Meningokokksykdom – håndbok for for helsepersonell
Oppdatert
Meningokokksykdom (ofte kalt smittsom hjernehinnebetennelse) skyldes infeksjon med meningokokkbakterien og kan være en alvorlig sykdom.
Om meningokokksykdom
Serogrupper og bakteriestammer
Meningokokker (Neisseria meningitidis) er Gram-negative diplokokker. Bakterien kan gi alvorlig (invasiv) sykdom hos mennesker, i form av sepsis (blodforgiftning) og/eller meningitt (hjernehinnebetennelse) [1]. De fleste invasive (også kalt systemiske) meningokokkinfeksjonene skyldes kapselkledde meningokokker innenfor serogruppene A, B, C, W, X og Y [2].
Forekomst av meningokokksykdom og serogruppefordeling varierer fra land til land, og avhenger blant annet av klima og vaksinasjonsprogram. Ved hjelp av sekvensering av meningokokkbakterienes gener har det vært registrert tusenvis av forskjellige genotyper. De fleste genotyper sees bare én eller noen få ganger, mens et fåtall er hypervirulente og forårsaker mange sykdomstilfeller på verdensbasis (epidemiske kloner), og i sjeldne tilfeller også utbrudd og epidemier
Historisk bakgrunn
De første meningokokkepidemiene ble beskrevet i begynnelsen av 1800-tallet (Genève 1805 og Massachusetts i 1806). Bakterien ble første gang påvist i 1884, og dyrket første gang i 1887. Inndeling i serogrupper ble påbegynt i 1915. På 1900-tallet var det flere epidemier forårsaket av serogruppe A. Epidemier brøt særlig ut i industri- og gruveregioner og i forbindelse med militære operasjoner, særlig blant krigførende parter i første og annen verdenskrig. Sykdommen hadde tidligere en svært høy dødelighet på 80–90 %, men denne sank til om lag det halve ved serumbehandling som ble innført i 1908. Sulfonamider og andre antibiotika førte til ytterligere reduksjon i dødelighet til 10–15 %.
Norge
Epidemisk cerebrospinalmeningitt ble første gang beskrevet i Norge 1859 i Oppdal. Den første større epidemien som er beskrevet i Norge var i 1876. I 1912 var det et nytt større alvorlig utbrudd i Norge, Sverige og Skottland. Under annen verdenskrig var det et omfattende utbrudd blant europeiske krigførende parter, også Norge. I 1941 ble det rapportert 495 tilfeller av meningokokksykdom her i landet. Alle disse tre epidemiene var forårsaket av serogruppe A (se figur 1). Fra 1974 til begynnelsen av 2000-tallet var det en epidemi i Norge av serogruppe B (serotype15: serosubtype P1.7,16) meningokokksykdom.
Epidemien startet i Nord-Norge og spredte seg raskt til resten av landet med over 300 tilfeller hvert år. Toppen ble nådd i 1983 med 368 tilfeller. I mange år hadde Norge den høyeste forekomsten i Europa. Først i 1988 begynte antall tilfeller å gå ned igjen. Sykdommen opptrådte ofte som sepsis med raskt forløp og 10 - 20 % dødelighet. Den rammet i hovedsak småbarn opp til fire år, tenåringer og rekrutter. I 1991 var det et utbrudd med 14 tilfeller av serogruppe B og C meningokokksykdom blant russ.
Global situasjon
På verdensbasis regner WHO med at bakteriell meningitt forårsaket av Haemophilus influenzae, Streptococcus pneumoniae og Neisseria meningitidis årlig forårsaker 250 000 dødsfall [3]. I mange lav- og mellominntektsland stilles diagnosen ofte klinisk uten at man har identifisert bakterien. Meningokokkbakterien er den eneste meningittfremkallende bakterie som kan være årsak til utbrudd og omfattende epidemier. Serogruppe A meningokokker har tidligere gitt regelmessige epidemier i mange lavinntektsland, spesielt langs "meningittbeltet" i Afrika som strekker seg på tvers av kontinentet fra Senegal til Etiopia.
