Influensa
Artikkel
|Oppdatert
Influensa gir vanligvis feber og smerter i kroppen, og i tillegg luftveissymptomer. Vanligvis blir mellom fem og ti prosent av befolkningen syke i løpet av en vintersesong.
Influensautbruddene kan enkelte år gi epidemier med mange alvorlig syke eller døde, og er derfor under nøye overvåking. I tillegg forekommer ekstraordinært store epidemier, influensapandemier, med noen tiårs mellomrom.
Hva er sesonginfluensa?
Hvert år i perioden desember til april rammes befolkningen på den nordlige halvkule av influensaepidemier. Dette kalles sesonginfluensa. To typer av influensavirus, type A og B, er årsak til disse epidemiene. Fra år til år utvikler hvert av influensavirusene nye varianter som gjør vår immunitet mot de gamle variantene utdatert.
Influensapandemier i historien
Epidemier som ser ut til å ha vært influensa, er kjent langt tilbake i tid. Det er særlig de ekstraordinært store epidemiene som har blitt nedtegnet. Til sammen 19 slike svære influensaepidemier er kjent fra historien. Vi kaller dem influensapandemier. Bare influensa A kan gi en pandemi.
Den første pandemien ble beskrevet i 1580. Den største var Spanskesyken i 1918-19, som førte til mer enn 50 millioner dødsfall i verden. I Norge døde cirka 15 000 personer.
De tre siste større pandemiene var:
- Asiasyken i 1957
- Hong Kong-syken i 1968
- H1N1-pandemien i 2009/2010 (svineinfluensa)
Varianten av A(H1N1)-virus som førte til pandemien i 2009/2010, kalles ofte svineinfluensa siden de nærmeste slektningene vi kjenner er svineinfluensavirus. Varianten utgjør i dag ett av de vanlige sesonginfluensavirusene og har siden pandemien blitt kalt A(H1N1)pdm09.
Immunitet og influensavaksine
Influensavirus av type A ble første gang påvist i 1933 og type B i 1940. På 1940-tallet ble den første influensavaksinen utviklet, men det tok ikke lang tid før det ble klart at man hadde å gjøre med et virus i forandring, og at vaksinen løpende måtte tilpasses de sirkulerende virusvariantene.
Influensavirus har siden blitt nøye kartlagt, både deres egenskaper, evolusjon og økologi. Mens influensavirus type B nesten utelukkende er funnet hos mennesker, finnes influensavirus type A hos andre dyr, og særlig hos fugler som lever i tilknytning til vann. Influensavirus A deles videre inn i subtyper som har forskjellige overflatemolekyler. Immunitet mot en subtype beskytter lite mot virus av en annen subtype.
Det sirkulerer to ulike hovedtyper («linjer») influensa B-virus, kalt B-Victoria og B-Yamagata.
Dråpe-, luft- og kontaktsmitte
Influensa smitter ved dråpe-, luft- eller kontaktsmitte. Ved dråpesmitte og luftsmitte puster man inn henholdsvis dråper eller aerosoler som inneholder influensavirus. Disse er spredt i luften når smitteførende personer hoster eller nyser. Når dråpene "lander", forurenses overflater i rommet, hvorpå man kan smittes ved kontaktsmitte. En liten smittedose er nok til å gi sykdom.
Inkubasjonstiden fra smitte til symptomer er vanligvis to dager, men varierer fra en til fire dager. Man er smitteførende fra dagen før symptomene viser seg og i tre-fem dager etterpå. Det er også mulig å være asymptomatisk, men smitteførende. Barn og personer med svekket immunforsvar kan være smitteførende lenger. Den høye "smittetakten" gjør at epidemier kan utvikle seg meget raskt.
Når man har gjennomgått influensasykdom med én virusstamme, er man vanligvis immun i mange år etterpå mot denne stammen. Man kan også være immun mot lignende stammer, såkalt kryssimmunitet. Evnen til å utvikle immunitet varierer med alder.
Symptomer på influensa
Ved typisk influensa kommer symptomene brått med feber, muskelsmerter, hodepine og påvirket allmenntilstand. I tillegg kan man ha luftveissymptomer som rennende nese, sår hals og tørrhoste. Mageplager som oppkast og diaré er sjeldne hos voksne, men kan opptre hos barn. Influensa varer oftest i sju til ti dager.
I tillegg til virussykdommen kan det oppstå komplikasjoner i form av bakterielle infeksjoner som for eksempel lungebetennelse, bihulebetennelse eller ørebetennelse.
Mange av dem som smittes har få eller ingen symptomer, men kan likevel smitte andre.
Påvisning av influensavirus
Influensadiagnosen stilles som regel på bakgrunn av symptomer. For å være sikker på at det er influensa, kan man ta en prøve. Prøven tas fra nese eller hals, og bør tas tidlig i sykdomsforløpet for å påvise og identifisere virus nærmere.
