittevernrutiner og ha fått opplæring i disse, inkludert opplæring i korrekt bruk av personlig beskyttelsesutstyr.
Kommunen bør ha planer for vaksinering (grunnvaksiner og oppfriskningsdoser).
Basert på lokale forhold bør ledelsen av helseinstitusjoner i samarbeid med kommunelegen og smittevernansvarlig i helseforetaket, vurdere om det er behov for forsterkede råd eller tiltak i en gitt situasjon.
Tiltak for håndtering av covid-19 og andre luftveisagens i helsetjenesten er beskrevet i Smitteverntiltak i helsetjenesten ved sesongbaserte luftveisinfeksjoner inkludert covid-19.
Meldings- og varslingsplikt
Meldingspliktig til MSIS, gruppe A-sykdom.
Kriterier for melding er påvisning av SARS-CoV-2 ved isolering, nukleinsyreundersøkelse eller antigenpåvisning i klinisk prøvemateriale.
Fra leger skal det sendes MSIS-klinikermelding ved:
- Multisystem inflammatorisk syndrom assosiert med covid19 hos barn og unge (MIS-C)
Kriterier for melding er
- Klinisk bilde forenlig med syndromet hos barn og unge i alderen 0-19 år. Diagnosekoden U10.9 Multiorgan inflammatorisk syndrom assosiert med covid-19 skal benyttes og diagnosen stilles av lege i henhold til kriterier oppgitt av Norsk barnelegeforening. Kriteriene finnes i Helsebiblioteket - pediatriveilederen.
OG
- Påvisning av SARS-CoV-2 ved PCR/antigenpåvisning
ELLER
- Serologi forenlig med gjennomgått infeksjon.
I meldingen skal det oppgis om SARS-CoV-2 er påvist ved PCR/antigentest eller serologisk (sannsynlig SARS-CoV2)
- Covid-19-relatert dødsfall
Kriterier for melding er påvisning av SARS-CoV-2 ved PCR/antigenpåvisning etter gjeldende kriterier, hvor lege vurderer at covid-19 sykdom er den underliggende eller medvirkende årsaken til dødsfallet.
- Covid-19-relatert sykehusinnleggelse
Kriterier for melding er påvisning av SARS-CoV-2 ved PCR/antigenpåvisning etter gjeldende kriterier, og sykehusinnleggelse hvor lege vurderer at covid-19 er årsak til innleggelse
Varsling til kommuneoverlege, Folkehelseinstituttet og andre instanser ved utbrudd, se varsling av smittsomme sykdommer.