Situasjonen endret seg da monovalent konjugert meningokokk A-vaksine (MenAfriVac) ble introdusert i 2010 [4]. Etter dette har serogruppe W, C, og X vært dominerende i utbrudd i Afrika, MenAfriVac er en del av vaksinasjonsprogrammet i flere afrikanske land. Utbrudd har også vært rapportert i forbindelse med feiring av Hajj og Umrah, ved verdensspeiderleir, blant studenter ved universiteter i USA og Storbritannia og blant menn som har sex med menn (msm). I store deler av verden, inkludert Europa og Nord-Amerika er serogruppe B vanligst, men andre serogrupper forekommer også.
Kartet fra WHO viser serogruppefordelingen globalt:
Situasjonen i Europa
På 1980- og 1990 tallet så man en økning av serogruppe C i flere europeiske land som resulterte i at meningokokkvaksine mot serogruppe C ble introdusert i vaksinasjonsprogrammene i mange land. Etter dette har forekomsten av serogruppe C sunket. Forekomsten av invasiv meningokokksykdom har gått ned siden 2000, og har siden 2009 ligget på under ett tilfelle per 100 000 innbyggere i gjennomsnitt i EU/EØS-området.
Serogruppe B-infeksjoner dominerer i Europa og utgjør ca. halvparten av meningokokktilfellene. De senere år har det vært en økning av serogruppe Y i enkelte nordeuropeiske land, bl.a. i Norge. Siden 2009 har man i Storbritannia, og etter hvert andre Europeiske land, sett en øking av serogruppe W-tilfeller.Under covid-19-pandemien rapporterte flere land en nedgang i antall tilfeller av meningokokksykdom. Siden 2022 har antall tilfeller igjen begynt å stige, men er fortsatt ikke tilbake til samme nivå som før pandemien.
Meningokokkvaksiner er inkludert i vaksinasjonsprogram i flere land i Europa. Det europeiske smittevernbyrået (ECDC) holder oversikt over smittesituasjonen i Europa:
Bærerskap
Mennesket er eneste reservoar for meningokokkbakterien. Meningokokker er en vanlig del av normalfloraen hos mennesker, og finnes oftest i halsen [5]. Bakteriene har liten evne til å overleve utenfor kroppen fordi de tåler tørking i liten grad. De aller fleste stammer isolert fra friske mennesker (bærerstammer) er ikke sykdomsfremkallende. Kun et fåtall bærere utvikler invasiv meningokokksykdom.
Bærerfrekvensen av meningokokker varierer betydelig med kjønn, alder, epidemiologisk situasjon og eksponering for visse risikofaktorer som røyking, kyssing, deling av flasker, tett omgang med mange mennesker over lengre tid mv. Høyest bærerfrekvens er det hos ungdom og unge voksne. I en bærerundersøkelse i Lørenskog 1991 fant man meningokokker i halsfloraen hos ca. 10 % av befolkningen (friske bærere) [6], mens man i en undersøkelse på Østlandet i 2018/19 fant at ca. 7 % av 13-19-åringer var bærere [7].
Epidemiologi og forekomst
I en epidemiologisk sammenheng kan et tilfelle av meningokokksykdom beskrives som:
- Indekstilfelle: Det første tilfellet man blir oppmerksom på.
- Assosiert tilfelle: Et tilfelle som oppstår i relasjon til indekstilfellet. Slike tilfeller er ikke nødvendigvis smittet av indekstilfellet, men kan skyldes økt forekomst av smitte i miljøet gjennom bærerskap.
- Koprimære tilfeller: Assosiert tilfelle hos nærkontakter som debuterer innen 24 timer etter at indekstilfellet er erkjent. Oftest ses dette blant søsken eller barn og ungdommer som er nære venner. Kan være smittet av indekstilfellet eller annen felles smittekilde.
Nesten alle tilfeller av invasiv meningokokksykdom er enkeltstående tilfeller. Den største risikoen for smitte er hos husstandsmedlemmer og andre tilsvarende nære til den syke, og risikoen for sykdom er størst de første dagene etter at indekstilfellet oppdages. Etter 30 dager er risikoen blant husstandsmedlemmer omtrent på nivå med befolkningen i øvrig, selv om assosierte tilfeller kan forekomme senere.
