Beinskjørhet og brudd (osteoporose og osteoporotiske brudd)

Beinskjørhet - osteoporose

En gradvis reduksjon i beinmassen er en del av aldringsprosessen, se bilder nedenfor.

Beinskjørhet eller osteoporose innebærer at beinmassen er redusert til et nivå under en definert grenseverdi. Bakgrunnen kan være at man har tapt beinmasse raskere enn normalt, eller at man hadde lav beinmasse i utgangspunktet. Osteoporose kan også oppstå som følge av sykdommer og ved bruk av enkelte legemidler.

Osteoporose innebærer at beinets styrke er svekket; beinvevet blir mer porøst. Svekkelsen i beinstrukturen er en risikotilstand og gir ingen symptomer før man får et brudd. Risiko for å få et brudd i skjelettet øker gradvis ved lavere beintetthet. Når beintettheten har blitt så lav at man har osteoporose, vil risikoen for brudd være klart forhøyet.  

Hofte, underarm og rygg er de vanligste stedene å få brudd.

Bildene viser normalt beinvev (øverst) og beinvev ved beinskjørhet (nederst). Vi ser at strukturene er tynnere og hulrommene større ved beinskjørhet.

Forekomst av osteoporose

Basert på beinmassemålinger i representative utvalg av befolkningen, kan vi anslå at 300 000 nordmenn har osteoporose. Andelen med osteoporose vil variere noe etter hvor i kroppen beinmassen måles. Forekomsten er høyere hos kvinner enn hos menn, og den øker sterkt med økende alder.

9000 hoftebrudd i året

Hoftebrudd er den mest alvorlige følgen av osteoporose. De fleste slike brudd hos eldre skyldes redusert beinmasse kombinert med et fall.

I Norge rammes cirka 9000 voksne personer av hoftebrudd hvert år. Det skjer med andre ord et hoftebrudd hver time. To av tre hoftebrudd rammer kvinner. Risikoen for brudd øker kraftig fra 70 års alder, se figur 1.

Hoftebruddene skjer som regel i selve lårhalsen eller like nedenfor selve lårhalsen. Den tidligere betegnelsen "lårhalsbrudd" er byttet ut med "hoftebrudd", i tråd med den betegnelsen som brukes i andre land.

Landsdekkende tall viser at risikoen for hoftebrudd har sunket jevnt og trutt siden årtusenskiftet (se figur 2), med en nedgang på 27 prosent hos kvinner og 20 prosent hos menn fra 1999 til 2019 (Kjeldgaard, 2022). En tilsvarende synkende trend sees også i andre land.

En norsk studie tyder på at to tredjedeler av nedgangen kan forklares av endringer over tid i risikofaktorer i befolkningen, som at vekten har økt (færre er undervektige), færre røyker, og langt flere lever med protese i hoften på grunn av artrose. Økt bruk av osteoporosemedisiner forklarte bare en femtedel av nedgangen. En grunn til dette er at relativt få bruker osteoporosemedisin (Kjeldgaard, 2023).

Selv om risikoen for brudd har blitt lavere over tid, har antallet ligget stabilt på om lag 9000 per år, på grunn av et økende antall personer over 70 år i befolkningen. Antallet har steget blant menn og er redusert blant kvinner (Kjeldgaard, 2022). Antallet hoftebrudd er imidlertid forventet å øke både blant menn og kvinner frem mot år 2050 på grunn den store av økningen i antall eldre, selv om risiko for den enkelte person fortsetter å synke, se figur 3. Det betyr at det er viktig å intensivere forebyggende tiltak for å håndtere den økende belastningen på helsetjenestene (Kjeldgaard, 2025).

Håndleddsbrudd og ryggbrudd

• Også håndleddsbrudd er ofte en følge av beinskjørhet kombinert med fall. Hvert år er det anslagsvis 15 000 voksne nordmenn som brekker håndleddet (Andreasen, 2024). Håndleddsbrudd kalles også underarmsbrudd.
• Ryggbrudd: Anslagsvis 140 000 kvinner og 90 000 menn over 50 år har brudd i ryggen (kompresjonsbrudd; sammenpressing av ryggvirvelen). Slike brudd er oftest en følge av osteoporose. Et ukjent antall får kroniske smerter etter slike brudd.  

Risikofaktorer

Kjønn, alder, fall. Kvinner har nesten dobbelt så stor hoftebruddrisiko som menn. Risikoen for brudd øker med alderen og med graden av osteoporose. Risikoen for å falle øker dessuten med alderen. Disse forholdene fører til at en 80 år gammel kvinne har cirka 25 ganger større risiko for hoftebrudd enn en 55 år gammel kvinne, se også figur 1.  

Om lag 30 prosent av eldre over 65 år faller hvert år (Montero-Odasso 2022). Fall er enda hyppigere i gruppen over 75 år. I en norsk undersøkelse ble 307 hjemmeboende kvinner i Oslo 75 år og eldre (gjennomsnittsalder 81 år) observert i ett år. Vel 50 prosent av kvinnene rapporterte at de hadde falt en eller flere ganger i løpet av året, og 13 prosent av fallene førte til brudd (Bergland, 2004).

Tidligere brudd. Personer som allerede har hatt et osteoporotisk brudd, har betydelig økt risiko for et nytt brudd (Ahmed, 2013; Omsland, 2013).

Etnisk  bakgrunn. Internasjonalt har hvite europeiske og nord-amerikanske kvinner høyest bruddrisiko. Asiatiske og afro-amerikanske kvinner har lavest risiko. Tall fra Norge viser at risikoen for hoftebrudd og underarmsbrudd er betydelig lavere blant personer med bakgrunn fra Asia sammenliknet med norskfødte (Aamodt, 2020; Oftebro, 2024).  