Forekomst av sesonginfluensa
Andelen som blir syke med influensa varierer fra sesong til sesong, avhengig av immuniteten i befolkningen mot sirkulerende virus, vaksinasjonsdekning og de sykdomsfremkallende egenskaper til selve viruset. I år med større epidemier kan 10-30 prosent av den norske befolkningen bli smittet. I en gjennomsnittlig sesong vil 5-10% av alle voksne og 20-30% av alle barn bli smittet.
Tidspunktet for influensautbruddene er illustrert i figuren under. Den viser at influensautbruddene vanligvis starter rundt jul/nyttår, og varer i omtrent 12 uker. Influensatoppen har de siste sesongene falt enten rundt nyttår eller omkring vinterferien. Dette kan imidlertid variere mellom sesonger.
Estimater basert på data fra perioden 1975-2004 tyder på at omtrent 900 dødsfall i året kan knyttes til influensa i Norge. Dette er imidlertid et gjennomsnitt og kan variere mye fra år til år. Det er alt overveiende eldre og personer med underliggende sykdom som dør som følge influensa.
Behandling av influensa
Ved influensa er det i de fleste tilfeller symptomlindrende behandling som er aktuelt. Symptomer kan reduseres med febernedsettende og smertestillende legemidler som for eksempel paracetamol. Barn under 12 år med influensainfeksjon skal ikke behandles med acetylsalisylsyre (Dispril, Aspirin). Ørebetennelse og lungebetennelse er eksempler på tilstander som kan opptre i forløpet av en influensatilstand. Legen kan da vurdere om det er nødvendig med antibiotika.
Legen må vurdere om pasienter med influensa, uavhengig av om de er testet eller vaksinert, skal tilbys antiviral behandling. Vurderingen må baseres på graden av symptomer, om pasienten tilhører risikogruppe, hvor lenge pasienten har vært syk, om det foreligger spesielle smittevernhensyn, og pasientens ønsker. Behandlingen bør starte innen 48 timer etter symptomdebut, men alvorlig syke pasienter kan ha nytte av behandlingen også ved senere oppstart.
I noen tilfeller kan det være aktuelt å benytte antivirale legemidler som forebyggende behandling etter at man har vært utsatt for influensasmitte. Dette kan være aktuelt for eksempel i sykehjem, eller i husstander hvor et husstandsmedlem har nedsatt immunforsvar.
Forebyggende tiltak
Denne høsten og vinteren er det felles smittevernråd mot influensa, koronavirus og andre typer luftveissmitte.
Smittebegrensende tiltak
Om mulig bør en unngå nærkontakt med syke personer.
Hånd- og hostehygiene
Ha god håndhygiene og hold hendene rene. Bruk såpe og vann eller alkoholbasert hånddesinfeksjonsmiddel. Bruk papirlommetørkle eller albukroken når du hoster eller nyser. Kast lommetørkleet, og vask hendene etterpå.
Ved nyoppståtte luftveissymptomer
Hold deg hjemme hvis du er syk eller har nyoppståtte luftveissymptomer (feber, hoste, tungpustethet, hodepine, slapphet, muskelverk, sår hals med mer). Reduser omgangen med andre til du føler deg frisk igjen, spesielt personer med risiko for å få komplikasjoner som følge av influensa.
Vaksine
Vaksine er det beste forebyggende tiltaket vi har mot influensa. Sesonginfluensavaksinen inneholder influensavirusvariantene som Verdens helseorganisasjon (WHO) anbefaler. Vaksine for sesonginfluensa bør gis i oktober-desember.
Folkehelseinstituttet anbefaler influensavaksine til personer med økt risiko for alvorlig influensasykdom. Vaksine anbefales også til ansatte i helsetjenesten og de som er nære immunsupprimerte.
Mange av dem som anbefales vaksine mot sesonginfluensa anbefales også vaksine mot alvorlig pneumokokksykdom, såkalt pneumokokkvaksine.
Influensa i Norge
Folkehelseinstituttet overvåker influensa i Norge, noe som er viktig for å kunne vurdere utbruddenes alvorlighetsgrad. Det holdes fortløpende oversikt over hvilke influensavirus som sirkulerer i ulike deler av landet, og om viruset endrer seg.
Det holdes også oversikt over hvor mange som søker lege grunnet influensalignende sykdom, hvor mange som ligger på sykehus og intensivavdelinger med influensa, samt om det forekommer overdødelighet i befolkningen.
Influensa i verden
Verdens helseorganisasjon (WHO) har opprettet et nettverk av nasjonale influensasentre som overvåker influensaaktivitet og anbefaler sammensetningen av neste sesongs influensavaksine.
Folkehelseinstituttet bidrar med data til ulike internasjonale overvåkingssystem, også til WHO. Data fra Norge har betydning for WHO sitt arbeid med utarbeidelse av nye influensavaksiner og bidrar til at nye virus kan oppdages og varsles hurtig.