I Norge har man tidligere observert klart størst risiko for invasiv sykdom blant barn (særlig spedbarn) og unge. De senere årene har aldersfordelingen imidlertid vært mer spredt, blant annet som følge av at forekomsten blant yngre har gått ned.
Smittemåte
I de fleste tilfellene skjer smitten fra friske bærere. Selv om sykdommen kalles for ‘smittsom hjernehinnebetennelse’ er den ikke spesielt smittsom. Overføring skjer ved dråpesmitte, og krever vanligvis tett kontakt. Utveksling av spytt som ved deling av flasker og glass, samt kyssing og annen intim kontakt kan være viktige smitteveier.
Inkubasjonstid
2-10 dager, vanligvis 3-4 dager. Sjeldne tilfeller med tilsynelatende lengre inkubasjonstid er rapportert.
Symptomer og forløp
Selv om sykdommen ofte kalles smittsom hjernehinnebetennelse, har den flere kliniske former enn meningitt, både invasive og lokaliserte. Det er den septiske formen som er aller alvorligst og som i løpet av få timer kan utvikle seg dramatisk uten at det er noe tegn på nakkestivhet og meningitt.
Invasiv meningokokksykdom
Invasiv meningokokksykdom oppstår når bakterien klarer å unngå det medfødte immunforsvaret og antistoffer i blodet. Årsaken til utvikling av invasiv sykdom kan blant annet være nedsatt immunforsvar, at slimhinnene er skadet på grunn av aktiv eller passiv røyking, en samtidig virusinfeksjon og/eller at meningokokkstammen er spesielt virulent. Invasiv meningokokksykdom oppstår oftest som enkeltstående tilfeller, og langt sjeldnere som klynger av assosierte tilfeller. Alvorlig invasiv meningokokksykdom kan opptre som meningitt, alvorlig sepsis eller som kombinert meningitt og sepsis. I tillegg kan septisk artritt være det eneste symptomet på invasiv meningokokksykdom.
Symptomene på invasiv infeksjon er i begynnelsen oftest uspesifikke som nedsatt almenntilstand, feber med frysninger, hodepine, muskelverk, kvalme, oppkast og diaré. Sykdommen kan utvikle seg svært raskt og gi alvorlig sykdomsbilde i løpet av få timer.
Senere symptomer kan være nakkestivhet og lysskyhet (ved meningitt) og petekkier (ved sepsis). Nakkestivhet kjennetegnes ved at personen ikke greier sette haken mot brystet. Petekkier ses som små rødlige prikker i huden som ikke lar seg avbleke (eks. dersom man trykker et glass mot huden). Sepsis kan føre til sjokk, alvorlige koagulasjonsforstyrrelser med ekkymoser (større hudblødninger) og multiorgansvikt. Disseminert intravaskulær koagulasjon (DIC) kan opptre.
Benign meningokokkemi
Akutt benign meningokokkemi er akutt febril sykdom uten påfallende kliniske funn. Sykdommen går over av seg selv. Når positiv blodkultur påvises etter et par dager, kan pasienten uten behandling være symptomfri. Mange vil likevel behandle slike tilfeller for sikkerhets skyld. Subakutt (benign) meningokokkemi er invasiv meningokokksykdom som uten å utvikle meningitt eller sepsis har vart i mer enn 5 døgn uten behandling. Petekkier kan ses, og tilstanden kan gå i sykler med små forverringer og forbedringer. Ubehandlet kan den pågå lenge.
Begge sykdomsformene er sjeldne.
Lokalisert sykdom
Meningokokker er vanligvis ikke primær årsak til øvre luftveisinfeksjoner, men kan opptre i puss fra sinusitter og rhinitter. Asymptomatisk bærerskap er relativt vanlig og kan forklare funn av meningokokker ved prøvetaking fra øvre luftveier. Meningokokker kan også gi pneumoni og uretritt, men er ikke blant de vanligste årsakene til disse sykdommene. Ved funn av meningokokker ifm. prøvetaking ved lokalisert sykdom vil klinisk vurdering styre eventuell behandlingsindikasjon.