Røyking, fysisk aktivitet, vekt og kosthold. Røyking, lav fysisk aktivitet og lav kroppsvekt er viktige risikofaktorer for brudd. Et variert kosthold med tilstrekkelig energi og protein kan bidra til å forebygge vekttap og tap av bein- og muskelmasse. Tilstrekkelig kalsium og vitamin D er også nødvendig for å forebygge tap av beinmasse. 

Også andre faktorer har betydning, se tabellen nedenfor.

Måling av beintetthet

Hensikten med beintetthetsmålinger er å finne fram til personer som kan ha nytte av legemidler eller andre spesifikke bruddforebyggende tiltak. Helsedirektoratet anbefaler at pasienter med risiko for sekundær osteoporose (eksempelvis etter langvarig kortisonbehandling) bør få tilbud om måling av beinmineralthetthet. I tillegg anbefales dette for kvinner som har hatt lavenergibrudd etter overgangsalderen eller har flere av en rekke risikofaktorer som tidlig overgangsalder, lav vekt, betydelig vekttap, arvelig disposisjon (brudd hos mor), røyking, andre sykdommer eller legemidler som kan påvirke risikoen for brudd, eller falltendens (Helsedirektoratet, 2014).

Nasjonale faglige retningslinjer for forebygging og behandling av osteoporose og osteoporotiske brudd ble sist publisert av Sosial- og helsedirektoratet i 2005 og er nå utdaterte. Per 2025 pågår det et arbeid med å utarbeide nye og oppdaterte retningslinjer.

Forebyggende behandling av osteoporose og brudd

Ulike legemidler med virkning på beinvevet, sammen med kombinasjonen av kalsium og vitamin D, benyttes for å redusere risikoen for brudd hos personer som har fått påvist osteoporose. Slike legemidler omfatter bisfosfonater, denosumab, østrogenreseptormodulatorer (SERM), parathyreoideahormon og romosozumab. Østrogenbehandling øker beintettheten og reduserer brudd, men slik behandling er ikke førstevalg i forebyggende bruddbehandling, fordi behandlingen ser ut til å kunne øke risikoen for andre sykdommer hvis det brukes over flere år. Informasjon om behandling av osteoporose er tilgjengelig på Beinskjørhet (osteoporose) - Helsenorge.no. 

En norsk studie viser at etter et underarmsbrudd var det bare 11 prosent av kvinner og færre enn 3 prosent av menn som brukte bruddforebyggende legemidler, mens 5 prosent av kvinner og 1 prosent av menn startet med medisiner i løpet av året etter bruddet (Hoff, 2015). Siden det er kjent at disse pasientene har høy risiko for et nytt brudd og at legemiddelbehandlingen klart kan redusere denne risikoen, er det uheldig at denne andelen er så lav. 

Hoftebeskyttere kan forebygge hoftebrudd hos eldre som bor i sykehjem (Bentzen, 2008).

Siden livsstilsfaktorer har betydning for om man får et brudd eller ikke, anbefales også endringer i risikofaktorer som kan påvirkes – se oversikten i tabellen ovenfor.

Bruddbehandling og rehabilitering

Håndleddsbrudd behandles oftest uten operasjon. Ryggbrudd behandles med smertestillende medisiner, sengeleie de første dagene og fysioterapi. For noen av dem som har sterke smerter kan sykehusinnleggelse være aktuelt.

Pasienter som får hoftebrudd, blir nesten alltid innlagt i sykehus for operasjon. Selv om mange blir friske etter et hoftebrudd, er det også en stor gruppe som får svekket funksjon og blir avhengige av hjelpemidler og økt omsorg. Blant hjemmeboende over 70 år som fikk et hoftebrudd i Trondheim, kunne bare 13 prosent dra rett hjem etter behandlingen. Om lag 17 prosent var døde ett år etter hoftebruddet, og blant de som overlevde, flyttet en femtedel til fast sykehjemsplass i løpet av året etter bruddet (Hektoen, 2016). En undersøkelse fra Oslo i 1996-97 viste at seks prosent av hoftebruddpasientene under 75 år og 33 prosent av pasientene over 85 år måtte flytte på sykehjem etter hoftebruddet. Halvparten av dem som kunne gå ved egen hjelp før bruddet, mistet denne ferdigheten etterpå (Osnes, 2004).

Det første året etter et hoftebrudd er det høy overdødelighet blant pasientene – en del på grunn av svekket helse allerede før bruddet. Overlevelsen de første 30 dagene etter innleggelse for hoftebrudd varierer også mellom sykehusene, og benyttes som kvalitetsindikator for behandling (Folkehelseinstituttet, 2023).

Kostnadene forbundet med hoftebrudd blant hjemmeboende over 70 år ble i 2014 beregnet å være i gjennomsnitt litt over 500,000 kr i løpet av det første året etter bruddet (Hektoen, 2014). For dem som overlever de 2 første årene øker totalkostnaden som følge av hoftebrudd til kr 800 000 – 1 000 000. Dette tilsvarer totalt opptil 9 milliarder kroner pr år. 

Ukjent årsak til at Norge ligger på verdenstoppen

Norge er sammen med andre skandinaviske land på verdenstoppen i hoftebrudd. Glatte veier og fortau er ikke hovedårsaken til dette; også om sommeren er bruddratene høyest i Norge. For håndleddsbrudd er det derimot flere som skjer utendørs, og større variasjon med årstid, vær- og føreforhold (Dahl, 2022).

Årsakene til de høye bruddratene i Norge og Skandinavia er i stor grad ukjente. Mulige delforklaringer er lavere kroppsvekt og større kroppshøyde sammenlignet med folk i Sentral- og Sør-Europa, men dette kan på langt nær forklare de store forskjellene (Lofthus 2001, Meyer 1995).