Dødelighet og senskader
Dødeligheten ved invasiv meningokokksykdom er om lag 10 % [8]. Gjennomgått invasiv sykdom gir senskader hos omtrent en tredjedel, avhengig av klinisk presentasjon og bakterietype [9,10]. Senskader kan være nevrologiske skader som hørselsskader, synstap og epilepsi. Mindre spesifikke symptomer som konsentrasjons-/ lærevansker, økt tretthet og psykiske plager er ikke uvanlig og sannsynligvis underdiagnostisert. Ved sepsis ses ofte arrdannelser i hud, og amputasjoner av fingre, tær eller andre lemmer kan være nødvendig som følge av alvorlig sirkulasjonssvikt.
Diagnostikk
Ved mistanke om invasiv sykdom bør dyrkningsforsøk fra blod, spinalvæske, sterilt vev eller kroppsvæske gjøres. Samme materiale kan også undersøkes med antigentester eller PCR-teknikk. Det er viktig å påvise serogruppe/genogruppe så raskt som mulig slik at man kan ta stilling til vaksinering av pasient og nærkontakter. FHI har referansefunksjon for meningokokker med hensikt å bidra til utbruddsetterforskning og nasjonal epidemiologisk overvåking, se veileder for mikrobiologiske laboratorieanalyser. FHI er også WHO-referanselaboratorium for meningokokker.
Alle invasive isolater som er dyrket ved de norske mikrobiologiske laboratorier skal sendes FHI. Referanselaboratoriet benytter både fenotypiske og DNA-baserte analyser i den løpende overvåkingen og i karakteriseringen av meningokokkstammene. Undersøkelse av bakterien ved genotyping (MLST) kan bekrefte eller avkrefte sammenheng mellom tilfeller. Slike undersøkelser er viktige også for å følge utviklingen av bakteriekloner.
Dersom man ved primærlaboratoriet ikke får oppvekst ved dyrkning sendes spinalvæske eller serum til referanselaboratoriet ved FHI for videre analyser, også i tilfeller der primærlaboratoriet selv gjør PCR-analyser. Referanselaboratoriet kan gruppebestemme selv om det ikke finnes isolat av bakterien og kan utføre videre analyser av DNA-rester for fintyping.
Forekomst i Norge
Meningokokksykdom har vært nominativt meldingspliktig i MSIS siden 1975.
Forekomsten av invasiv meningokokksykdom har gått betydelig ned i Norge de senere årene. Nedgangen har særlig vært tydelig for serogruppe B meningokokksykdom samtidig som det er observert en økning av serogruppe Y-sykdom (figur 2). Tilsvarende økning av serogruppe W-tilfeller som i Europa har ikke vært observert i Norge.
|
|
2014 |
2015 |
2016 |
2017 |
2018 |
2019 |
2020 |
2021 |
2022 |
2023 |
|
B |
7 |
8 |
9 |
3 |
9 |
5 |
3 |
2 |
5 |
7 |
|
C |
1 |
2 |
0 |
2 |
1 |
1 |
0 |
0 |
1 |
1 |
|
Y |
5 |
8 |
9 |
8 |
12 |
6 |
2 |
3 |
3 |
5* |
|
W |
3 |
0 |
6 |
5 |
4 |
4 |
0 |
0 |
0 |
2 |
|
A |
0 |
0 |
0 |
0 |
0 |
0 |
0 |
1 |
1 |
1 |
|
Andre/ukjent |
2 |
1 |
0 |
0 |
0 |
0 |
0 |
1 |
0 |
0 |
|
Totalt |
18 |
19 |
24 |
18 |
26 |
16 |
5 |
5 |
10 |
16 |
*1 isolat reagerte både med W og Y ved agglutinasjon
|
|
2014 |
2015 |
2016 |
2017 |
2018 |
2019 |
2020 |
2021 |
2022 |
2023 |
|
Under 1 år |
2 |
0 |
3 |
0 |
0 |
1 |
0 |
0 |
0 |
0 |
|
1-9 |
3 |
5 |
3 |
1 |
6 |
1 |
0 |
2 |
1 |
1 |
|
10-19 |
4 |
7 |
2 |
3 |
7 |
5 |
1 |
2 |
2 |
6 |
|
20-29 |
1 |
1 |
2 |
3 |
2 |
2 |
1 |
0 |
3 |
1 |
|
30-39 |
0 |
0 |
0 |
1 |
0 |
1 |
1 |
0 |
0 |
2 |
|
40-49 |
0 |
1 |
1 |
1 |
3 |
1 |
0 |
0 |
0 |
0 |
|
Over 50 |
8 |
5 |
13 |
9 |
8 |
5 |
2 |
1 |
4 |
6 |
|
Totalt |
18 |
19 |
24 |
18 |
26 |
16 |
5 |
5 |
10 |
16 |
Behandling
Behandling i sykehus består vanligvis av systemisk antibiotika og intensiv støttebehandling.
Forebyggende tiltak
I Norge er kombinasjonsvaksine mot meningokokkinfeksjon gruppe A, C, W og Y (Menveo®, Nimenrix®, MenQuadfi®) og gruppe B (Bexsero®, Trumenba®) tilgjengelig.
Noen grupper er særlig utsatt for meningokokksykdom, blant annet:
- Personer med særlige medisinske tilstander (hivpositive, manglende miltfunksjon, visse komplementdefekter inkludert komplementhemmende medikamenter)
- Ungdom
- Menn som har sex med menn (msm)
- Nærkontakter til pasient med meningokokksykdom
Se vaksinasjonshåndboka for mer informasjon om risikogrupper og råd om bruk av de ulike vaksinene:
Tiltak ved enkelttilfelle eller utbrudd
Ved mistenkt tilfelle av invasiv meningokokksykdom eller ved påvisning av meningokokkbakterien i ellers sterilt prøvemateriale (inkludert i leddvæske ved septisk artritt eller i pleuravæske ved bakteriell pneumoni), bør tiltak umiddelbart vurderes, selv om assosierte tilfeller er sjeldent forekommende. Dette gjelder uansett alvorlighetsgrad hos indekstilfellet.
Varsle
Helsepersonell som mistenker eller påviser et tilfelle av invasiv meningokokksykdom skal umiddelbart varsle kommunelegen, som skal varsle videre til FHIs smittevernvakt. Dersom kommunelegen ikke nås, varsles FHI direkte. Kommunelegen er ansvarlig for å vurdere videre smitteverntiltak i nærmiljøet, eventuelt med bistand fra FHI.
I tillegg bør det lokale helsevesenet (leger, legevaktpersonell) varsles, slik at de er oppmerksomme og forberedt på henvendelser, og raskt kan yte bistand ved eventuelle nye mulige tilfeller. Samtidige eller nye, relaterte tilfeller er svært sjelden, men forekommer.
Kartlegge og informere nærkontakter
Mest aktuelle grupper å kartlegge er husstandsmedlemmer og andre personer indekspasienten har vært i nær kontakt med siste uken før sykdomsdebut (tilsvarende målgrupper for bærerskapsutrydding beskrevet lenger ned). Alle nærkontakter med tegn til infeksjonssykdom bør vurderes nøye med tanke på meningokokksykdom. Det bør være lav terskel for å henvise til sykehus i en slik situasjon.
Informasjon til nærmiljø
Når et sikkert eller sannsynlig tilfelle av invasiv meningokokksykdom er påvist, bør kommunelegen raskt spre informasjon om dette til pasientens nærmiljø med tanke på mulighet for at andre er syke (skole eller barnehage, nære kontakter ellers og nær familie). Pasienten eller pårørende bør på forhånd orienteres om at slik informasjon vil bli gitt. Det bør gis informasjon om symptomer (se beskrivelse av symptomer høyere opp). Husk å påpeke viktigheten av tidlig kontakt med helsevesenet ved symptomer, ettersom sykdommen kan utvikle seg svært raskt. Lokal presse eller andre lokale medier kan eventuelt benyttes, og det er utarbeidet en brevmal til bruk ved skoler og barnehager.
Bærerskapsutrydding
Ved ethvert mistenkt tilfelle av invasiv meningokokksykdom bør det vurderes å utføre bærerskapsutrydding med antibiotika hos personer i nærmiljøet. Hensikten med bærerskapsutrydding er både å hindre at asymptomatiske bærere smitter nye personer og å hindre at eventuelle nysmittede utvikler sykdom. Antibiotika for bærerskapsutrydding bør gis så snart som mulig etter at diagnosen hos indekspasient er stilt, og helst til alle nærkontakter på omtrent samme tidspunkt.
Bærerskapsutrydding er aktuelt for personer som har vært i nærkontakt med den syke fra 7 dager før innsykning og til hen har vært behandlet med antibiotika i 24 timer. Det er ingen øvre tidsbegrensning for hvor lenge etter mulig smitteeksponering man kan gi bærerskapsutrydding.
Målgrupper for bærerskapsutrydding
Ved ethvert mistenkt eller bekreftet tilfelle av invasiv meningokokksykdom bør det alltid vurderes å tilby bærerskapsutrydding til følgende grupper:
- Husstandsmedlemmer til den syke: Anbefales bærerskapsutrydding. Dette gjelder alle aldersgrupper. Begrepet ”husstand” vil i tillegg omfatte kjærester og venner som har hatt tett kontakt med pasienten.
- Barnehagebarn: Barn som omgås like tett som i en husstand anbefales bærerskapsutrydding. Dette vil i størst grad gjelde barn som går i samme gruppe som den syke, og de minste barna i større grad enn de større barna.
- Personer på skole, russebuss, militærforlegninger og lignende: Det anbefales bærerskapsutrydding bare til personer med like tett kontakt med den syke som i en husstand.
- Helsepersonell: Det er ikke holdepunkter for at helsepersonell generelt er utsatt for økt smitterisiko ved behandling av et tilfelle av invasiv meningokokksykdom. Bærerskapsutrydding bør likevel vurderes hos helsepersonell ved situasjoner når det har vært brudd på basale smittevernrutiner og den ansatte har hatt betydelig ubeskyttet kontakt med en smittet pasient (for eksempel ved intubering, resuscitering eller ved suging/undersøkelse av pasientens luftveier).
- Tilfeldige kontakter: Det er ikke holdepunkter for økt risiko for smitte ved mer tilfeldige kontakter som i transportmidler (inkl. fly), på kino el.
Det er normalt ikke nødvendig med forutgående mikrobiologiske undersøkelser av nærkontakter før bærerskapsutrydding igangsettes.
Valg av regime for bærerskapsutrydning
Legemidler med veiledende dosering anbefales, i prioritert rekkefølge i tabell 4. Ciprofloxacin er kun tilgjengelig i Norge som tabletter. Ciprofloxacin mikstur må skaffes på registreringsfritak.
|
Voksne |
||
|
Ciprofloxacin |
500 mg |
En enkeltdose |
|
Azitromycin |
750 mg (tabletter à 500 mg) |
En enkeltdose |
|
Ceftriaxone |
250 mg i.m. |
En enkeltdose |
|
Barn |
||
| Ciprofloxacin |
Dosering 20 mg/kg Barn over 25 kg som kan svelge tabletter: 500 mg. En halv tablett kan gis til barn under 25 kg som kan svelge tabletter. Tabletter bør ikke knuses pga vond smak. Mikstur tilgjengelig på registreringsfritak, dosering 20 mg/kg. |
En enkeltdose |
|
Azitromycin |
Dosering 10 mg/kg. Tilgjengelig som tablett og mikstur. |
En enkeltdose |
|
Ceftriaxone |
< 2år 20 mg/kg i.m , 2-15 år 125 mg i.m, > 15 år 250 mg i.m. |
En enkeltdose |
|
Gravide/ammende |
||
|
Ceftriaxone |
250 mg i.m. |
En enkeltdose |
|
Azitromycin |
500 mg |
En enkeltdose |
*Tabellen er utarbeidet i dialog med norske fagmiljøer for antibiotikabruk i primær- og spesialisthelsetjenesten
Utgifter til antibiotika til nærkontakter dekkes av folketrygden (blåreseptforskriften § 4 punkt 2).
Vaksinasjon
Studier har vist at vaksinasjon, i tillegg til bærerskapsutrydding, rundt et tilfelle av meningokokksykdom ytterligere reduserer risikoen for nye tilfeller blant den sykes nærkontakter. Vaksinasjon av nærkontakter rundt et enkelttilfelle er vanligvis ikke indisert hvis det ikke samtidig tilbys bærerskapsutrydding. Vaksinasjon (i tillegg til bærerskapsutrydding) anbefales til pasientens husstand og andre med vedvarende nær omgang med pasienten. Nærkontakter som har mottatt bærerskapsutrydding, men som ikke skal ha videre nær omgang med pasienten (for eksempel helsepersonell) bør ikke tilbys vaksinasjon.
Det er usikkert om gjennomgått, invasiv meningokokksykdom forhindrer bærerskap eller gir immunitet mot meningokokker. Hvorfor bakterien kun gir alvorlig sykdom hos noen få individer er lite kartlagt, men defekter i immunforsvaret (som nedsatt komplementfunksjon) er kjente risikofaktorer. Det anbefales derfor at pasienter som har gjennomgått meningokokksykdom tilbys vaksinasjon på lik linje med nærkontakter.
Les mer om de ulike vaksinene i vaksinasjonshåndboka:
Eventuelle andre tiltak
Fysisk aktivitet
Ved enkelttilfeller er begrensning av vanlig fysisk aktivitet som gym eller andre treningsaktiviteter ikke nødvendig. Det er vanligvis ikke grunnlag for å fraråde forsamlinger, vanlig sosial omgang o.l. eller stengning av skoler, barnehager eller liknende.
Barnehager/skoler
Særlige hygienetiltak er vanligvis ikke nødvendig i barnehage/skole, og nærkontakter kan omgås andre som normalt.
Tiltak i helseinstitusjoner
Dråpesmitteregime i ytterligere ett døgn etter start av adekvat antibiotikabehandling.
Utbrudd
Utbrudd (to eller flere relaterte tilfeller) av meningokokksykdom er svært sjelden. Ved utbrudd kan det være aktuelt med mer omfattende tiltak enn ved enkelttilfeller. Slike vurderinger bør gjøres i samråd med FHI.
Refusjon av utgifter
Meningokokksykdom er i smittevernloven definert som en allmennfarlig smittsom sykdom. Folketrygden yter full godtgjørelse av utgifter til legehjelp ved undersøkelse, behandling og kontroll for allmennfarlige smittsomme sykdommer, dvs. pasienten skal ikke betale egenandel. Dette gjelder også ved undersøkelse som ledd i smittesporing. I tillegg dekker folketrygden utgifter til vaksine og antibiotika for behandling og forebygging hos personer som etter en faglig vurdering antas å være i en særlig fare for å bli smittet i Norge (blåreseptforskriften § 4 pkt. 2).
Utgifter til meningokokkvaksine til nærkontakter av personer med meningokokk A-, B-, C-, W- eller Y-sykdom dekkes av folketrygden (blåreseptforskriften § 4 punkt 3). Vaksine bestilles fra FHI.
Meldings- og varslingsplikt
Meldingspliktig til MSIS, gruppe A-sykdom. Kriterier for melding er et klinisk sykdomsbilde forenlig med invasiv meningokokksykdom med epidemiologisk tilknytning eller laboratoriepåvisning av:
- Neisseria meningitidis ved isolering, antigen- eller nukleinsyreundersøkelse i et normalt sterilt prøvemateriale eller
- Gramnegative diplokokker i cerebrospinalvæske
Kliniske kriterier er minst én av følgende symptomer: meningitt, petekkier, septisk sjokk, septisk artritt.
Med epidemiologisk tilknytning menes overføring fra person til person. Asymptomatiske bærere og tilfeller av ikke-invasiv sykdom skal ikke varsles eller meldes.
I tillegg skal lege, sykepleier, jordmor eller tannlege som mistenker eller påviser et invasivt tilfelle, umiddelbart varsle kommunelegen, som skal varsle videre til FHI. Dersom kommunelegen ikke nås, varsles FHIs døgnåpne Smittevernvakt direkte (tlf. 21076348).
Varsling til kommunelege, FHI og andre instanser ved utbrudd: